Publisert 28.5.2021
Foto: Wikipedia
NRK’s P1+ har mye bra musikk for oss som har levd en god stund, og som har hygget oss med gode melodier fra 1940-50-60-årene og dels både før og etter. Der er tre programmer på nevnte stasjon som i blant har noe av dette;- «Perler fra platearkivet», «Alle tiders blinkskudd», og «Eviggrønt».
Nevnte institusjon har gjennom årene nærmest skrytt hemningsløst over hvor mangfoldige titusen plater de har i sine arkiver. Jeg tviler ikke på det. Bare så synd og merkelig at mange av de samme klippene fra de samme platene går igjen stadig vekk – uten at det er reprise-programmer. Så det er tydelig at dem som styrer med program-oppsettene har sine favoritter som de aldri blir trett av.
Når det gjelder programmet «Perler fra platearkivet» ved Åse Lunnan, så setter jeg et spørsmålstegn ved denne programlederens oppfatning av hva som er perler. En del av dem kan kanskje kalles perler, men når jamrende sure el-gitarer og vokalister med heller tvilsomme sang-evner slippes løs som «perler», er det grunn til å melde pass. Jeg mener at Åse Lunnan må ha et helt spesielt forhold til perler – om hva som er ekte og hva som er bare juggel.
De andre nevnte programmene kan der sies mye av det samme om – det virker som om den musikalske fargesansen svikter i stor stil. Blinkskudd og Eviggrønt bør da sannelig indikere noe som er spesielt og som kanskje folk flest hygger seg meg.
Nå skal jeg driste meg til å stikke hånden inn i et vepsebol. Det har jeg lov til for å utrykke min mening om visse utøvere og deres utrolige adgang til platemarkedet: Hva er det med bl.a. følgende arister som gjør at de har fått platekontrakter og får jublende fans….? Jeg sikter til Åge Aleksandersen, Henning Kvitnes, Ole Paus, Kim Rysstad og Reidar Larsen, for å nevne noen – og jeg kan godt ta med Sigvart Dagsland også. Og blant ikke-norske kan jo kort nevnes Rod Stewart. De her nevnte gjør at volumkontrollen på min DAB-radio raskt skrues ned til nullpunktet i 2-3 minutter til jeg er sikker på at en annen artist er kommet til. Da kommer gjerne en kontrast – inntil neste igjen blir atter en annen kontrast – ofte da igjen til det verre. Og hvorfor skal det på død og liv alltid være vokalister med? Der er da minst like mye flott av instrumentale innspillinger.
Det virker som om publikums stadig gjennom de siste årtiene stiller lavere og lavere krav til kvalitet, og at smaken også dermed vannes ut. Plate-selskapene synes også å ha stillet lavere og lavere krav til hvem de har kontraktfestet gjennom de siste 20-30 årene. Men en del «dritt» fantes selvsagt tidligere også. Ikke minst etter 1963/64.
Jeg har befattet meg med musikk siden 1953, og mener å ha en bra utviklet musikalsk sans for hva som er bra og ikke bra. Selvsagt er det også snakk om smak og behag.
Til slutt en etterlysning som jeg tror svært mange vil støtte. NRK har mengder av plater med de store velkjente underholdnings-orkestrene a la Mantovani, Helmuth Zacharias, Werner Müller, Alfred Hause, Jan Corduwener, og 30-40 orkestre til i den lette sjangeren. NRK spilte mye av disse for en del tiår tilbake, og dette er jo virkelig eviggrønn musikk. La meg også etterlyse NRK’s platesamling med solo-instrumentalister som Klaus Wunderlich, Ken Griffin, Cor Steyn, Ray Colignon, etc.etc. med Hammond-orgel – et favoritt-instrument blant tusener fremdeles. Disse hørte vi en god del av i radio i 1960-70-årene. Hvor er de blitt av….?
Kanskje NRK trenger en eller flere litt eldre medarbeidere i platearkivet og som program-makere?
Wilfred W. Høsteland
