Publisert 11.10.2021
Foto: Colourbox
Hva skal man si nå da? Det er nå en gang slik at det er ikke alle som får sine ytringsfriheter på papiret inn dit de ønsker. Mye blir silt ut, og noe som blir «politisk riktig», blir antatt. Dette ser man best i norske «politisk riktige» aviser, enten de finnes i papirutgaven eller på nettet.
Alle vet at ikke alt kan slippes igjennom, men når man først setter seg ned med noe man vil «formidle», så har det en bakgrunn. Enten dette gjelder samfunnsproblemer man vil påpeke, eller om det handler om noe annet man vil formidle, så ligger det nok en «historie bak», som ikke er slik den skal og man vil at folk skal lese om hvorfor? Det som kan bevises er «fake news», bør man undersøke sannheten eller løgnene bak, før man publiserer den. Men så har vi da noe man kaller opplysningsplikten. Blir den undersøkt godt nok? Det er vel heller tvilsomt hos de større aktørene. Selv om man kan dokumentere saken det handler om.
Noen av de store aktørene redaksjonelt, er nok mer redd for offentlige saker som burde settes søkelyset på, men som enkelte vegrer seg for å ta i, og skylder på taushetsplikten. Altså da undergraver man vel den reelle sannheten? Altså da får vel skeive produserte dokumenter forgangen som en slags sannhet FOR det offentlige, og så har vi da i tillegg politikere som også gjemmer seg bak det som er i virkeligheten en stor løgn. Dette snakker man om hva handler om andre land (vi ikke liker å sammenligne oss med), men selv sitter man egentlig i skammekroken!
Ellinor Nerbø
