Publisert 28.10.2016
Av Jan Hansen
Ansvarlig redaktør sfm.no
Illus.foto: Colourbox
Bør ”kilder” som åpenbart har som mål å påføre andre størst mulige skader, også gjennom misbruk av pressen, beskyttes og vernes?
I forbindelse med den massive kritikken av norsk barnevern (som fortsatt pågår), har det dukket opp enda flere groteske saker om mennesker, som bevislig er blitt utsatt for særdeles grove falske anklager, ondsinnet angiveri og ren hevn fra både etatens og andres side, eksempelvis en sakkyndig, en eksmann, en ekshustru, en ekssamboer, en ansatt i skolen, ansatt på helsesenter og barnehager. Det er gjennom tragisk at de ansvarlige bak slike handlinger, ikke behøver å stå til ansvar overfor skadelidte i de aller fleste tilfeller.
Når media skader
Det er ikke så rent få mennesker i Norge som også er blitt påført ubotelige skader gjennom årene, forårsaket av ondsinnede omtaler i media. I flere enkeltstående tilfeller har de aktuelle mediene hevdet at de hadde ”troverdige kilder” å forholde seg til. Ofrene har ofte ikke fått god nok anledning til å imøtegå grove falske anklager om både det ene og det andre. Flere redaktører har i ettertid nektet å rette opp beviste skader.
Ei heller har mediers eiere villet beklage overfor dem som er blitt rammet. Det til tross for at dem sakene gjaldt, kunne legge fram uomtvistelige bevis for at de vitterlig var blitt utsatt for falske anklager og grove falske beskyldninger. Bergens Tidende er en av avisene i Norge som i mange tilfeller har tatt altfor lett på ”troverdigheten” og ”edrueligheten” til sine kilder. I et tilfelle hevdet også avisen å ha hatt kontakt med ”flere kilder” i en svært så alvorlig sak. Sannheten var imidlertid ”en” kilde, en som heller ikke var edru på tidspunktet da en av avisens kvinnelige og fantasifulle journalister foretok ”intervjuet”.
Kilden ble mage år senere navngitt i sfm.no grunnet grovheten og alvoret i saken, noe som ledet til at vedkommende klaget sfm.no inn for PFU (nå PU). Kilden til BT, som senere også viste seg å være både bedrager og farlig lystløgner, fikk faktisk medhold av PFU og sfm.no ble felt. Vi mener fortsatt at fellingen fra PFU var en gjennom pill råtten handling, og at PFU i saken åpenbart også opptrådte med en stygg dobbelmoral. Pressens ”Vær varsom-plakat” har nemlig en klar og tydelig regel når det gjelder identifisering av kilder. (Gjengitt i kursiv stil)
3.1. Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.
Man skal altså – ”som hovedregel” – identifisere kilden. Men så kommer paradokset.
3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.
Riktig å navngi kilde?
En ondsinnet lite edruelig ”kilde”, kan altså fore medier med både løgn og ondsinnet oppspinn, uten at den som rammes får kunnskap om hvem det er som står bak slik avskyelig virksomhet.
I de tilfeller en kilde begår en straffbar handling, ved å falskt anklage et menneske for kriminelle handlinger som vedkommende aldri har begått, så mener sfm.no bestemt at den som rammes har krav på å få vite navnet på kilden. I sin ytterste konsekvens bør også samfunnet få opplysninger om ”kilden” til skrekk og advarsel. Om dette ble en lovfestet regel som pressen ble pålagt å følge, så tror jeg mange hadde vegret seg for å løpe til media med reinspikka løgn og oppspinn, ikke minst av frykt for senere å bli stilt strafferettslig ansvarlig og avkrevd en klekkelig erstatning.
Barnevernet dekker seg også ofte bak sin taushetsplikt og sine anonyme kilder. ”Bekymrete” (?) mennesker som sender meldinger til etaten, slipper å bekymre seg over å bli stilt til ansvar for det de måtte ha foret barnevernet med av usannheter og løgn, ofte gjort som ren hevn for et eller annet. Ofrene har bevisbyrden og får ofte store problemer i domstolene grunnet vernet av slike kilder. Bør også barnevernet pålegges å oppgi navn på sine ”bekymrete” kilder til den parten saken angår og til domstolene, og bør ”bekymrete” kilder bli pålagt å møte i retten som vitner? Vi mener det burde være en selvfølge ut fra rene rettssikkerhetshensyn.
Enerett www.sfm.no 20©16.
