Publisert 00.00.2025
Illustrasjonsfoto: AI/Sfm.no
Dette er et personlig leserinnlegg.
Jeg ble utsatt for et id tyveri hvor min egen nabo og bekjent tok seg inn i nettbanken min og over noen dager tømte kontoen min for alt jeg hadde ca. kr 250,000, -. Naboen hadde gjennom svikaktig adferd notert seg passordet ved å se over skulderen min når jeg skrev inn passordet til Bank id. Passordet har jeg aldri skrevet ned noe sted. Videre har han på en eller annen måte fått tilgang til nettbanken min hvor han tømte kontoen min ved å overføre penger til spill- og betting-sider på nettsider, herunder ulovlige nettsider. Jeg anmeldte saken til politiet så raskt jeg kunne. Dette var i 2017. Siden den gang har jeg lest alt jeg har kommet over inkl. lovdata, finansavtaleloven, lignende saker, domsavgjørelser osv.
Jeg har til gode å lese en «styggere » sak hva gjelder bankens håndtering av min sak. Banken har handlet direkte i strid med det finansavtaleloven krever. Straks jeg oppdaget at det forsvant penger tok jeg umiddelbart kontakt med banken på telefon, etter hvert gråtende av fortvilelse da det bare fortsatte – til tross for varslingen min. I denne perioden ringte jeg ca. 30 ganger. Selv forstod jeg overhodet ikke hva som foregikk, men ringte og ringte banken, som sagt noen ganger gråtende av fortvilelse og avmakt.
Transaksjonene var gått rett til forskjellige spilleselskaper – noe jeg aldri i mitt liv har drevet med eller spilt med et eneste tastetrykk. Jeg har ikke engang levert en eneste tippekupong noensinne. Banken skulle ha oppfanget dette store avviket. Jeg tok det som en selvfølge at jeg kunne stole på banken og at de gjorde tiltak som stoppet de uautoriserte transaksjonene. Det eneste banken gjorde var å sperre kortet mitt, til tross for at jeg forklarte gang på gang at kortet aldri var på avveie.
Det fortsatte å forsvinne penger ut av kontoen min, og banken fortsatte bare med å sperre kortet – hele tre ganger – og dette fortsatte til det ikke var noe igjen på kontoen. Banken lot dette være mulig, de lot svindleren fortsette inne på min egen nettbank og unnlot å gjøre det de skulle gjøre iht. finansavtaleloven. Videre var banken ei heller i stand til å bruke sunn fornuft eller utvise ansvar og forståelse for lovverket og sin egen rolle. I dag kan jeg med sikkerhet si «det var banken som svindlet meg.
Ved et av tilfellene spurte jeg banken hvor pengene gikk. Svaret de ga bekymret meg fordi det tydet på at saken ikke ble tatt seriøst. Svaret var “foreløpig står pengene bare som reservert, vi må vente til over helgen for å se dette”. Dette kunne jeg ikke fortelle folk rundt meg før jeg fikk transkripsjonene fordi jeg tenkte ikke kom til å tro på dette. Når jeg i ettertid fikk lese transkripsjonene fra samtalene mine med banken husker jeg hvor dum jeg følte meg fordi jeg blant annet måtte spørre om noen kunne ta penger fra kontoen min når kortet var sperret. Svaret på dette var nei, og dette vet jeg nå er direkte feil.
Finansavtaleloven sier at fra tidspunktet kunden opplyser om uregelmessigheter er det banken og banken alene som har videre ansvar for alle videre uregelmessigheter med kontoen. Jeg har gjort alt riktig i henhold til finansavtaleloven. Banken har feilet på alle punkter. Jeg fikk ikke komme til banken for å forklare hendelsesforløpet. Jeg fikk beskjed at jeg måtte fylle ut et reklamasjonsskjema. Jeg ba gang på gang om hjelp til dette. Jeg fikk også e-post fra en bank på Østlandet som hadde fanget dette opp. En bankansatt jeg snakket med spurte «hvorfor sperret ikke banken kontoen når du visste du satt med kortet i hånda?» Det lurer jeg også på.
Når pengene nå var borte spør jeg banken om de kan hjelpe meg med dette reklamasjonsskjemaet hvor de skulle ha inn alle uautoriserte transaksjoner på (til tross for at de kunne se og vite akkurat hvilke transaksjoner dette var, alt omregnet i euro) Jeg tryglet og ba de om hjelpe meg fordi jeg synes det var vanskelig og teknisk komplisert å få til dette skjemaet. Svaret var NEI hver gang jeg ba om assistanse.
Jeg fikk hjelp av en venninne av meg som tilfeldigvis hadde jobbet i denne banken i mange år tidligere, og som nå driver sitt eget regnskapsbyrå. Da kontoutskriftene kom ut, stod hun måpende og helt vantro, og det første hun sa «dette skulle banken ha oppdaget allerede før du ringte». Det er tross alt noe annet når du ser disse tingene svart på hvitt, det blir noe helt annet enn om jeg bare forteller. Denne banken har i tillegg egne (meg forstått) og særs spesifikke måter de skal ha reklamasjon overlevert på med sine helt spesifikke skjemaer på beløpene for tilbakeføring. (Ref. Advokat Kjetil Wibe).
Banken ga seg ikke med å stille urimelige og kronglete krav til formatet på reklamasjon, men brukte også en paragraf i finansavtaleloven feil. Én av årsakene til avslag på erstatning ble begrunnet med «for sen reklamasjon». Dette er en grov feiltolkning og totalt uriktig. Det kan se ut som de blander paragrafen om det å varsle banken så snart jeg oppdaget at det forsvant penger fra konto, med paragraf som omhandler reklamasjon. Synes de ikke jeg gjorde en bra nok innsats? Lånt penger til fly nordover for å få levert denne reklamasjonen. Jeg begynte på dette tidspunktet å få en dårlig magefølelse, kanskje også fordi de sa nei til å hjelpe, i tillegg synes jeg også de var ufine mot meg og virket som de himlet med øynene selv om jeg ikke kunne se dem. I noen av disse samtalene med dem underveis ser du også det.
En stund senere, uten at jeg noen gang hadde fått forklart hendelsesforløpet for banken, fikk jeg et avslag fattet av samme saksbehandler som jeg hadde snakket med flere ganger. Det var avslag på tilbakebetaling av mine penger som i henhold til finansavtaleloven er bankens ansvar å tilbakeføre all den tid jeg har overholdt min varslingsplikt. Dette avslaget var tuftet på faktafeil og direkte løgner. For meg innebærer saksbehandlers avslag en av to ting, og jeg vet ikke hva som er verst: Enten har hun bevisst og kynisk skrevet et feil vedtak med overlegg, eller så kan hun ikke bruke lovverket og jussen. Det er mye som står seg ut i det avslaget. Banken har gjort seg skyldig i både juridiske og etiske ulovligheter!
På dette tidspunktet skrev advokat Kjetil Wibe en henvendelse til banken i brevs form. Da kom plutselig bankens egen advokat på banen og skriver i svarbrev at «saken er nå blitt så stor og kompleks og løftes opp på advokatnivå». Banken visste det var den hjelpa, og kun den hjelpa jeg evnet å få, men han fikk banken til å love å ta kontakt med meg. Det gjorde de aldri. De sier til og med i et brev at jeg var i banken vedrørende denne saken mange ganger. Dette er løgn, og jeg har per dags dato ikke vært i banken.
Etter noen uker mottok jeg brev fra bankens advokat. Når jeg leste gjennom dette følte jeg at jeg satt med et bevis på bankens uforstand og direkte faktafeil. Bankens advokat bruker ikke noen av paragrafene som det ble argumentert med i det opprinnelige avslaget. Han refererte faktisk ikke til en eneste paragraf. I stedet gir han en teknisk forklaring på ulovlige spillesider/selskaper, (noe jeg hadde håpet at skulle være til min fordel da de ikke hadde lov til å la transaksjonen finne sted). Videre forklarer advokaten at banken ikke kunne sperre kontoen min, fordi da måtte de ha sperret titusener av kontoer. Det var jo jeg og min konto alle disse 30 samtalene underveis dreide seg om. Det at det er helt ulike begrunnelser i advokatens brev og det opprinnelige avslaget mener jeg er bevis på at banken ikke har juridisk dekke bak avslaget sitt, og forsøkte å villede meg med tekniske forklaringer.
I mitt tilfelle er det kun dersom jeg skulle ha tillatt svindelen med forsett at jeg ikke hadde hatt krav på å få tilbakeført penger. Nå føler jeg meg selv stemplet av banken som en svindler. Bankens advokat «gjemmer «seg bak foreldelsesfrister og finansklagenemda, der saken min uten at jeg visste var tatt opp i sekretariatet. Han viste også til sekretariatets beslutning – som i alle fall ikke hadde min versjon – og jeg ser i ettertid at saken min er i sin helhet servert sammen med faktafeil og løgner. Det hele virker som et kaldt og kynisk overgrep mot en svakstilt person som ikke har ressurser eller kunnskap til å kjempe mot.
Banken sier jeg ikke har gjort noe galt, men de legger likevel alt ansvar og skyld på meg. Jeg vet nå at jeg har handlet akkurat slik det forventes, både av sunn fornuft og av finansavtaleloven: Jeg varslet så fort jeg merket uregelmessig og uautoriserte transaksjoner. Banken stoppet ingenting, og nekter å ta noe som helst ansvar. Banken visste at jeg ikke hadde mer penger og jeg var alene og tror pr. nå jeg har forsvunnet. Jeg tror også de undervurderte meg med tanke på at jeg ikke kunne å finne ut at de hadde brukt både juss og etikk feil til de grader.
Når det gjelder svindleren og hans gjennomføring av dette, kan jeg at jeg ALDRI har hatt passordet nedskrevet noen steder. I telefonsamtalene med banken kastet jeg ut forskjellige ideer og teorier rundt hvordan svindleren muligens kan ha fått tilgang til nettbanken min. Jeg fortalte videre at han var en kjent kriminell. Senere fikk jeg vite at han ble dømt for å svindle og tømme kontoen til sin egen far. Det skulle vise seg at banken brukte alt dette mot meg ved å angripe min dømmekraft.
Når det gjelder politianmeldelsen sa politiet uten at jeg spurte at de ikke kom til å henlegge saken fordi det var såpass mye penger. De opplyste at det skulle komme en samlet rettsak mot svindleren og der skulle jeg også bli med for å fremlegge min sak. Det var bare det at politiet glemte meg. Videre viste det seg at saken min var blitt henlagt uten at jeg fikk beskjed pr Digipost som politiet er lovpålagt å bruke. Jeg var i denne perioden en hel måned i Nord-Norge og stelte min dødssyke far, og var i den tro at politiet etterforsket saken videre. Jeg må også tilføye at jeg ble på et tidspunkt oppfordret av banken til å selv ta kontakt med svindleren og ta hand om dette selv, som om jeg skulle bedrive en slags torpedovirksomhet.
Det er kanskje vanskelig å forstå hvor store konsekvenser dette har hatt for meg, og det blir verre og verre etter hvert som tiden går. Jeg er så traumatisert (legeerklæring) og opplever at dette traumet og min situasjon grunnet bankens svindel bare blir verre etter som tiden går. Jeg blir så sint og trist når jeg ser hva de har gjort mot meg. På hvert eneste punkt har de gjort det stikk motsatte av hva finansavtaleloven sier. Dette kan ikke være slik det skal bli stående.
Sjokket jeg fikk etter å ha fått avslaget var ubeskrivelig, ettersom jeg forstod jeg var totalt rettsløs i tillegg. Det hjalp ikke å skaffe meg kunnskap rundt dette, da jeg uansett ikke hadde råd til advokat. Planen var å bruke disse pengene som var alt jeg hadde av økonomi til å kjøpe meg en leilighet, men det satte banken en stopper for. Jeg er uføretrygdet og minstepensjonist og går en fattig fremtid i møte. Det paradoksale er at om jeg hadde oppbevart pengene i madrassen hadde jeg mest sannsynlig hatt de nå.
ID-Juristene med Marte Kjørven. Skulle ønske jeg visste om hva Marte Kjørven jobbet med på et tidligere tidspunkt. Min sønn ringte henne og ble henvist til ID-juristene med jurist Petter Omdal i spissen. De gjorde på forholdsvis kort tid enormt mye arbeid og leverte et presseskriv til banken. Dette var uten tvil en god sak, men de tok ikke saker selv. De hadde også funnet et sted i lovverket der foreldelsesfrist ved oppbevaring av penger i finansinstitusjoner som banker definert til ti år.
Min forventning er rett og slett å bli hørt og behandlet med en viss anstendighet iht. den ulovlige og uansvarlige håndteringen av pengene mine, i tillegg til å møte bankens ansatte som f.eks. saksbehandler som var ansvarlig for avslaget, bankens advokat. Bankens ledelse vet nok ikke om dette engang. Jeg har blitt syk av dette og sitter og gråter i lang tid på grunn av traumet og sviket jeg opplever.
Disse 250 000 kronene er vel for lommerusk å regne for en stor bank, men for meg var det alt. I tillegg til en ruinert økonomi føler jeg meg stemplet som en kriminell. Jeg har de siste årene isolert meg og har hatt utallige tanker om å få gjort noe med saken, men jeg er nå blitt så redd for avvisning at jeg føler meg bare paralysert og håpløs. Det er som et åpent sår innvendig.
Jeg beklager at jeg ikke klarer å skrive dette bedre, men mitt stressnivå og mentale helse gjør det å skrive et slikt skriv tilnærmet umulig. Jeg har brukt flere uker på å klare å skrive dette som et desperat nødskrik. Jeg ønsker å understreke at denne saken ikke bare handler om økonomisk tap for meg som enkeltperson, men også om bankens grunnleggende ansvar overfor sine kunder. Når man velger å bruke en bank til å håndtere sine penger, er det med en forståelse av at banken beskytter midlene og opptrer i tråd med de lovpålagte kravene og det samfunnsansvaret de har. Jeg har alltid hatt tillit til at banken har det nødvendige sikkerhetsnettet for å forhindre, oppdage og stoppe slike alvorlige misbruk av kunders midler.
Banker har en helt avgjørende rolle i samfunnet. De er ikke bare et verktøy for å lagre penger, men også en institusjon som skal bidra til trygghet og stabilitet for sine kunder. I mitt tilfelle har jeg følt at denne tryggheten har vært fraværende, og det er med stor smerte jeg ser hvordan min sak har blitt behandlet. Jeg har gjort alt jeg kunne innenfor lovens rammer, men opplever nå at det er jeg som står igjen med tapet, til tross for at banken har sviktet i sin plikt til å beskytte både mine penger og min personlige sikkerhet.
Det er viktig at banken ikke bare ser på dette som en isolert hendelse, men som en påminnelse om det enorme samfunnsansvaret de bærer for å beskytte sine kunders midler og verdighet. En bank har makten til enten bygge opp eller ødelegge tillit, og i mitt tilfelle har denne tilliten blitt fullstendig brutt. Jeg ber dere derfor om å gjennomgå denne saken på nytt, med en forståelse for det menneskelige aspektet, det juridiske ansvaret og det etiske samfunnsansvaret som ligger i deres hender.
Jeg ser frem til en grundig gjennomgang av saken, og forventer en rettferdig løsning som ikke bare gjenoppretter den økonomiske skaden, men som også gjenoppretter tilliten til banken som institusjon. Nevner at all dokumentasjonen som beviser og underbygger det jeg sier vedr saken. Denne dokumentasjonen ble sendt sammen med presseskrivet fra nevnte adv. Nå er saken som følger (etter å ha skrevet dette), jeg sendte også samme brevet som dere mottar her til finansklagenemda og de har opprettet sak og den skal opp der om ca. tre uker.. Altså nå etter snart ni år, jeg velger å tro de har sett galskapen. Banken er lovpålagt å ta en slik sak til enten finansklagenemda eller til retten, de gjorde ingen av delene. Dette føyer seg inn i rekken av all annen urett og ulovligheter de gjorde i denne saken og mot meg.
Det er nå på niende året jeg har holdt på med denne saken og er rimelig sliten, men uansett utfallet i finansklagenemnda skal jeg ennå klare å bringe banken inn for retten. Jeg kan aldri slå meg til ro med bankens «svindel» og så grov uforstand de utviste ved håndtering av hendelsen. I ettertid velger de å vise et hovmod ved å ikke engang svare meg når jeg skrev til bla banksjefen med flere ansatte. Det burde være et absolutt minstemål en som kunde kan forvente.
Lillian S. Løvli.
