Av Jørund Hassel
Foto: Wenche P. Hassel (Bakgrunn: Colurbox)
Publisert 30.4.2025
Frem til 2011, da pensjonsreformen tok til å gjelde, hadde Pensjonistforeninger forhandlingsrett ved trygdeoppgjørene, på lik linje med eksempelvis bondeorganisasjoner. OECD-rapporten «New Orientations for Social Policy (1994)» la grunnlaget for pensjonsreformer i EU og EØS. I EU har ikke pensjonistforeninger hatt forhandlingsrett. Dermed ble pensjonistforeninger i Norge fratatt denne menneskerettigheten med forhandlingsrett – etter innføring av nytt pensjonssystem. Forhandlingsretten ble erstattet med drøfterett.
Det vedtaket er klart i strid med Grunnlovens § 49, hvor det heter at i Norge skal vi ha «folkestyre» i Norge – hvor innbyggerne bestemmer. Etter 1994 er Norge forpliktet til å følge EUs regelverk. I EU er det paraplyorganisasjon AGE Platform Europe som er de eldres interesseorganisasjon, og ivaretar de eldres interesser ved politikkutformingen i EU – men uten forhandlingsrett. Å frata myndige – oppegående, myndige, mennesker forhandlingsrett – handler om å sette mennesker i grupper. Det kan på mange måter sammenlignes med en form for «apartheidsystem», hvor eldre i dette tilfellet ikke sidestilles med andre samfunnsgrupper. Eksempelvis når eldres kjøpekraft underreguleres.
Både i EU, og i Norge, har pensjonistforeninger anledning til å drive lobbyvirksomhet, drøfte, delta på offentlige høringer og være et rådgivende organ. Men i motsetning Norge – får AGE Platform Europe sitte i rådgivende organer – som eksempelvis i European Economic and Social Committee (EØSU). I Norge oppretter man som regel såkalte «ekspertutvalg» hvor pensjonistorganisasjoner ikke får delta. I Norge får heller ikke pensjonistforeninger sitte ved bordet til Tekniske beregningsutvalg (TBU).
I EU er fagforeningene sterkt inne i bilde vedrørende pensjoner – gjennom «Den sosiale dialogen» i EU – som foregår hovedsakelig mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner (f.eks. BusinessEurope og ETUC). Utfordringen i Norge er at arbeidstakerorganisasjonene forsvarer pensjonsreformen, og tar dermed alltid parti med sittende regjerings parti(er) i pensjonsspørsmål. Eksempelvis når størrelsen på trygdeoppgjørene fastsettes. Det skjer selv om den er i strid med FNs 17 bærekraftmål, hvor det heter i pkt 1, sitat: «Utrydde alle former for fattigdom i hele verden».
EU og EØS fremstår som årsaken til at pensjonistenes mistet forhandlingsretten, og er klart en form for umyndiggjøring/ alderisme (diskriminering) mot eldre. Pensjonsreformen i Norge – hvor trygdeøkninger skjer i prosenter ikke gjennom kronetillegg – fremstår dermed som et rigget system for store økte forskjeller i samfunnet, og er neppe et varig fremtidsrettet system etter hvert som det blir flere med høye lønninger/ pensjoner, og som betaler mindre skatt gjennom skattelettelser. I 2025 er EUs fattigdomsgrense (60% av medianinntekten) i Norge estimert til 311 550 kroner for enslige, og 233 700 kroner for enslige.
Det er veldig mange i Norge som lever på inntekter langt under dette – hvor mange er havnet der takket være den usosiale pensjonsreformen. Forhandlingsrett er et viktig, men rettferdig krav!
