Publisert 14.12.2022
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile «Rettsreportasjen. Rettigheter og plikter» Anna Lise Sijthoff-Stray. Universitetsforlaget (1968). Foto: Olav Martinussen.
«Høyesterettsdommer forgiftet seg med ukrainsk kvinne». Makt og balanse. Presseetikkens spenningsfelt. Redaksjonelle grep og hensyn. Tre moralfilosofiske posisjoner: Diskursetikk, Dydsetikk og Nærhetsetikk. Informasjonsansvar og Personvern. Anine Kjærulf rider igjen.
En pikant sak fra det ypperste sjikt av norsk juss og mediadekning får dels prege denne artikkelen som var tiltenkt presentasjon av et bredere spekter av sjangre og temaer. Økokrimsaker f.eks, studie i pressedekning hvor det opplagt må stilles krav til journalistenes kompetanse. Men slik er media og mediavirkeligheten, og slik er redaksjonelle hensyn i det Viggo Kristiansen før denne artikkelen blir publisert i uke 50, i Borgarting lagmannsrett etter alt å dømme blir formelt frifunnet 15.12.2022. En merkedag i norsk rettshistorie i det som blir kalt «Norgeshistoriens største justismord». Som nevnt tidligere har media overgått seg selv i selvransakelse og skal visstnok begå en granskning av egen rolle. Det kan bli interessant, men den rekker vi ikke å se på før jul, gitt at den kommer så raskt.
Høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy (67 år i år) ble kjent med sin Natalia (41 år i år) via nettdating i 2018. De giftet seg i 2020. Tidligere i år ble Skoghøy dårlig og lagt inn på sykehus hvor medisinsk personell etter prøver fortalte Skoghøy om noen «stoffer» han hadde fått i seg. Så langt har ikke sykehuskildene uttalt seg til media, og like greitt kan det være. Det er Skoghøy selv som er primærkilden for uttalelser om at han er blitt forgiftet, og at det er hans ukrainske kone Skoghøy nå har forkynt sin separasjon fra, som har forgiftet ham. Skoghøy har også uttalt at hennes motiver er økonomiske i et enkildeoppslag i Rett24, juridisk nettavis drevet av journalisten og juristen Kjetil Kolsrud. Vi vet ikke om Rett24 har fått etablererstøtte fra Fritt Ord, men annonsørene er så vidt vi kan se advokatfirmaer, juridiske og offentlige institusjoner som rekrutterer og opprettholder juristers jobbmarked, posisjoner og selvbilder. Vi skal ikke spekulere i motiver for Kolsruds valgte vinkling. Rett24 er en nisjeavis. Kjetil Kolsrud har bl.a bakgrunn som journalist i Aftenposten, en bakgrunn vi ikke uten videre oppfatter som meriterende for seriøs rettsjournalistikk.
Flere refleksjoner melder seg. Enkildevinklingen er nevnt. Det tok heller ikke mange timene før vår tids sladrespeil med varierende saklighetsnivå, Facebook, kommenterte «Skoghøy-saken», medialt og juridisk. En refleksjon jeg ikke ser er blitt nevnt er: I (foreldretvist)saker mellom en mor og far er det relativt ofte en mer og mindre beviselig eller også for den del relevant påviselig assymetrisk bakgrunn for maktforholdet mellom foreldrene. Mer konkret: i saker hvor mor er utenlandsk, f.eks fra Ukraina, Gambia eller Filipinene, og for mitt eksempel som kan sies å være «based on more than one true story»: hvor den ene parten hevder seg utnyttet, misbrukt eller lignende. Assymetrien arter seg temmelig absurd nok ikke til fordel for den med mest «makt» slik sakene utfaller seg.
Mange slike tilfeller er opprinnelig forhold etablert via nettdating. Mitt inntrykk er at menn/fedre som, mer og mindre velment og naivt bevisst har inngått slike forhold, utfra rettens moralistisk betingende holdninger kan bli holdt ansvarlig for mye av den dævelskap kvinner/mødre beskylder dem for projektivt, og som kvinner/mødre har fått kred så det rekker for i form av aggregert såkalt «høyt konfliktnivå». I slike tilfeller får ikke menn/fedre ensidig formidle sitt syn og fastslå den annen parts eventuelle skyldforhold i eksklusive mediaintervjuer. Eller i retten, hvor fedres opplevelser og erfaringer ofte, men ikke alltid skal det nyanseres, ikke er verdt noe som helst. Slik Rett24 servilt og kildeukritisk lar høyesterettsdommer Skoghøy få anledning til.
En annen refleksjon jeg umiddelbart gjorde etter Rett24s oppslag var at den ukrainske kvinnen kan dukke opp og benekte forholdene hun blir beskyldt for. VG er på hugget. I oppslaget får vi betraktninger om kildebruk og om hvorfor VG publiserer som de gjør, noe flere medier har lagt seg til, også Aftenposten i denne «saken». For å innarbeide et forsvar hvis de skulle bli innklaget? Av legitimeringstrategiske hensyn, med grep som lukter av selvrettferdiggjøring og selvreferanser, av typen «vi publiserer dette fordi vi mener det er viktig». Som om medier som VG vurderer å publisere uviktige saker, men at de som kommer på er kvalitetssikret, dvs feilkildesjekket, i alle ledd, i bøtter og spann. Media får ha oss unnskyldt at vi ikke alltid stoler på deres forsikringer.
Hvis Rett24 som eksponent for journalistisk formidling av viktige saker og ting i rettsnorge, blir klaget inn og felt av PFU, blir vi ikke lei oss. Kolsruds begrunnelse for å publisere som han gjør er ikke overbevisende. Ett av mine favorittuttrykk som «fagstatus- og myndighetsservilitet» kommer til sin rett. At det allerede svirrer historier om «saken» er intet argument; at andre bygger på samme premiss som kan vise seg å være uriktig. Det har Høyesterett slått fast i Kirurgi-saken fra 2014. Se omtale av denne, bl.a om referansen til PFU-avgjørelse i underretten, i vår del i serien «Media og ofrene».
Så til en lenge utsatt delfremstilling av Svein Brurås dr grads avhandling om «Etikk i kriminaljournalistikken». Med undertittel «PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner» Utfra sitt utvalg viser eller rettere tolker Brurås at/hvordan ulike moralteorier dels eller samlet sett, direkte eller helst indirekte, har fått betydning eller gitt utslag for bedømmelsen av kriminalsaker som har blitt klaget inn for PFU. Utvalget er få saker, men spredt over lengre periode og med pretensjon om å dekke flere problemstillinger. Avhandlingen er fra 2009, mye piss har rent i havet siden den gang, men jeg synes nok at dette er såpass interessant at det er verdt å nevne opp de tre moralfilosofiske posisjonene. Som bakgrunn for enkelte kommentarer til saker og vinklinger vi har nevnt i vår serie. Uavhengig av om de har vært gjenstand for klagebehandling i PFU; uavhengig av eventuelle utfall. Med tanke på at denne seriedel bør leses i forlengelsen av forrige om «presseetikkens kilder» må nevnes at Brurås eksplisitt sier å være inspirert av Terje Rasmussens «Mediesamfunnets moral» (2001) som har gitt navn til de tre posisjonene.
Den første er diskursetikken i tradisjonen fra Kant og hans pliktetikk. I moderne tid (fra denne skribents studietid med nedslag i økologisk etikk på 90-tallet med filosofen Karl Otto Apel som den store) regnes og nevnes tyske Jürgen Habermas som hovedeksponent for en fornuftsbasert søken etter å danne prosedurale regler for «herredømmefri diskurs». Diskursetikken er en formell teori uten konkret innhold for hva som er godt eller riktig. Brurås vektlegger «argumentasjonsform og diskusjonbetingelser». Ikke feil det, men jeg ville lagt til også kriterier som «kommunikativ kompetanse» for de som vil delta i den herredømmefrie diskursen. Med relevans for bedømmelse av etiske grunnposisjoner i klientforholdforhold og hvor det er maktubalanse i utgangspunktet som kan legitimere å redigere vekk synspunkter fra underpriviligerte posisjoner. Myndighetsarroganse uten respekt for klientsamfunnets erfaringer og evne til å uttrykke seg kan tjene som eksempel.
Den andre teorien er dydsetikken, i moralfilosofien kanskje mer kjent som formidling av Aritoteles og antikk filosofi med vekt på utvikling av (kardinal)dyder som mot rettferdighet mv. I Brurås fremstilling preget av å «flytte fokus fra det universelt riktige til det lokalt gode, kulturelt bestemt» ved at «etikken springer ut av kollektive og sosiale forhold og verdier». Kommunitarismen er en nyere variant som «hevder at menneskets tilhørighet og normative kilder ligger i det nære. I det sosiale fellesskapets seder og skikker og i menneskets søken etter det gode liv, muligheter som ligger i mennesket selv til å strekke seg mot bestemte dyder, integritet og holdninger.»
Den tredje er kalt nærhetsetikken, med referanser til tenkere som Zygmunt Baumann og Emmanuel Levinas. «Her er det jeg-du-forholdet som er den grunnleggende moralske reaksjon, og fokus er rettet mot det individuelle ansvar som spontant oppstår i møtet med den andres ansikt. Moral dreier seg dypest sett ikke om rasjonelle overlegninger, slik kantianerne hevder, og heller ikke om en samfunnsmessig normativ solidaritet slik kommunitaristene hevder, men om det individuelle personlige møtet med den andre.» For egen del legger jeg til at Nærhetsetikken er mye brukt innen undervisning i profesjonsetikk for helsefag. I profesjoner hvor møte med klienter med ulike omsorgsbehov melder seg daglig i praktiske settinger.
Presseetikkens nedslagsfelt er mangfoldig, og det er interessante grep for en forsker (eller utøvende journalist og kritiker for den del) å ha de tre nevnte moralfilosofiske teoriene og deres anvendelse i bakhodet. Spenningen i presseetikken, forstått som integrert i alt som vedrører journalistisk arbeide og publisering, ligger mellom samfunnsoppdraget, gjerne kalt pressens rolle og demokratiske funksjon, jf uttrykket den fjerde statsmakt, og på den andre siden: respekt for enkeltmennesket og privatlivets krav på beskyttelse mot uønsket, for ikke å si skadelig mediaoppmerksomhet. Med andre ord forholdet mellom informasjonsansvar og personvern slik vår del 2 forsøksvis tok opp. Ettersom del 2 nok ble mer preget av en konkret sak som dukket opp og aktualiserte og «forstyrret» takten i tematiseringen, følger her noen fler ord om personvernet. Saken omtalt er nå på vei til PFU.
Personvernet er ulovfestet, dvs det er ikke hjemlet konkret og eksplisitt i lovs form, men med bakgrunn i sedvanerett utviklet gjennom henvisning til rettspraksis. Dommen det ofte vises til er fra Høyesterett 1952, nylig omtalt i en kronikk av jussens wonder woman, allestedsnærværende Anine Kjærulf, førsteamanuensis ved NIM. I presseetikken anses personvernet som så viktig at det har egne kapitler i de bokfremstillingene jeg har lest meg opp på. I hovedsak Brurås 1994 som den første utgaven av en mer systematisk fremstilling av aktuelle problemstillinger, frem til siste utgaven fra 2020. Nevnes bør også Wolland og Øvrums bok kalt «Budbringerens dilemma».
Opplysende for hvilken status personvernet har, kommer til uttrykk i setninger som at «personvernregler må betraktes som unntak fra hovedregelen», hvor hovedregelen forutsettes å være pressens suverene rett til å arbeide frem sitt samfunnsoppdrag. Koste hva det koste vil. Her ligger mye ufordøyd presseetikk begravet. Skjønt veldig dypt stikker verken møkka eller slike postulater. I straffelovens fins bestemmelser som skal sikre personvernet, mest kjent er injurielovgivningen (ærekrenkelser). Beskyttelse mot privatlivets fred er det så som så med.
Pressens invadering av folks privatliv er et tilbakevendende problem. Dette gjelder både kjendiser som anses som folkets eiendom, og mer og mindre tilfeldige personer som blir gjenstand for pressens oppmerksomhet. Det som oftest overstyrer det denne skribent tidligere i sin villfarelse trodde var en seriøs og human avveining og refleksjon av to likeverdige størrelser, informasjonsansvaret og personvernet, er pressens «forpliktelse til å formidle alle relevante fakta omkring vesentlige hendelser eller forhold i samfunnet» (Brurås 2020). Slik et mulig dilemma her fremstilles er det liten eller ingen tvil om at presseetikken inneholdt i begrepet personvern «må forstås i lyset av pressens positive oppgaver». Som unntak fra en hovedregel. I jussen er forsåvidt også andre dimensjoner som personopplysningsvern mer konkret utformet, men likevel ikke uten unntak for omgåelse når samfunnshensynene tilsier det. Dette er tøyelige begreper.
Hvilken journalist i en betent sak vil vedgå at han har forsømt å gå gjennom alle sider av hva som er «relevante fakta omkring vesentlige hendelser og forhold i samfunnet»? I sin kronikk berømmer selvsagt juristen Kjærulf <6> jussen og dens høyborg. Pressens stadige overtramp er ikke tema for denne elite frøkna som ikke unnslår seg for å appellere at «nå er det vanlige folks tur» til å vise ansvar og respekt. Jussen har som sitt på det tørre. Nåde den som ypper seg. Det har pressens lært.
