Publisert: 28.9.2025
Fotos: Sfm.no
Intervju med artikkelforfatter Ole Texmo.
Jan Hansen, redaktør Samfunnsmagasinet (heretter JH):
Vi starter opp med ny artikkelserie, første publisering i uke 41, og deretter hver uke fram til og med uke 50, som vanlig 10 artikler i alt. Ole Texmo, dette er vel den 16. artikkelserien du har skrevet for oss siden den første i 2007 om Justismord. Blir det kritikk av lov og rett denne gangen også?
Ole Texmo, skribent (heretter OT): Det blir det garantert. Vi har jo publisert mange serier etter hvert med tema fra lov og rett, i fjor om «Små og store justisskandaler» og husker jeg ikke helt feil også en mer konkret om bruk av advokater forleden år. Det er ingen vits i å skrive hyldningsartikler til juriststanden og forvaltere av lov og rett, slik den etablerte systemlojale pressen driver med. Vi har nok erfaring med hvordan lov og rett dekker over urett begått mot enkeltmennesker og grupper av mennesker. Poenget med disse artiklene, slik de også er motivert under et visst helhetsperspektiv for seriene, er å krype under huden på jussen og se hva som befinner seg der.
JH: Hva heter den nye serien nå for høsten 2025?
OT: Jeg har kalt den for «Retten kan ikke se».
JH: Ikke helt tilfeldig valgt overskrift antar jeg?
OT: Nei, ikke helt. Dette er en uttrykksmåte jeg har sett utallige ganger i rettsavgjørelser og dessuten hørt muntlig fra en dommer i mitt første møte med norsk rett i praksis. Jeg spurte den gang hva dommeren mente med å si at han «ikke kunne se», men uten å få noe vettugt svar. Kun et surt blikk som nok fortalte at man ikke skal stille spørsmål ved hva retten og dens tjenere ikke kan se. Husker jeg ikke helt feil var det tale om noe jeg anså som relevant for saken, men som dommeren avbrøt med at han ikke kunne se.
Rent konkret handlet det fra min side om hvem og hva som skaper såkalt konfliktnivå mellom partene og hvordan og hvorfor det kan ha betydning. Jeg fikk ingen begrunnelse for hvorfor det jeg anførte ikke kunne «ses» som relevant. Langt mindre noen opplysende ord om kriterier for rettslig relevans. Man skal tydeligvis ikke ettergå juristers uttrykksmåter, men når man ikke kan stole på de redaktørstyrte mediene og deres kampanjer for å påpeke hvor «lett det er å bli lurt», får vi ta en «Dirty Harry»
JH: Hva er det?
OT: Jeg kaller det noe catchy og forsøksvis humoristisk for Dirty Harry – prinsippet: «It s a dirty job but somebody s gotta do it». Strengt tatt er det intet prinsipp, men det lar vi ligge.
JH: Hvor mye er dette uttrykket «Retten kan ikke se» i bruk i domstolene?
OT: Hvor mye det brukes muntlig er det ingen som vet, vi har ennå ikke innført lydopptak i retten, men skriftlig er det mulig å spore til en viss grad da et søk på Lovdata gir ca 40 000 treff.
JH: Har du en spesiell begrunnelse for å bruke dette som overskrift på hele serien?
OT: Jeg kan ikke nekte for at jeg synes selve uttrykksmåten er passe tåpelig og lite opplysende. Men samtidig representativt for et juristisk språk som gir liten eller ingen mening. Det er etablert som en klisje, en floskel det tydeligvis ikke stilles spørsmål ved. Til tross for at jurister visstnok driver med seriøs språkrøkt, på universitetene og i departementene hvor juss og lovforståelse tilrettelegges.
JH: Dette vil du selvsagt skrive endel om?
OT: Ja. Det juristiske språket er viktig å demaskere, jeg kaller en av de første artiklene for «I begynnelsen er språket». En omskriving av det bibelske «i begynnelsen var ordet». Jeg kunne forsåvidt valgt en tilsvarende «i begynnelsen var bevisstheten» men skal se om jeg ikke får til en «i fortsettelsen kom bevisstløsheten», avhengig av hvor man skal legge lista for påpekning av juristiske tåpeligheter. Jurister er en godt beskyttet yrkesgruppe, men noen må som sagt pirke litt borti dem. De etablerte mediene tør vel ikke. Eller de kan ikke se de heller. Det er som kjent «lett å bli lurt». Også av de etablerte mediene med ressurser til å advare mot legitim systemkritikk.
Poenget er som man skjønner at når jurister bruker det språket de gjør, og til og med gir inntrykk av at dette er virkelig presist og avansert, så avansert at lekfolket ikke skjønner genialiteten, blir det ekstra viktig å plukke dem ned fra pidestallene. At retten ikke kan se, betyr i mange nok tilfeller at det er en grunnleggende arroganse overfor lekfolk og alminnelig sunn fornuft. For ikke å nevne vitenskapelige metodiske begrunnelseskrav. Hvis vi først skal være en smule avanserte.
JH: Noen konkrete saker og saksområder du vil forhånds-annonsere?
OT. Vi kommer ikke utenom «Blindsonen» som jo er det offisielle svaret på hvordan og hvorfor NAV-skandalesakene kunne oppstå og vedlikeholdes over mange år. Uten at det ble oppdaget før etter lang tid og mange hadde lidd unødvendig mye og på toppen av systemfeilene blitt dømt og straffet for noe som var opplagt lovlig. Jeg stiller spørsmålet om det billedlige uttrykket «Blindsonen», også kalt metafor, er egnet til å forstå/forklare det systembetrodde menn og kvinner gjennom sin offentlige utredning (NOU 2020:9) mener forklarer feilene.
JH: «Forstå/forklare»? Det må du forklare.
OT: Jeg skal gjøre meg litt interessant her og si at det får du og leserne servert mer forklarende i del 5 etter planen. Men litt kan jeg røpe. Dette handler om en yrkesgruppe som selv hevder de er meget avanserte i sin anvendelse av jussen, «faget» deres. Så avanserte at det ikke anses hensiktsmessig å forklare for klientsamfunnet hvordan de resonnerer. Denne kulturen, for ikke å si ukulturen bygger på et stammespråk med en inneforståtthet om at det er visse saker og ting det ikke skal og bør stilles spørsmål ved. Denne tendensen er ikke juristene alene om. Psykonomene har også sine uttrykk, som «mentaliseringsevne», «følelsesregulering», «grenseoverskridende adferd». Med videre. Uttrykk de bruker og misbruker til å holde både rett og forvaltning og de mer og mindre frivillige klientene for narr. Språkforståelse er som man skjønner viktig.
Mange fagmiljøer har et fremmedgjørende språk som misbrukes og skaper avmakt utad og fordumming innad. Arnestedet er ofte universitetet hvor universitetsloven gjelder og sier at at alt som bedrives der skal være vitenskapelig forankret. Det blir aldri skikk på advokaters skikk og bruk, kalt «advokatetikken» før noen pirker skikkelig borti kulturen og språket deres. De er ikke i stand til å gjøre det selv så da får vi ta en Dirty Harry. Vi er ikke ferdige med advokatetikken. Den arrogansen og kunnskapsløsheten som preger mange advokaters behandling sine klienter og deres saker, stammer et sted fra, om ikke flere. Ett av stedene er kultur og pensum hvor de er utdannet.
JH: Du følger altså opp noen temaer fra serien «Når advokaten tar saken»?
OT: Det gjør jeg. Og går litt bakenfor praksisen deres og ansvarsfrakrivelsene. Det må en ny bevissthet til for ikke bare juristene, men ikke minst fra forbrukerne. Mange av oss havner helt uskyldig opp i saker hvor det ikke blir kommunisert hva som egentlig skjer. Når det har gått galt og vi står igjen ruinert menneskelig og økonomisk, noen mister også kontakten med barna sine som vi vet, er frustrasjonen og desperasjonen ofte så stor at folk mister kontakt med både virkeligheten og sin selvrespekt. Demoraliserende. Gjett hvem som profiterer på at klientsamfunnet går delvis amok i sine frustrasjoner? Dette er ikke uforklarlig. Roten til ondet er søkbart. Lovdata er ett sted. Det juristiske språket er mulig å demaskere.
JH: Har du flerre prinsipper enn Dirty Harry?
OT: Ja, jeg er som man forstår altfor beskjeden og ydmyk til å kalle det Ole Texmo – prinsippet så jeg kaller det Frank Sinatra – prinsippet: «I did it my way». For øvrig vil jeg si at jeg jobber med språket, f.eks vil jeg forsøke å finne norske uttrykk for engelske slogans. Leservennlighet er en utfordring. Selv for meg, spøk og ironi til side.
JH: Helt til slutt i dette intervjuet Ole, er det noen nye temaer fra de siste årene du vil fremheve som så viktige at du vil skrive spesielt om dem?
OT: Skal jeg trekke fram ett eksempel må det bli «bruk og misbruk av KI», altså kunstig intelligens. Der har jeg flere eksempler som kan illustrere både fordeler og ulemper, mest av det siste. Selv om jeg er grunnleggende skeptisk, er det viktig å se noenlunde balansert på fenomenet KI, og samtidig understreke hvordan KI kan brukes på fornuftig vis. Gitt at det nytter. Bruken, ikke minst i klientsamfunnet, er allerede i ferd med å skli ut. Det rammer også de som forsøker å bygge opp sin kompetanse og forbrukermakt på mer seriøst vis, med gjennomarbeidede resonnementer og solid kildekritikk. Advokatene blir også utfordret av tendensen til bruke KI som jo tar noen sekunder og ikke krever grunnleggende tilegnet begrepsforståelse. Mer om dette i serien.
Ole Texmo
