Publisert 3.8.2020
(Publisert første gang 24.4.2008)
Av Rune Fardal
Illus.foto: Colourbox
Evner psykologer å skille mellom rollene som terapeut og sakkyndig? Hvorfor er det så vanskelig for sakkyndige psykologer og avsløre narsissistisk, psykopatisk dynamikk? Det synes å være et faktum at sakkyndige psykologer i kraft av sin kunnskap som ”spesialist i klinisk psykologi” ofte ikke evner avsløre narsissistisk, psykopatisk dynamikk i saker for domstolene fordi deres rolle er så ulik den vi finner i en sakkyndig setting.
10 % av barnefordelingsaker havner i domstolene. I en vesentlig del av denne gruppen beskrives det at den ene eller begge foreldre har ”karakterforankrede problemer”. Ofte er den sakkyndige ”spesialist i klinisk psykologi”. Dette er fagfolk som normalt arbeider i en klinisk hverdag med ulike former for psykologisk terapi i relasjon til en pasient. I en slik setting beskriver pasienten sin virkelighetsforståelse. Sannhetsverdien av denne virkelighetsbeskrivelsen har som oftest ikke den største betydning for å hjelpe pasienten. Om det en deprimert person tilkjennegir er sant eller ikke om sin situasjon, er i stor utstrekning irrelevant.
Den hele og fulle sannhet?
Terapi handler ofte om å bedre en pasients relasjon til seg selv, mer enn til omgivelsene. Den deprimertes største problem er hvordan han/hun svikter i synet på seg selv. ”Jeg klarer ikke..”, ”Jeg orker ikke” og ”jeg duger ikke” er klassiske oppfatninger om eget selv for slike pasienter. Ja, det er faktisk det klassiske symptombilde for depresjonsproblematikk at de mister troen på seg selv. Terapiens oppgave er således å hjelpe pasienten til å forandre sin negative kognitive tilstand. I en slik setting spiller det ingen rolle om pasientens beskrivelser av sin hverdag i relasjon til andre mennesker er den hele og fulle ”sannhet”! Psykologer, som ofte gjennom tilleggsutdannelse er spesialister i klinisk psykologi arbeider i en slik hverdag.
I rettsystemet finner vi igjen de samme fagfolk, men nå som sakkyndige psykologer. I en sakkyndig setting derimot er ikke rollen å være terapeut, men å beskrive og forstå den/de som observeres. I barnefordelingsaker er mandatet å vurdere hvem av to som er best egnet som omsorgspersoner for barn, ikke å vurdere hvordan en syk forelder kan bli frisk! For å gjøre en slik vurdering er det helt avgjørende at den sakkyndige får frem en mest mulig riktig beskrivelse av partenes omsorgsevner. I en slik setting vil partene være opptatt av å fremheve egne positive ferdigheter og motpartens negative ferdigheter. Allerede her er forskjellen til en klinisk terapihverdag betydelig.
Kan lett gå fryktelig galt
Mens den deprimerte har et problem i relasjon til sitt eget selv, vil det i en sakkyndig setting handle om individets relasjon til omgivelsene (den andre forelder og barna). Dermed blir den sakkyndiges rolle fundamentalt forskjellig fra terapeutens rolle. For den sakkyndige som skal vurdere individets relasjon til omgivelsene blir det helt avgjørende å få et faktisk bilde av virkeligheten i den enkelte sak. Sannheten blir helt avgjørende for å si noe som helst faglig om den/de den sakkyndige skal uttale seg om. At personer med narsissistiske, psykopatiske trekk er mestere i å fordreie sannheten gjør det ikke enklere.
Det er i en slik setting helt irrelevant at en person kan klare omsorgen, for det den sakkyndige skal vurdere er hvem som er best egnet! Således kan en narsissistisk, deprimert mor, med medisner og et stort nettverk sikkert ”klare” omsorgen på et vis, men det er helt irrelevant dersom en frisk far er alternativet! I en terapeutisk setting vil en slik mor ha behov for ”terapi” og ”veiledning” for å bedre sin omsorgsevne. I en sakkyndig setting der mandatet ikke er ”hvordan hjelpe mor”, men ”hvem av partene som er best egnet”, vil barnets beste være å vokse opp med sin far! Når så en klinisk spesialist med sin kliniske terapitankegang skal gjøre en sakkyndig vurdering kan det lett gå fryktelig galt om denne ikke er seg bevist på den meget vesentlige forskjell på den terapeutiske og sakkyndige rolle!
Falskt bilde av virkeligheten
Psykiater Hellesøy beskriver dette meget godt i VG 23.1.2008 i forbindelse med Valla saken: ”Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen. Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk”. Når man så i de i en del barnefordelingsaker har med narsissistisk, psykopatisk problematikk å gjøre kan det lett gå fryktelig galt! Denne personlighetstypen er spesialister på å gi et falskt bilde av virkeligheten. I en setting der den ene forelder har en narsissistisk, psykopatisk atferd og ”presenterer et mer overbevisende bilde av dyden enn dyden presenterer seg selv”. (William March, The bad Seed), er det lett å gjøre alvorlige feilvurderinger.
Dersom den sakkyndige gjør sin vurdering ut fra en klinisk terapeutisk tankegang, der sannhet tas for gitt, fordi den ikke er avgjørende, ender man ofte opp med å gi omsorgen til den narsissistisk, psykopatiske fremfor den normale. Det gjør ikke situasjonen enklere å avsløre, at den andre forelder som har levd med den narsissistiske fremstår til dels ”aggressivt”. Uten kunnskap om narsissistisk, psykopatisk dynamikk oppfattes lett den normale, som den minst egnede av de to. Den normales kamp for å hjelpe barna samt komme ut av den narsissistiske, psykopatiske grep, kan lett oppfattes som ubegrunnet aggresjon fordi psykopater og narsissiter ofte inntar en ”offer rolle” i slike settinger. De fremstår som ”stakkars meg ”se hva jeg utsettes for!
Blir snudd på hodet
Sannhet og virkelighet blir for omgivelsene snudd på hodet. Den aggressive fremstår som et offer, og det virkelige offer fremstår som den aggressive. I en terapeutisk hverdag leter man ikke etter sannheten, i en sakkyndig hverdag betyr sannheten alt! Det gjør det ikke enklere at narsissistisk, psykopatiske individer ikke går til behandling, de opplever seg ikke som syke. Dermed har ikke terapeutiske psykologer særlig erfaring med slike. Deres erfaring er oftere med ofrene for slike manipulative mennesker. I saker etter barneloven og barnevernloven benyttes kliniske psykologer i et stigende tempo.
Barnevern og dommere har ingen klinisk utdannelse, de har ingen dybdekunnskap om narsissistisk, psykopatisk dynamikk. Samfunnet forutsetter at den sakkyndige har det. Å evne og skille mellom klinisk, terapeutisk virke og rollen som sakkyndig kan for et barn utgjøre forskjellen mellom et liv i psykiatrien og et liv som et friskt, normalt barn. I sin ytterste konsekvens mellom liv og død!
Redaktørens merknad: Takk for et viktig bidrag og en opplysende artikkel. Det er mange i Norge som fortsatt undrer seg over hvordan enkelte psykologer kan klare å diagnostisere et menneske i løpet av 5 – 10 minutter, uten å ha annet reelt faktamateriale foran sine øyne enn ”faktamateriale”, ofte skrevet av andre kolleger på bestilling fra det offentlige.
Og med tanke på alt tilgjengelig fagmateriale på psykologiområde verden over, (kunne sikkert dekket hele E6 fra Svinesund til Trelleborg to ganger), så er det totalt ubegripelig at det likevel gjøres så mange alvorlige tabber fra nettopp psykologer og sakkyndigers side. Aner vi her en mulighet for at flere reelle psykopater kan ha funnet sin plass også i slike yrker, som flere andre steder der makt kan utøves og misbrukes? Red.
