Publisert 6.2.2026
Foto: Privat
I vår forrige oppdatering publiserte sfm.no et innlegg fra politikeren Svein Otto Nilsen i Pensjonistpartiet i Trondheim. Nilsen setter igjen økt søkelys på en meget stygg mobbesak fra Hitra, som også angår Hitra kommune og kommunens offentlige ansvar.
Mobbeofferet, Reidar Olaf Østensen, har nå innklaget Hitra kommune til Statsforvalteren i Trøndelag. Han vurderer også å reise rettssak mot kommunen. I dette oppslaget gjengir vi med tillatelse det mobbeofferet selv har skrevet på sin profil på Facebook. Det er viktig det han her har nedtegnet.
Dette skriver Reidar Olaf Østensen:
Jeg er stolt av det jeg gjør for å bringe mobbing inn på dagsorden.
Ikke som et symbolsk tema én gang i året, men som et alvorlig samfunnsproblem som må tas på alvor hver eneste dag.
Jeg jobber for at mobbing skal forstås for det det er:
Ikke «erting».
Ikke «konflikter mellom barn».
Men systematisk skade som kan ødelegge helse, utdanning, arbeidsevne og hele liv.
Jeg bruker min egen historie fordi den viser konsekvensene tydeligere enn statistikk alene.
11 år med systematisk mobbing.
Manglende inngripen fra voksne.
Manglende dokumentasjon.
Og et system som i ettertid fraskriver seg ansvar nettopp fordi det aldri ble skrevet ned.
Jeg løfter dette inn i offentligheten.
I media.
I dialog med politikere.
Overfor kommune, fylke og stat.
Jeg presser på for at mobbing ikke bare skal forebygges i teorien, men håndteres i praksis – også når det er ubehagelig, også når det koster.
Jeg jobber for at mobbing skal bli et fast og seriøst tema i skolen.
Ikke som moralpreken, men som kunnskap.
Om hva mobbing gjør med hjernen.
Med nervesystemet.
Med læring.
Med selvbilde.
Med helse på lang sikt.
Jeg jobber for at barn skal slippe å bære ansvaret alene.
For at voksne faktisk skal gripe inn.
Og for at systemer skal stå til ansvar når de ikke gjør det.
Jeg utfordrer foreldelsesargumentet.
Jeg utfordrer praksisen der manglende dokumentasjon brukes mot dem som var barn.
Jeg utfordrer stillheten.
Jeg har sendt saken min til Statsforvalteren fordi dette ikke bare handler om meg.
Det handler om systemsvikt.
Om rettssikkerhet.
Om tillit til det offentlige.
Jeg er i kontakt med andre som har opplevd det samme.
Ikke én historie.
Flere.
Et mønster.
Jeg jobber for en egen anti-mobbelov.
En lov som tar høyde for bevisnød.
Som gir rett til fri rettshjelp.
Som gir rettferdig erstatning.
Og som gjør det umulig for det offentlige å gjemme seg bak foreldelse når barn har blitt sviktet.
Dette er ikke lett.
Det er ikke komfortabelt.
Det koster helse.
Det koster energi.
Men alternativet – å tie – koster mer.
For hver gang mobbing bagatelliseres, lærer et nytt barn at ingen kommer.
Jeg gjør dette fordi jeg vet hva det koster når ingen griper inn.
Og fordi jeg nekter å akseptere at stillhet er prisen for å overleve.
Dette er ikke bare min kamp.
Det er en kamp for barn som ikke har ord ennå.
Og for voksne som aldri fikk hjelp da de trengte det mest.
Derfor er jeg stolt av det jeg gjør.
Ikke fordi det gir applaus.
Men fordi det er nødvendig.
