Publisert 5.11.2025
Illustrasjonsfoto: iStock
Jeg må nesten le, det var som jeg har sagt dette før, man kan le av mindre.. Så en gang en med denne telefonen i nevene, så ikke hvor man gikk og BANG, der smalt vedkommende med nesa først rett i en lyktestolpe. Nesa fikk nok en aldri så liten smell, men ikke verre enn at personen gikk like godt videre i samme tralten. Kan man annet da enn le en smule, om enn ikke så høyt?
Om ikke dette er nok, så går fingrene som trommestikker på tastaturet og man enser ikke da heller hvor man er. Enten dette eller så har man enorme høre-klokker på og hører ikke at noen snakker til en om man måtte. Hva er det som skjer, jo før eller siden når man går og hører på musikk eller hva så får man jo tinnitus av dette her.. Man har som før sagt, dette er blitt et informasjonsobjekt man ikke som ung i alle fall klarer å holde fingrene borte fra? Man må nesten ta de i kraven for å få dem til å skjønne at om noe skal sies så er det dette man må ty til for å få oppmerksomhet til reaksjon?
Avhengighet er vel et stikkord? Som en slags følelse av det i det minste? For den dette gjelder? Selv på en kafe så sitter noen der også med et nettbrett eller en bærbar PC? Har de da med seg jobben på kaffebar også nå da, eller? Avhengigheten har satt nye trender, det ser man jo daglig. Disse nye moderne telefonene er jo også en mini-data-maskin, og da er jobben lett å ha med seg, eller? Men, det er ulidelig moro (selv om det ikke burde det) å se at folk går seg på både stokk og stein.
Selv en stor buss ser de ikke komme midt i gaten, og er i ferd med å svinge ved et gangfelt, den store mot en liten fjert, en som ikke har vett å se seg for? Å ha noe respekt for store biler er vel noe man «bør» tenke på, uansett hvilken regel som gjelder? Det er ditt liv det handler om uansett, eller? Selv om denne «bussen», i noen tilfeller, har kommet seg halvveis i trafikken ned mot eller over et gangfelt? Vettet først for livets skyld tenker jeg. Man skal ikke gå bare på måfå. Se deg for!
Ellinor Nerbø
