Hva innebærer det å være folkevalgt?

Bergen 9.8.2016
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox.com

Når rikspolitikerne får regjeringsmakt – enten det er de rødgrønne eller de blåblå – så begynner maktgladheten å ta overhånd. Det samme gjelder for streber-partiene Venstre og KrF. 

«Våre folkevalgte» er en floskel som svært mange – kanskje de fleste – ikke finner dekkende i dag.  Å være folkevalgt betyr faktisk å føre velgernes ønsker videre, og så langt som mulig gjennomføre ønskene så sant som de ligger innenfor rimelighetens grenser. Norge har, etter altfor mange år med sosialistisk styre, skapt politikere som uansett parti har fått en merkbar sosialisme i blodet. Ikke minst Høyre – noe man har utallige eksempler på ved den sittende regjeringen.

Høyre snakker om verdikonservatisme, samtidig som de på mange måter gir bort arvesølv og land trinn for trinn under falskt dekke og syltynne argumenter. Når statsminister Solberg og hennes statsråder blir minnet om det klare flertallets motstand mot en rekke av regjeringens forslag og gjennomføringer, svarer spesielt Erna Solberg at «vi gjør bare det vi har lovet». Nå er faktum det at det meste som så langt er blitt foreslått og/eller gjennomført, var flertallet klart imot – nettopp fordi det ikke fremgikk av verken Høyes eller FrP’s programmer! De manipulerer altså velgerne. Sine egne velgere endatil.

Når rikspolitikerne får regjeringsmakt – enten det er de rødgrønne eller de blåblå – så begynner maktgladheten å ta overhånd. Det samme gjelder for streber-partiene Venstre og KrF. Da brytes deres sosiale profil med fullt overlegg – de har fått makt, og den akter de å bruke. Deres programmer kan man kort sagt ikke stole på.  Det er bare en trykksak uten forpliktelser. Det er løse løfter som bare gjelder frem til de har fått seg en taburett!

En del av dagens nyere vedtak og lover bryter helt klart med Grunnloven. M.a.o. hvis Grunnloven ikke passer dem, så er det bare å endre den slik at den passer til deres egne ønsker og behov. Kan ikke Høyesterett stoppe slik maktmisbruk og slike overtramp? Eller har også Høyesteretts medlemmer så mange «kompiser» i regjering og Storting at de heller velger å lukke øyne, ører og munn for gammelt vennskaps skyld? Spørsmålet er velbegrunnet, og det er tillatt å spørre. Men noe svar får man jo ikke.

For tiden ser vi igjen hvordan Høyre-venner sørger for svært lønnsomme topp-verv (ref. stikkord Wildvey/Mæland). Men vi så også hvordan Arbeiderparti-statsråder gjorde det samme, så det politiske kameraderiet er ikke partibestemt.  Dette er også skittent maktmisbruk. Inhabiliteten er som regel ganske klar i slike tilfeller, men benektes til det siste.

Men jeg vil oppfordre til å glemme og ikke bruke floskelen «våre folkevalgte». Det er et begrep som bare gjelder under et valg, og som ikke eksisterer lenger etter valget! Redelighet og renhårighet savnes blant de fleste av våre politikere.