Av Ole Texmo
Publisert 9.10.2023
Illustrasjon: Faksimile av forside: Asbjørn Rachlew: Justisfeil ved politiets etterforskning – noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak. Doktoravhandling ved Det juridiske fakultet, universitetet i Oslo, 2009. (ISSN 1890-2375). Bakgrunnsbilde: Olav Martinussen.
I skrivende stund. Språk, uttrykk og begreper. Bruk av sakkyndige. Avhørsekspert Asbjørn Rachlew og hans posisjoner. Drapet i Akebakken. Seriens fokus og vinklinger. «Norge, et ekstremt åpent og transparent samfunn». Under radaren. Når vi sitter med fasiten. Siste nytt.
Denne artikkelserien skal handle om både straffesaker og sivile saker, både enkeltsaker og sakskomplekser som har fått sine navn, f.eks «Baneheia-saken» eller «NAV-skandalen». Vi skal anrette noen vinklinger som delvis går under radaren av ulike grunner, om språk og hvilke begreper vi bruker til både å beskrive og forklare hva som går galt og ender med «uriktige domfellelser», den mildeste betegnelsen. Vi skal også ta opp saker som ikke har blitt rettslig eller forvaltningsmessig behandlet. Mediaomtale gir ingen garanti for at verken deler eller helhet trer tydelig frem. Ei heller i forskningen, den lille vi har om hvordan justisnorge fungerer eller ikke fungerer etter hensikten,
«I kriminalpolitiske debatter bør det være mulig å kritisere deler av politiets etterforskning, og påpeke eventuelle justisfeil, uten nødvendigvis å ta standpunkt til skyldspørsmålet. Slik jeg oppfatter fagmiljøene i dag, er slike diskusjoner fortsatt kriminalpolitisk betente. I skrivende stund kan det for eksempel virke som om sentrale aktører «holder pusten» og venter på nye utspill, før justisfeilene begått under etterforskningen av Thomas Quick løftes opp til debatt».
Sitatsekvensen er hentet fra et avsnitt under deloverskriften «Justisfeil» i Sammendraget på 38 sider i Asbjørn Rachlews doktorgradsavhandling (se fullstendig tittel mv over under illustrasjon). «I skrivende stund» anslås etter opplysninger i fotnotes form ellers i teksten å være ca juni 2009. Selve disputasen foregikk 18.12.2029, ifølge mine notater. Jeg var tilstede i Gamle Festsal som var fylt opp med professores, politifolk med og uten uniform. Og «andre interesserte», dvs en og annen lekmann som er skeptisk til at «nu går alt så meget bedre». Avhandlingen var en begivenhet og har høstet anerkjennelse. Fortjent nok. Asbjørn Rachlew er regnet som avhørseksperten par excellense.
For ordens skyld: Dette sies ikke ironisk. Rachlew og hans innsikter som formidles i flere mediesammenhenger er banebrytende for en ny avhørskultur, til opplysning og som tillitsskaper. Bort fra tilståelseskulturen som ødela «Tengs-saken» hvor Kripos-etterforsker Stian Elle fikk manipulere fetteren til Birgitte inn i en «tilståelse» som strengt tatt ikke hang på greipp, sett opp mot fakta i saken, konkret funn på åsted. En ukultur som formodentlig også ødela «Silje-saken» sammen med bevisvurderingen. Tre smågutter på 4, 5 og 6 år ble stemplet som drapsmenn og fikk sine liv delvis ødelagt. «Drapene i Akebakken» på den jevnaldrende jenta ble aldri oppklart. I skrivende stund (6.10.2023) har Riksadvokaten kommet med beklagelse overfor guttene. Men de er ikke frifunnet. Skribenten Julia Dahle stiller flere spørsmål, også ved NRK s dokumentar.
Enkelte utsagn og forestillinger inneholdt i både doktoravhandlingen og hos Rachlew i rollen som avhørsekspert bør ikke stå ukommentert. I NRK brennpunkts serie om «Drapene i akebakken» er Rachlew en sentral gjennomgangsfigur, et ikke helt ueffent medialt grep all den tid han, i tillegg til å være engasjert av NRK, også er oppnevnt av Riksadvoakten til å undersøke «Silje-saken» for det som kalles «læringspunkter». Rachlew har ikke ansvar for andre fagpersoners utsagn i serien, men unnslår seg ikke for å gjenta at justisfeil ikke kan være utslag av ond vilje.
Den kjøper vi ikke. For «Silje-saken», som i tid kom like etter Trøndelags største justisskandale forsåvidt som saken aldri skulle vært reist, navnlig Bjugn-saken i 1992-94, kan den hyperraske henleggelsen og skyldtildelingen til 3 smågutter på 4, 5 og 6 år, ikke helt usannsynlig være et resultat av en overbelastning på kammeret om bevisstheten av barnesakers iboende vanskeligheter. Avhørene er kritikkverdige så det rekker, noe Rachlew poengterer på forbilledlig vis. Med dramaturgisk understrekning. Men når Rachlew i flere kontekster stadig gjentar at justisfeil ikke kan være utslag av ond vilje, men i verste fall en ukultur med tilbøyeligheter for bekreftelsesfeller i en politikultur preget av sterke ønsker om tilståelsesbeviser for enhver pris (som i Tengs-saken), tillater jeg meg å hevde at avhørseksperten beveger seg på en farlig vei.
På en på vei over i ideologien. Den uvitenskapelige dels falske bevisstheten som ikke tør helt å pirke borti den kanskje største justisfeilen av dem alle: jussen og de aktørene som praktiserer jussen, bl.a hva som kalles «samlet vurdering» i henhold til såkalt «fri bevisbedømmelse», inntil det parodisk praktiserte i en sak vi kommer tilbake til, Baneheia og gjenopptakelsesprosessene der. Del 10 som vil avslutte denne serien har foreløpig arbeidstittel «Den gode vilje og den onde». Vi får se.
I skrivende stund (Uke 40, 2023) nøstes endel tråder, sammen med disposisjon for hele serien på 10 deler. En del kilder og referanser er allerede på plass, mens jeg avventer andre. Tre begivenheter i nær tid er høyst aktuelle. (1) Erstatnings-saken i NAV-skandalen startet i Oslo tingrett i september, og blir en egen seriedel. (2) Et nært forestående seminar om Pressens rolle i Baneheia-saken hvor det skal fremlegges undersøkelser av pressedekning mv. (3). Klassekampen og NRK har tatt fatt i en spesiell sakstype hvor foreldre er dømt for å ha drept sine barn ved såkalt «filleristing». 5 fellende dommer tilbake ti tid er nå til behandling i Gjenopptakelseskommisjon for straffesaker (GK) som skal møtes i slutten av oktober. Ikke usannsynlig kommer jeg til å rydde plass til en egen seriedel. Bruk og misbruk av sakkyndige i rettssaker blir vi aldri ferdige med.
En mulig fjerde sak er Odd Isungsets bok om «Nygaard – saken» som lanseres mandag 9. oktober når denne artikkelen publiseres. Med Mads Nygaards kronikk i VG 4. oktober som brukbart eksempel på hvilke samfunnssjikt som slipper til i de etablerte mediene for å promotere allerede godt synlige aktører. Vi har skrevet tidligere om ytringsfrihetskameratene og elitenarrativet som eksponeres når «Nygaard – saken» skal revitaliseres og ytringseliten klager over for liten oppmerksomhet. For sine eksklusive medlemmer.
Barnevoldsakene dreier seg om relativt få tilfeller på et område hvor det heldigvis ikke er mange saker. Etterforskning og rettergang, med særlig fokus på sakkyndige ekspertise, er interessant ut over sakstypen. Små og store saker kan være så mangt. Når serieoverskriften «Små og store justisskandaler» er valgt, er det derfor med en bevissthet som innebærer at man ikke alltid kan anslå dimensjonene av en saks eller sakstypes konsekvenser. Uttrykket Skandale henspiller dels på det sensasjonelle i eksponering og mediaomtale. Men også på saker som kan gå under radaren fordi de enten ikke oppdages eller fordi media eller fagmiljøene ikke ser eller vil se det kritikkverdige. Med andre ord: ikke oppdager justisfeilene, brukt som betegnelse ikke bare for straffesaker.
Gjenopptakelseskommisjonens saksbehandling i faser av Viggo Kristiansens forsøk på å bli frifunnet, kan kalles skandaløs, men gikk stort sett under radaren for medias interesse. De store landsdekkende mediene med ressurser til å drive mer undersøkende som ofte og dessverre berettiget kalles MSM løper stort sett i flokk. Men Media er også andre publikasjoner og ikke minst bøker som kan tenkes å gi en dypere forståelse. Bjørn Olav Jahrs bokfremstilling (se neste artikkel med arbeidstittel «Etter baneheia» med referanse) gjengir mye av den korrespondansen som dokumenterer hvordan systeminteresser ville forhindre full opplysning av saken.
Justismord er et sterkt uttrykk som lett kan utvannes ved utidig og lite etterrettelig bruk. Personer som påstår seg utsatt for urett er ikke vanskelig å finne, mange og mange nok kan det se ut som, gir lyd fra seg på sosiale medier. Ordbruken kan være berettiget men sitter også vel løst noen ganger. Da Samfunnsmagasinet publiserte serien om «Justismord» i 2007 var uttrykket justisfeil ikke i denne skribents vokabular. Her er forøvrig link til sider hvor uttrykkene er forsøksvis definert. I dag er jeg åpen for at begge uttrykkene kan brukes, med presiseringer fortrinnsvis. Fellende rettskraftige dommer i straffesaker hvor det er begått alvorlige påviselige justisfeil må gjerne kalles justismord, slik også tonen var da Viggo Kristiansen formelt ble frikjent for Baneheiadommen for ikke lenge siden. Store ord tatt i bruk av landets ledende justismyndigheter. Slikt lar seg høre når man sitter med fasiten. Men hva skjer i det feilene blir begått?
I tråd med tanken om at justisfeil er viktige å oppdage i prosessen for å unngå «uriktige domfellelser», har det noe spektakulære uttrykket skandale blitt med i prosessen med å utforme denne serien. I bevissthet om at språket alltid må være gjenstand for diskusjon. Utfra mitt kjennskap til familierett som blir behandlet i lukket rett, med den forterskede floskelen «barnets beste» som tilnærmet automatinnstilt hvitvaskprogram for å dekke over mulige justisfeil, er jeg ikke i tvil om at det finnes mange justissskandaler på disse områdene. Ikke bare barnevernsaker som har fått en viss oppmerksomhet via dommer mot Norge i Strasbourg (EMD).
Denne serien kalt «Små og store justisskandaler» viderefører flere perspektiver og tråder fra tidligere serier, ikke bare de som har eksplisitte problemstillinger om lov og rett. I serien om «Media og ytringsfrihet» skrev jeg med dårlig skjult ironi at Ytringsfrihetskommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum med fordel kunne blitt utfordret på sitt utsagn om at «Norge er et ekstremt åpent og gjennomsiktig samfunn». Som en programerklæring, før arbeidet med selve undersøkelsen av ytringsfrihetens vilkår og rammer var påbegynt.
Det er som om en nøye vurdert og systemlojal utvalgsleder for et tenkt prosjekt om «Justismord og justisfeil» skulle uttale at vi har en gjennom solid rettsstat med gjennomsiktighet og kvalitetssikring i alle ledd. I denne serien er en av tematiseringene jeg velger å problematisere nettopp «jussen». Store norske medier har rike ressurser, det har de hatt i mange år. Jeg har fulgt endel saker, små og større skandalesaker, på veldig nært hold over lengre tid og noen ganger forsøkt å få de store mediene interessert, gjerne med forslag om å vinkle mer utfra systemfeil enn å eksponere hva jeg kaller sosialpornografi.
Min ide er at skal man finne årsakene til justisfeil og andre feil, f.eks logiske brister, må man gå til selve fagene og tørre å stille spørsmålet: Holder jussen mål som fag med tilhørende krav til metodisk prøvbarhet? All den tid det er jussen og juristene som begår feilene og i påviselig grad arbeider for å dekke over feilene, med samlede vurderinger og fri bevisbedømmelse. Blant annet.
Ole Texmo
