Publisert 6.5.2020. Oppdatert 7.5.2020
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Sfm.no fikk for noen uker siden en e-post fra en mann som påpekte at NS-barn blir diskriminert av norske myndigheter når det gjelder krav om erstatning for påførte lidelser. La det aller først stå klart at hverken NS-barn eller krigsbarn ba om å få komme til verden. Akkurat det ansvaret vet vi hvem hviler på. Sfm.no ville vite om påstanden fra innsenderen medførte riktighet, og vi kontaktet derfor Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Vårt e-post lød som følger (gjengitt i uthevet skrift):
«Bufdir, pressekontakten.
Hei.
En av våre mange lesere har skrevet til oss og hevdet at Bufdir nekter NS-barn erstatning. Det gjelder barn som ble tatt hånd om av barnevernet etter landssviker-oppgjøret 1945-1947. Sfm.no ber vennligst om en kommentar fra Bufdir i sakens anledning.
Mvh Samfunnsmagasinet
Jan Hansen, ansvarlig redaktør».
Kort tid etter sfm.no sin henvendelse, forelå følgende svar fra Bufdir. Svaret ble sendt på vegne av Divisjonsdirektør Ingvild Aleksandersen (gjengitt i uthevet skrift).
«Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen oppreisningsordning. Ordningen er ment å være en mulighet for å få en viss økonomisk kompensasjon for en skade eller ulempe man er blitt påført, og som man ikke har mulighet til å få dekket på annen måte. Det er derfor et vilkår at forholdet det søkes rettferdsvederlag for er foreldet og ikke omfattes av andre erstatningsordninger.
Enhver som føler seg uriktig behandlet fra myndighetenes side kan etter gitte kriterier søke om rettferdsvederlag fra Staten. Alle søknader om rettferdsvederlag sendes til Statens sivilrettforvaltning som er sekretariat og administrerer ordningen. Bufdir kommer med faguttalelser i de sakene hvor barnevernet, adopsjonsmyndigheter, krisesenter og familievernkontorer kritiseres. Alle sakene avgjøres av Stortingets rettferdsvederlagsutvalg, et utvalg som består av to tidligere dommere og to stortingsrepresentanter.
I tillegg til den ordinære rettferdsvederlagsordningen kan krigsbarn også søke om rettferdsvederlag etter en særordning i St.meld. nr. 44 (2003-2004) «Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.» Etter denne særordningen er beviskravene lempet noe.
Rettferdsvederlag er ment som et plaster på såret for urett som er påført en person i tilfeller der det offentlige er å klandre. Søknadene blir vurdert i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den tid skaden eller ulempen oppsto. Sakene avgjøres etter en individuell vurdering av om det er rimelig å tilkjenne vederlag.
Mer informasjon om Stortingets rettferdsvederlagsordning finnes på Statens sivilrettsforvaltning sin hjemmeside www.sivilrett.no.»
Mvh Jonas Hågensen
Senior Kommunikasjonsrådgviver»
Vår kommentar:
Sfm.no er svært godt kjent med grov urett som er blitt begått overfor mange tidligere skole- og barnhjemsbarn når det gjelder deres søknader om statlig og kommunal billighetserstatning. Her handler det ikke bare om NS-barn eller krigsbarn, dvs. barn hvor barnefar enten var tysk soldat eller offiser under okkupasjonen av Norge i perioden 9.4.1940 – 8.5.1945, men også andre barn som barnevernet hadde «tatt hånd om», en oppgave de derimot viste seg ikke være i stand til å ta. Ikke engang i dagens moderne Norge.
I ettertid har både staten og flere norske kommuner foretatt avgjørelser, som for mange involverte helt klart framstår som urettferdige, og da tatt flere faktiske forhold i betraktning. I visse saker, særlig i Bergen kommune, ble det brukt en ren «trynepolitikk». Det skjedde etter at kommunen i 2005 fikk et «Høyrebyråd». Hun er identisk med vår nåværende justisminister, Monica Mæland. Som byrådsleder ødela hun muligheten for at ofre kunne klage på det man rent juridisk definerer som et kommunalt forvaltningsvedtak. Det kommunale «erstatningsutvalget» som bestemte størrelsen på erstatninger, ble da ledet av lagdommer Bjørn Lillebergen i Gulating Lagmannsrett.
Som ansvarlig byrådsleder i Bergen, holdt Monica Mæland tilbake viktig informasjon i en søknad til det tidligere Justis- og politidepartementet. Det handlet om å få unntak fra forvaltningslovens klageadgang. Søknaden fra Bergen kommune, inneholdt ikke informasjon om at det allerede var reist erstatningssaker mot Bergen kommune. Om så hadde vært opplyst, ville ikke det daværende politi- og justisdepartementet gitt unntak fra forvaltningslovens klageadgang. På søknadstidspunktet florerte det nemlig to rettssaker mot Bergen kommune i Bergen Tingrett, senere Gulating Lagmannsrett, og siden som ankesaker for Høyesterett. Kommuneadvokaten i Bergen, hevdet senere i et brev til en av saksøkerne, (skrevet på vegne av Monica Mæland), at ”kommunen ikke så det nødvendig å opplyse departementet om de pågående rettssakene». Man kan si det på følgende måte: Dagens justisminister justismyrdet ofrene som ble frarøvet muligheten til å klage på et forvaltningsvedtak. Red.
