Av Ole Texmo
Publisert 19.8.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Norges offentlige utredninger 2022:9: «En åpen og opplyst offentlig samtale». Førsteinntrykket: Oversiktlig og presentabelt. Arendalsuka som ramme. Reaksjonene: Ingen stor sak i MSM. Når konklusjonen er delvis trukket på forhånd: «Norge et ekstremt åpent og transparent samfunn»
Da er den her, Ytringsfrihetskommisjonens (YK) utredning (heretter referert til som NOUen) som ble lansert under Arendalsuka mandag 15. august kl. 1700. Den offisielle tittel er hentet fra grunnlovens § 100 om Ytringsfrihet hvor hele setningen lyder: «Det påligger Staten å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Hele NOUen er omfattende og på 356 sider <1> med to spalter på hver side slik at om man skal lese alt er det i praksis tilsvarende minst 700 boksider. Jeg nevner dette fordi man ikke rekker å lese alt like grundig med en gang og for denne leser og kritiker er det gjort visse prioriteringer. Disse forbehold, ikke bare som «advarsel» til leseren om mulig selektiv lesning, men fordi det også vil bli kommentert i senere artikkelseriedeler mer konkret temaer som i NOUens kapittel 10 om Straffbare ytringer (strl § 185) samt refleksjoner om for hvem og til hva ytringsfriheten (YF) er nyttig og nødvendig. Med delvis utgangspunkt i hva NOUen postulerer og anbefaler som tiltak for å styrke YF. Et grunnpremiss for utredningen syntes å være at YF står sterkt i Norge, jf også lederens utsagn før hun og de mange allerede privilegerte ytrerne i kommisjonen startet utredningen, nemlig at «Norge er et ekstremt åpent og transparent samfunn» <sic>
NOU en er velskrevet og oversiktlig fremstilt. En god ide når man tar fatt i lesningen er å bruke litt tid på innholdsoversikten, danne seg et inntrykk av hvordan ulike tematiseringer (av denne skribent ofte kalt diskurser) er ordnet. Jeg roser gjerne skribentene, i praksis er det vel sekretærene og muligens også i noen grad medlemmene som har stått for prosaen. Innholdsmessig er det nok mer å si om hva slags premisser man ukritisk har godtatt, eller også unnlatt å problematisere. Jeg sikter da konkret til presentasjon av kunnskapsgrunnlag, forskning på hvordan media fungerer. Enda mer konkret til hvordan debatter i etablerte medier redigeres og gir muligheter for diskursrestriksjoner. I verste fall sensur av meninger.
Leseren kan selv klikke seg inn, danne seg et inntrykk og lese det som synes mest interessant for den enkelte. I det lune hjørnet vil jeg fremheve redaksjonell oppbygning av temaer og et i alle fall tilsynelatende balansert og leservennlig inndeling i kapitler. I det minste kvantitativt. Ca. 15 kapitler på i snitt 20 sider (i praksis tilsvarende 40 boksider) med hver sine nummererte fotnoter som oppgir referanser. Dette er brukbart solid håndverk. En samlet litteraturliste bakerst i NOUen for alle referansene, slik andre NOUer og publikasjoner ment for offentligheten oftest har, hadde gjort seg. Da får man et mer representativt og forholdsmessig inntrykk av kunnskapspåberopelse og tilfang av impulser utover interne diskusjonene kommisjonen fremhever som lærerike. Det kan forså vidt være riktig, det skulle ellers bare mangle. Mye skattepenger er brukt på dette. Selvforsikringene om hvor bra dette er var påfallende etter lanseringen, ikke minst hos Facebook-stjernene med Kjetil Rolness i spissen. I de etablerte mediene har NOUen ikke vært noen stor sak, knapt nok nevnt. Aftenposten har mest, men i skyggen av attentatet på Salman Rushdie nylig. NRK har hatt et par Dax18 innslag.
Hvor mange av referansene i NOU en er til norske arbeider og forskningsprosjekter, og hvor mye er utenlandsk? Hva er tilgjengelig for den jevne leser og hva er mer eksotisk, for ikke å si esoterisk for en kanskje mindre «opplyst» offentlighet. Man vil ha en åpen og opplyst offentlig samtale, og mens jeg er i godt humør vil jeg ikke utelukke at en kritisk lesning av NOUen, supplert med etterfølgende kommentarer som disse, i all beskjedenhet, er mulig med NOUen som utgangspunkt. Mens jeg er i godt humør. Dannelse kan være så mangt. Esoterisk betyr noe sånt som «ikke for hvem som helst». NOUen har fortjenstfullt referanse til en klassiker som burde leses om igjen eller for første gang for endel, nemlig Karl Poppers «The Open Society and its Enemies» fra 1948.
NOUen faller fort ned på et lavere refleksjonsnivå når man i fotnoteform på linje med andre mer opplysende velger å vise til et «notat til utvalget» fra Anine Kjærulf. Boken til Popper får du kjøpt eller bestilt i en bokhandel nær deg. Eller på biblioteket når det er åpent. Heller den enn Salman Rushdies «Sataniske vers» som ser ut til å ha gjort nok skade. Også for ytringsfriheten. Ironisk nok, om enn ikke intendert. Mer om dette senere, kanskje allerede i neste seriedel. Anine Kjærulfs notat er nok ikke like tilgjengelig, og neppe særlig leseverdig. Men hun er sobert medlem i syklubben til flere av kommisjonens medlemmer. Så da så. Slik er også norsk ytringsfrihet. Nok ironi.
Så litt mer konkret og selektiv lesning. Jeg har som nevnt anbefalt å bruke tid på finlesning av innholdsoversikt heller enn å lese fra side 1 til 356. i del 13 om «Sikkerhet og selvsensur i journalistikken», på side 268 under headingen «Virkelighetsbeskrivelse» skjerpes nysgjerrigheten, også fordi det er eneste sted i NOUen hvor et slikt uttrykk brukes. Min lesning med kommentar starter for disse betraktningene med del 12, «Frie medier og frie ytringer» som innledes med (s239): «Uavhengige og kritiske medier er avgjørende for et demokratisk samfunn. Mediene skal granske makten, avdekke kritikkverdige forhold og være en vaktbikkje for samfunnet. De skal rapportere om saker av allmenn interesse og legge til rette for å opplyse den offentlige debatten der ulike synspunkter og ideer kan komme fram.»
Slike sekvenser er ikke utypiske, og er forså vidt heller ikke kalt «virkelighetsbeskrivelse» fra forfatternes side. Men uttrykket er velment så det rekker og ikke særlig opplysende. Såpass vil jeg hevde. Lenger ned i dette kapittelet kan man lese, eller tolke om man vil, en mer kritisk tilnærming hvor det ikke underslås at mediemangfoldet er ikke hva det burde være. Kapittelet utmerket seg med oversiktlighet over både enkeltsak (f.eks. Ambulansesaken) men unnlater å drøfte mer kjettersk, om man kan bruke et slikt uttrykk f.eks. kildevernets baksider mht. nettopp manglende åpenhet og gjennomsiktighet. Når media slipper å dokumentere sine kilder åpner muligheten seg for juks. Dette vet noen av oss om konkret, men det offisielle Media-Norge vil helst ikke erkjenne hva de noen ganger er med på. NOUen har enkelte begrepsavklaringer, selvsensur trenger neppe defineres, men selvsensurens årsaker kan være mer mangfoldige enn NOUen formidler. Politisk korrekthet og ideologiske blindsoner for å ha nevnt et par slike.
Hvorfor er ikke mediene mer mangfoldige når ytringsfriheten er så god som grunnpremisset for utredningen synes å være? Det gir NOUen ikke noe tilfredsstillende svar på utover å fremstille journalister som en utsatt gruppe for hets og utidigheter, preget av frykt for eget liv og helse og en arbeidssituasjon hvor eierskapsbetingelser sies å styre de journalistiske prioriteringene. Det siste trenger ikke være helt uriktig, men hvor er yrkesstoltheten og arbeidsmoralen under påstått vanskelige arbeidsforhold? Lever norske mediafolk opp til NOUens mange velmentheter om ytringsfrihetens viktighet? «Virkelighetsbeskrivelsen» gjelder kun journalisters (og enkelte andre yrkesgruppers medievaner mv, jf. referansen i note 16 som fremkommer av følgende sekvens:
«Flere spørreundersøkelser har tatt for seg trakassering, sjikane og press mot journalister. I 2020 svarte 20 prosent av respondentene i Nordiske mediedagers årlige journalistundersøkelse at de hadde blitt truet eller utsatt for press på grunn av en sak de jobbet med. 29 prosent hadde blitt utsatt for «trakassering og trusler på sosiale medier».16»
Trakassering og trusler er selvsagt ikke bra. Men det er det også andre som blir utsatt for, uten at de blir gjenstand for undersøkelser og får sine opplevelser av utsatthet presentert i en NOU. Journalisters selvmedlidenhet kan de ha seg selv å takke for. Som nevnt kan selvsensur ha andre årsaker enn de som rammes av straffeloven. Så vidt denne skribent kan registrere, med forbehold for å ikke ha finlest hele NOUen like grundig, er det ikke spandert midler på å undersøke hvordan sensuren av politisk ukorrekte kronikker og debattinnlegg om f.eks. myndighetsmisbruk foregår i norske medier med pressestøtte eller andre subsidier fra Fritt Ord og desslike. NOUen etterlyser mer mangfold i media, greit nok, men burde tatt et par ekstra runder med sin egen mangfoldighet i forklaringer. For ikke å nevne virkelighetsbeskrivelser.
Jeg fortsetter lesningen i de to neste delene. Iallfall delvis, idet spørsmål om hvem sin ytringsfrihet det er tale om, om ikke besvares helt fyllestgjørende, så iallfall stilles mer nyansert og konkret utover velmentheter og selvfølgeligheter. Til slutt i denne delen (pr torsdag ettermiddag) en liten tur tilbake til Arendal hvor NOUen først ble presentert. Sørlandsbyen kryr på denne tiden av alskens mediefolk, Informasjon- og PR-agenter samt politikere og endel mer og mindre profesjonelle lobbyister og lekfolk fra mer og mindre ressurssterke interesseorganisasjoner som håper og tror de kan gjøre seg interessante ved å «mingle med eliten». Mer og mindre berettiget. Håpet og troen selvsagt. «Rettsstaten trenger service» hevdes i Advokatbladet etter et Arendalsuke-seminar hvor også media var tilstede i debattpanelet. Tiltross for at Samfunnsmagasinet i 2021 publiserte en artikkelserie om «Rettsstat under press» var vi ikke invitert. Pussig nok, eller? Nå er det mye interessant og ikke bare dumt det som summeres opp her, men hvorfor slipper ikke andre enn servile mediefolk fra de etablerte mediene og bransjens egne til med synspunkter på rettsstaten? Noen som kan fortelle mer konkret hvor skoen trykker og hva som er galt. Hvem systemfeilene går ut over, heller enn at feilene gir ekstra næringsinntekter for advokater.
