Klientens tillit

Publisert 28.10.2024
Av Ole Texmo

Illustrasjon/Foto: Faksimile av forside til boken: Advokatforeningen og Haraldsen, Haakon I.: Innføring og oppgavesamling i Advokatetikk, Universitetsforlaget, Oslo 2016. Bakgrunnsbilde: Avdøde advokat Alf Nordhus: Foto av Jan Hansen, sfm.no)

Regler for god advokatskikk. Lov, kilder og forarbeider (NOU 2015:3). Den nye advokatrollen: Faglig dyktighet og yrkesetiske utfordringer. Hva er konkludent adferd? Krav til uavhengighet. Interessekonflikter. Ingen plikt uten unntak: intet formkrav til samtykke. Hvordan det gikk.

Viktigheten av å ha klientens tillit er framhevet i mange sammenhenger hvor advokatetikken blir forsøkt framstilt. Begrunnelsene som presenteres trenger ikke være gale. Men en solid dose sunn skepsis til i hvilken grad advokatene selv og deres organer tar dette på alvor, er på sin plass. Regler for god advokatskikk (forkortet RGA) er formulert i det som kalles advokatforskriften. «Fremme rett og ikke urett» som grunnprinsipp er allerede nevnt i det foregående. Hva dette egentlig betyr kan stå åpent, hvilket det ikke usannsynlig også er ment å gjøre. Advokatens krav til uavhengighet er firedelt og skal kommenteres lenger ned i artikkelen.

Vi nøster litt videre på enkelte tråder og siterer fra RGA 3. Forholdet til klienten (3.1.4): «En advokat bør ikke påta seg oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetansen. Dersom han ikke kan samrå seg med en kvalifisert kollega. Dette gjelder likevel ikke hvis advokaten innen rimelig tid sørger for å skaffe seg den kunnskap eller innhente den kompetanse som er nødvendig for en faglig forsvarlig utførelse av oppdraget.»

Dette høres jo bra ut, og står i sterk kontrast til det inntrykket og forståelse av rett som det store og dyre advokatfirmaet hevdet i vårt case fra del 2 og 3. I forberedelsene til flere av mine artikler i denne serien har jeg undersøkt hva juristenes faglitteratur sier om etikk generelt og advokatetikk spesielt. Jeg har samtidig undersøkt, hva som også kalles «kritikk», om den framstilling av den nye advokatrollen beskrevet i del 3 virkelig er gjeldende rett. I etikkbøker hvor ovenstående sitat er fremhevet, står intet om den rolleforståelsen nyere barnelovrevisjoner visstnok innebærer.

Juristene synes meget opptatt av å ha tillit hos klienten. Krav til kompetanse er en del av dette grunnlaget. Om foreldretvister har vi sett at foreldrenes innflytelse på saken er minimal, jf. den påstått nye advokatrollen og sakenes indispositivitet. Så hvorfor skal vi ha tillit? Til advokatene. Og til retten og dens delsystemer når nødvendig kompetanse er prosedyreerfaring og intet mer. Jurister kan stundom ha oppheng på formalia, noe mange regelsett bærer preg av. Om forholdet mellom fortrolighet og krav til uavhengighet gjelder imidlertid ingen plikt uten unntak:

«Taushets- og fortrolighetsplikten kan heves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Det gjelder intet formkrav til samtykke. Det kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Men det må kreves at det fremstår som klart at klienten gir avkall på sin rett til taushet, og hva samtykket omfatter. I praksis vil eventuell bevistvil om hvorvidt samtykke er gitt, lett gå ut over advokaten, særlig hvis det gjelder sensitive opplysninger.»

Sitatet over er fra en «Innføring og oppgavesamling i advokatetikk» fra 2016 (s39). Se referanse under Illustrasjon over. Skrevet etter at Advokatutredningen (NOU 2015:3) forelå, men før selve Advokatloven ble vedtatt pr 2022. ikke trådt i kraft. At en eventuell bevistvil kan «gå ut over advokaten» er jo for ille. Slik kan vi ikke ha det! Men spørsmålene reiser seg. Hvorfor ingen formkrav til denne type unntak fra pliktregel? «Konkludent adferd» er et farlig område, men merk at passivitet kan ramme klienten. Hvis han eller hun ikke følger godt nok med, føyer jeg til.

Boken vi har brukt som illustrasjon er ryddig og oversiktlig for rettskilder, men har ingen egentlig drøfting av mulige etiske dilemmaer advokaten kan møte. Heller ingen referanser til faglitteratur. Oppgavesamlingen består av korte fremstillinger av problemstillinger, med redaksjonelt tilpasset korte svar på om reglene for god advokatskikk (RGA) er brutt. Av temaer denne skribent og leser har festet seg ved, dels utfra problemstillinger reist i denne artikkelserien, er Kravet til uavhengighet, fremstilt som firedelt: Overfor motparten, klienten, andre og overfor oppdraget. I fremstillingens om Uavhengighet står det om forholdet til retten. (side 29):

«De fleste advokater vil anse det som viktig å ha et godt forhold til domstolene. Dette gjelder særlig domstoler som advokaten ofte har kontakt med. (…) Advokatens interesse i å ha et godt forhold til domstolen må ikke medføre at hensynet til klienten ikke kommer i første rekke, (jf punkt 2.1.1 tredje punktum). Advokaten må heller ikke unnlate å øve kritikk overfor domstolen hvis det er grunnlag for det, og det er i klientens interesse.»

Hvordan dette forholder seg i praksis vet vi endel om. De langt fleste av advokatene liker å holde seg inne med retten og fjesker og smisker så godt de kan. Hensynet til klienten kommer ikke sjelden i andre rekke. Som i eksemplet med advokaten som ikke likte å tape (på foreldelse). I flere av de bøker og skriftlige fremstillinger jeg har brukt som underlag til denne serien, har jeg lett etter hvordan advokaten opplyser sine klienter om diverse forhold. Vi ser at advokaten plikter å være kompetent, motsatt den forståelsen Elden i vårt case bygger på.

I dette oppslaget er en Elden-advokat opptatt av etikk. Vi får håpe det er ekte og ikke kun en PR-gimmick. Mer om advokater, media og markedsføring i en senere del 10, etter planen. Beskrivelsene i oppslaget er ikke ukjente, men hvorfor tar ikke advokatene slike forhold opp i sine fagtidsskrifter, med seriøse fagartikler hvor forholdet til deres etikk blir drøftet. Hvorfor må en Elden-advokat bruke media for å si noe mange av oss vet mer enn nok av, og som ingen med (formell) myndighet, gjør noe med. Retten har hjemmel til å bruke rettergangsbøter. Men velger heller å beskytte råttenskapen. I en sakstype hvor det etter deres egne utsagn «ikke er noe juss».

Hvor ofte reagerer Elden med krav om rettergangsbøter overfor sine kolleger på andre siden, i saker beskrevet som hos partner Ida Andenæs i Advokatbladoppslaget hvor hun interessant nok nevner advokater som identifiserer seg for sterkt med sine klienter. Men ikke tar opp hvordan advokater er beskyttet av lovverket mot å bli såkalt «identifisert» med sine klienter og deres utsagn. En klient som ikke vet hva «konkludent» betyr i juridisk-rettslige sammenhenger, kan risikere å oppføre seg ugunstig for egen saks utfall. Uten at advokaten opplyser om at dette, «kjære klient», må du gjøre og dette må du ikke gjøre. Eller si. Advokat Andenæs hos Elden vet formodentlig hva som lønner seg. Både å si og ikke minst holde kjeft om. Vi kommer tilbake til Prosessrisiko som vi oppfatter som mer enn bare saksomkostninger i juridisk-rettslig betydning. En tidligere serieartikkel kan leses som en liten forsmak.

I fremstillingen i boken vi har valgt som illustrasjon (side 25-28) understrekes advokatens frihet overfor klientens ønsker og krav. Forsåvidt greit, gitt at advokaten må vurdere hva som er relevant saksopplysning. I praksis kommuniseres spesielt i barnelovsaker typer av vidløftiggjøring som er alt annet enn relevant eller konfliktdempende. Strategier som fremmer økning i fakturaer, trenering og samværssabotasje. Gjelder krav til å «fremme rett og ikke urett» for advokater på begge sider av en stygg sak med tvilsomt funderte volds- og overgrepsanklager? Vanlige vidløftiggjøringer advokat Andenæs, typisk nok kanskje, velger å ikke konkretisere.

Når advokaten tar saken, tar han også saken fra deg. Og utleverer både deg og saken til rettens øvrige medlemmer. Man kan spørre seg om også advokaten blir umyndiggjort ved at retten tar fra advokaten hans lojalitet til klienten. Under henvisning til det ulne «barnets beste». Uten utdypende forklaring. Ikke ulik henvisning til «faglig dyktighet og yrkesetiske utfordringer». Umyndiggjøring av foreldrepartene er ikke tilfeldig. Den skjedde i tid sammen med innføring av uforholdsmessig fokus på høring av barn, med senkning av aldersgrense fra 12 til 7 år og enda lavere. Uten tanke for hvilket ytterligere press barna utsettes for fra insensitive fagfolk med sine agendaer.

Trenger advokater kunnskap om barns modenhet og selvstendighet, eller er det nok med prosedyreerfaring? I barneloven står vitterlig at barnets mening skal vurderes opp mot alder og modenhet. Men hvor ofte blir dette temaet aksentuert. I saker hvor barna opplagt er under stort press. Ikke bare fra sine foreldre, enkeltvis eller samlet. Men også fra profesjonelle aktører. Hvor står advokatene i slike spørsmål som krever mer enn prosedyrehåndverk og trening i å avhøre vitner som i noen tilfeller representerer fag, eller gir seg ut for å være fagfolk?

Hvordan gikk det så i saken vi begynte å omtale i del 2? Kortversjonen er at klienten tapte mot firmaet og fikk saksomkostninger på toppen. Sakstyperelevant kunnskap er ikke nevnt, gitt at man kan kalle avgjørelsen avveid og begrunnet idet hele tatt. Klientsamfunnet kan ikke stole på et rettsapparat som ikke liker at jurister og jussen deres blir stilt spørsmål ved. Men tillit fra klientene skal de ha, noe det repeteres og repeteres langt over grensen til det parodiske. I hvilken grad det oppleves og erfares å ikke ha relevant sakstypekunnskap som et dilemma opp mot muligheten til både å representere klienten på beste vis, og samtidig ivareta «barnets beste» står fremdeles åpent. Vi er ikke ferdige med jussen og etikken. Det kan leseren stole på.

Ole Texmo