Reformer for hvem?

Publisert: 15.11.2025
Illustrasjon: Faksimile av oppslag i Morgenbladet nr 18/9.-15. mai 2025: Politisk analyse.

De beste intensjoner. Ny tvistelov 2001-2008. Proposjonalitetshensyn. Ny Barnelov 2020-2025 Ankesiling og systemeffektivitet. Saksstyring og planmøter. Enklere og billigere? Konsulenter, utredere og akademikernes lekegrind. Betydning og begrunnelse. Tingrettene første og siste instans.

Valg av overskrift og stikkord (se over i kursiv) er som man forstår ikke helt tilfeldig. Da jeg ikke kunne bestemme meg for enten «Lovreformer ..» eller «Rettsreformer ..» landet jeg like godt på Reformer.. Slik åpnet samtidig muligheten seg for å reflektere over parallelle fenomener og tendenser i samfunnsbyggingen. Hvem er f.eks. skole og utdanningsreformene til for? Elevene eller lærerne? Eller ingen av dem. Der er ikke konspiratorisk å foreslå utrederne blant byråkratene og skrivebordspedagogene. I vesentlig grad akademikere eller teoretikere om man vil. Hisset fram av populister til høyre og til venstre, innenfor og utenfor politisk og demokratisk legitimerte fora.

Helsereformer så vi på mot slutten av forrige artikkelserie vår 2025 <ref 1> om «Velferdens utfordringer.» Hva var motivene og hvordan har det gått? Som et apropos er det nå diskusjon i Stortinget om å skrote Helseforetaksmodellen som vel har skapt mer byråkrati og ugreie enn oversiktlige og mer tilgjengelige helsetilbud. Dyrt er det også blitt, med alle lederstillingene som skal lønnes på høyeste nivå. For å få tak i de beste må vite. Reformer til hvem og til hvilken pris?

Vårt valg av illustrasjon er hentet fra ukeavisen Morgenbladet som ellers sjelden eller aldri bryr seg om å lodde stemningen hos de grupper som blir berørt av lovgivning. En system- og fagstatusservil avis av og for intellektuelle som neppe blir berørt. Og som kan forledes til å tro at artikkelen er dekkende for fokus og vinkling av aktuelle temaer. Problemstillingen er også søkt, som om der trenger være en motsetning mellom hensyn til barn og hensyn til foreldre. Innebygd i et lovverk som skal regulere forhold mellom barn og foreldre på et nivå, og foreldre imellom på et annet. Aslak Bonde som har signert artikkelen kaller seg «Frittstående politisk analytiker».

Morgenbladets kommentar er ikke valgt på grunn av solid analytisk og journalistisk håndverk fra Aslak Bonde som vel aldri før eller etter har brydd seg om dette lovverket og som i artikkelen ikke analyserer lenger enn til å gi stemme til Barneombudet og Stine Sofie Stiftelsen. Jeg kommer solid og ikke minst «analytisk» tilbake til tema motsetninger i Barneloven i del 9 Foreldretvistparadokset <ref 2> Dette er et område jeg har holdt mye på med og som jeg har fulgt i ca 30 år. Med mengder av høringsuttalelser og ikke minst kronikker og debattartikler som har fokusert problemer som ikke nødvendigvis er skapt av dem som lovens skal regulere forholdet mellom.

Vi skal se på to lovgivningsprosesser, den ene omtalt som den største sivile i nyere tid: Tvisteloven som ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft 2008. Den andre er som leseren har skjønt Barneloven som jeg har fulgt i mange nok år. Min første høringsuttalelse har 30 års jubileum i disse dager. Ny tvistelov ble utredet og presentert med NOU 2001:32 kalt «Rett på sak» <ref 3>. Intensjonene var de beste, ikke minst effektivitet og tiltak som rettsmekling og proposjonalitet: Sakskostnader skulle stå i forhold til det man tvistet om ble det hevdet fra høyeste hold <ref 4> Etter vedtak i Stortinget 2005 skulle selve loven som avløste «Lov om rettergang i sivile saker» tre i kraft ved nyttår 2008.

Et tydelig signal i den nye loven var klare begrensninger i ankebehandling, hva som også kalles siling. Innstramningen har fungert kan man si, men det er ingen refleksjon i fagmiljøene, blant politikere eller i media, om den nye trenden med streng ankesiling ivaretar rettssikkerheten. Alle gode intensjoner til tross, om aktiv og målrettet saksstyring og forsikringer fra høyeste hold, har neppe rettspleien blitt noe bedre. Heller mer brutal. Det har heller ikke blitt billigere, eller rettere: mindre kostbart. Advokatene vet å ta betalt, og retten bryr seg ikke med å regulere salærene. Minst av alt etter det bebudede og mye oppskrytte proposjonalitetshensynet <ref 4>.

Begrensningene i ankemulighetene er grunn til å dvele ved, for i hvilken grad opplyser advokatene sine klienter om den nye tendensen innvarslet i rettsreformen? Hvor mange klinter blir dermed lurt til å bruke til dels dyre og omfattende rettsmidler som anke, når silingsmekanismene allerede tilsier at færre og færre saker skal prøves på nytt. Det er ille nok med svake eller fraværende begrunnelser i tingretten. Ankeinstansens eksklusive prosessuelle vurdering er oftest på noen få linjer, hvor retten avviser eller forkaster med sine sedvanlige floskler som «kan ikke se at anken fører fram», eller enda bedre (eller værre): «Retten finner det enstemmig klart at anken ikke kan føre fram» Uten begrunnelse, selv om loven eksplisitt sier at alle avgjørelser skal begrunnes.

Denne klare og uttrykkelige tendens er innvarslet og vedtatt. Ankebegrensningene viser en lovrevisjons måte å la systemets behov gå foran alt annet. Som behov for effektiv saksavvikling, en mulighet som også betyr å kunne sile saker man ikke liker, saker som er pinlige for jussen og juristenes arroganse og kunnskapsløshet. Det rettssøkende publikums behov for å få avklart saker og ting må vike. Men ikke mer enn at advokatstanden får nok å gjøre og kan ta seg godt betalt. Uten at klientsamfunnet får annet igjen enn store fakturaer. Godkjent av det domstolsystemet som ifølge Høyesterettsjustitiarius Tore Schei <ref 4> skal skape balanse og forutsigbarhet.

Vi som har fulgt rettsprosesser før og etter tvistereformen på nært hold, ikke minst de siste 20 årene, har sett en annen virkelighet. Hva bygger Høyesterettsjustitiarius Tore Schei på av analyser og kunnskap når han skriver: «Tvisteloven er basert på at tingrettene holder mål. Bedømt fra mitt ståsted har dagens tingretter en høye faglig kompetanse. Det er ingen grunn til at ikke tingrettene på en god måte skal håndtere det nye prosessredskapet som ligger i tvisteloven og gi retsreformen den betydning som er tilsiktet».

Nåvel. En Høyesterettsjustitiarius kan neppe uttrykke seg annerledes om saksbehandling han selv slipper å ta i. Saker av til dels stor betydning for de som berøres og som etter signalene reformen inneholder neppe får mer enn kun en prøving av spørsmålene saken reiser. For dette er innebyrden. Og da må Høyesterettsjustitiarius forsikre om at tingrettene som første og siste instans gjør en god nok jobb. Finjussen og de prinsipielt interessante temaene skal ankedomstol og Høyesterett ta seg av. Men ingen får vite hvilke kriterier som gjelder for å komme gjennom nåløyet, annet enn at saken må ha betydning utover enkeltsaken. Et greit vilkår i og for seg, men ikke opplysende om hvordan ankeinstansen sier noe om hva som ligger i betydning. For hvem? Lovmakerne og retten kanskje?

Ser man på det lovområdet som forsyner den sivile del av retten med flest saker, ca. 15-20 % av saksvolumet, har Høyesterett ennå ikke, etter minst 30 år, nedlatt seg til å trekke opp linjene mellom sakstypetilfeller hvor det kan idømmes delt omsorg/bosted i barnelovsaker. Det mest omtalte temaet i 30 år. Minst. Man har heller ikke gått opp grensene for hvor demarkasjonslinjene i de mye omtalte, men ikke definerte «høykonfliktsakene» skal trekkes. Høyesterett har ikke sett behovet for å veilede tingrettene som første og siste instans, jfr. spørsmålet om gjeldende rett. En «blindsone» kanskje? Vi tar opp denne tråden i del 8 <ref 2> Foreløpig henger dette i løse luften og advokatenes fakturaer øker. Verken tvistelovreformen eller barnelovreformen har gjort sakene enklere eller billigere. Gitt at man egentlig mente at slike motiver skulle tjene til annet enn å selge et dødfødt legeme.

Følger man flere saker i flere instanser over tid vil man kunne danne seg et visst inntrykk av f.eks. hvordan Planmøter og saksstyring foregår og blir fulgt opp. Tvistemålsreformen hadde også klare avgrensninger til småkravs-saker og arbeidsdeling mellom tingrett og forliksråd. Noen saker kommer til kort i forliksråd og spørsmål om sakskostnader fortsetter inn i tingretten hvor juristeriet blir fullbyrdet. Jeg deltok ikke som høringsinstans i Tvistemålsreformen og kan derfor ikke vise til hva jeg eventuelt har advart mot. Jurister synes mer opptatt av form enn av innhold. Påviselig manglende kompetanse på konkrete saksområder bekymrer ikke juriststanden, verken hos praktikere i rettens tjeneste eller teoretikerne på universitetene.

Jussens egenproduserte parodier er beskrevet i flere episoder i advokatserien 2024 <ref 5> om «Prosessfullmektigen som manglet fullmakt» til å representere sin advokatkollega som manglet sakkunnskap om barnelovspørsmål. Men som skrøt uhemmet av sin prosedyreerfaring. Da saken (om kostnadene) skulle avgjøres i tingretten (først og sist) kom ingen refleksjoner om tvistelovens intensjoner. Men heller rå makt overfor en lekmann som i praksis ikke fikk det minimumssamværet retten i sin overbærenhet hadde avsagt dom om. En mann og far som ikke hadde fri rettshjelp som sin motpart i den opprinnelige saken hvor retten dog mente at forholdet mellom partene hadde vært jevnbyrdig. I strid med faktum, men tilpasset lovens vilkår for tilkjenning av sakskostnader.

Juss og juks. Med forbehold om at slike rettshavarier ikke er representative for en større totalitet. Vårt case viste at retten beskytter sine egne aktører. I første og siste instans. Solide anførsler i ankerundene, med referanser til Høyesteretts egen praksis, hjalp ikke. «Retten kan ikke se at anken kan føre frem». Vi går fra Tvisteloven til Barneloven hvor jeg i denne artikkelen skal begrense meg ved å gå 30 år tilbake i tid og til intensjonen, eller motivasjonen om man vil, for å gjennomføre en lenge bebudet og omfattende lovrevisjon pr 1995. Barneloven er senere revidert en rekke ganger og i 2020 kom NOU 2020:14 Ny Barnelov. <ref 6> Ny lov vedtatt pr 2025. Den har vi liten tro på.

I 1995 stod det eksplisitt i innledningen på Høringsnotatet at lovendringene var motivert av at det var blitt flere samboere, og (hold dere fast kjære lesere) at flere kvinner var blitt yrkesaktive. Ikke et ord om hvilken relevans denne omstendighet hadde. Tar man seg bryet med å lese Høringsnotatet (fra daværende BFD november 1995) finner man ingen refleksjoner om betydningen av kvinners yrkesdeltakelse. Ingen konkrete forslag og regelendringer med denne omstendighet som bakgrunn. Ingen ting. Jeg trenger neppe si hvilket kjønn som er sterkt overrepresentert i utreder-departementet, og hvor upopulært det var og er å antyde kjønnsdiskriminerende holdninger på dette lovområdet.

At lovendringer er motivert av påståtte hensyn som ikke blir underbygget med faktahenvisninger, eller også av vitenskapelig frembragte resultatet av relevant kunnskapsgrunnlag, er ikke uvanlig. Å skyve svake grupper som kvinner og barn foran seg er gammelt nytt. Barneloven er et erkeeksempel på hvordan dette har blitt en vedvarende trend det lukter av. Samtidig som samværsretten, også den som er hjemlet og motivert utfra hensyn til barns behov, er vesentlig svekket. En villet tendens, med klare føringer på rettspraksis fra statsfeministeriet gjennom signaler i lovens forarbeider en ukritisk rett korrekt håndtverksmessig kan vise til. Med referansebruk uten kildekritikk som avdekker om det stemmer at «samværsretten står for sterkt». Eller at «det må bli lettere å nekte samvær» som justisminister Knut Storberget presterte å si pr 2010: «Bevisbyrden må snus på hodet».

Heller ingen protester fra fagmiljøene. Reformer på familieretten er sterkt motivert av ideologi og faggrupper som vil underminere biologisk foreldreskap og gjøre «omsorgspersoner» til utbyttbare ressurser. Slik også rettslige anførsler over tid kan ha preg av utbyttbarhet og forskyvninger uten at retten fanger opp verken sakenes destruktive dynamiske elementer. Eller hvordan effektene blir over tid. Med null samvær som en ny trend ingen fagpersoner synes å reflektere over. En villet politikk, hvor lov og regelanvendelse er til for fagpersonene. Ikke for foreldre og barn.

Man må ikke tro på lovmakerne sånn uten videre når de uttrykker sine motiver. At lover må revideres og endres med jevne og ujevne mellomrom sier seg selv. Samfunnet endrer seg, folks levevis og holdninger endrer seg. Ser vi på hvordan en yrkesgruppe som jurister i ulike roller fanger opp endringer som i sin tur skal begrunne lovreformer, er det mye som halter. For hvem tjener på at det rettssøkende publikum holdes for narr? Før eller senere slår denne uretten tilbake. Helst før.

Ole Texmo

<Ref. 1> serieoversikt VFU 2025 (særlig del 8 og 9) https://sfm.no/serie-om-velferd-i-norge/

<Ref. 2> serieoversikt RKIS 2025 https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/

<Ref. 3> https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2001-32/id378579/

<Ref. 4> https://web.archive.org/web/20080220043919/http://www.domstol.no/DAtemplates/Article____17533.aspx

<Ref. 5> Advokatserie NATS 2024 (særlig del 2,3 og 4) https://sfm.no/advokatserie/

<Ref. 6> serie «Ansvar først og sist» 2020 (særlig del 6 og 10) https://sfm.no/ansvar-forst-og-sist/