Asker 17.5.2015

Av Ole Texmo

26. juni 2010 sprakk saken som er omtalt som Kirurgisaken, først i de to avisene Verdens Gang (VG) og Avisa Nordland (AN). To kirurger ansatt ved Nordlandssykehuset skulle angivelig ha operert bort friske organer på intetanende pasienter, uten samtykke og i strid med lov og rett, konkret retningslinjene for Helse Nord. Et springende punkt som for så vidt kunne berettiget et avisoppslag, dog ikke i den størrelsesorden kirurgisaken fikk, var om den type operasjon det var tale om (gastroskopi, dvs inngrep i mageregionen), kunne utføres ved Nordlandssykehuset i Bodø, eller måtte utføres enten ved universitetssykehuset i Tromsø eller ved rikshospitalet i Oslo. Den av de to kirurgene som fikk unngjelde mest, og som etter hvert gikk til sak mot AN for ærekrenkelse, var en internasjonalt anerkjent kirurg man anså som et scoop å få rekruttert til et sykehus i Nordland. At han var kompetent til å utføre avanserte operasjoner i forbindelse med antatt kreft i bukspyttkjertel og lignende tilfeller, var hevet over tvil. Praksis var også i overensstemmelse med dette.

Historien var ikke sann

Men media ville ha frem en annen virkelighetsforståelse. Offerjournalistikken har høy status. Å finne en pasient som mener seg feiloperert er ingen stor journalistisk bragd. Ikke dermed sagt at slike tilfeller ikke fins og at de ikke bør omtales. Men media gjorde ikke forsvarlig research og bidro i stedet til en heksejakt på syndebukker for et ukjent antall tilfeller av påståtte feiloperasjoner. Det skredet VG og AN utløste fikk i løpet en drøy uke i juni/juli 2010 ca 1000 oppslag som alle mer og mindre underbygde forestillingen om at kirurgene ødela helsen til pasienter og fjernet friske organer. I strid med loven.

Kvinnen som frontet ANs offerfremstilling var ingen hvemsomhelst, hun var sykepleier, sogar sjefssykepleier med ansvar for hundretalls medarbeidere og ingenlunde ukjent med prosedyrer for informert samtykke og for øvrig den allerede omtalte praksisen i henhold til «funksjonsfordelingen» mellom sykehusene. Svært mange av de premissene medias flokkjournalistikk baserte seg på var påviselig feilaktige. Blant annet risiko for komplikasjoner og dødelighetsrate for kompliserte operasjoner og spesielle krefttilfeller. Kvinnen som ble fremstilt som hovedoffer døde i 2013, men ingen kan si at hun døde som følge av kirurgenes feilgrep. Det medieskapte inntrykket derimot, gikk eksplisitt ut på at kirurgene fikk operere i det skjulte og gjøre omtrent hva som helst på pasientsikkerhetens bekostning. I SKUP-rapporten til journalisten fra AN heter det symptomatisk nok at «historien er så utrolig at den knapt kan være sann». Det var den heller ikke, noe avisen aldri har villet innrømme, verken overfor helsevesenet, pasientene eller det lesende publikum.

Bør gjøre hjemmeleksen grundig

Medias ensidighet i slike saker, jf også Ambulansesaken som vi skal komme tilbake til, burde strengt tatt være et varsko til media selv, når det tar av for fullt, tar visse forbehold, men det synes tvertom:  jo mer enige media er internt om påstått kritikkverdige forhold, jo mindre kildekritikk og tilsvarende mer forhåndsdømming. Aftenpostens leder 30. juni har overskriften «Når kirurger får gå amok». Her er det tale om major systemfeil må vite. Avsløringsjournalistikken trenger ikke være feilfokusert i ett og alt: at det var noe uklarhet om funksjonsfordelingen og ansvarsforhold sykehuset isolert og sykehusene imellom er legitime spørsmål for media å ta opp, men valg av case med tilhørende lidelseshistorier ser ikke ut til å være særlig kritisk motivert. Avsløringen førte til en rekke «saker» av ymse slag, hvorav kanskje Helsetilsynets realitetsbehandling av klager og kirurgenes egne rapporteringer er det medisinsk faglig mest relevante.

Når journalister og media tar på seg oppgaven med å overprøve medisineres kompetanse, både faglig-metodisk og administrativt, bør man gjøre hjemmeleksa grundig. Det gjorde ikke AN, heller ikke sin presseetiske hjemmelekse selv om deres selvdømmeorgan PFU lot media slippe unna kritikken. Konkret taler vi om det sentrale punktet om imøtegåelsesrett, for ikke å nevne medias eget selvpålagte krav om balanse i fremstillingen, uavhengig av klagesaksinnhold. AN underslo simpelthen opplysninger kirurgen Rastislav Kunda (saken er også kalt Kunda-saken etter navnet på den slovakiske kirurgen) hadde kommet med som redegjørelse til Helsetilsynet. Dette skulle vise seg å være avgjørende for at Kunda etter hvert vant frem i rettsapparatet, til slutt ved Høyesterretts dom i desember 2014. Men da var mye ødelagt. Dog ikke hele hans karriere.

"Journalistisk tunnelsyn"

Kunda ble renvasket av sine egne, dvs etter undersøkelser om mulige brudd på Helsepersonelloven. Sykehuset fikk kritikk for sin uklare praksis, men media slapp unna i PFU. Kunda vant i tingretten, men tapte i lagmannsretten, før anken til Høyesterett altså vant fram og han fikk tilkjent 400 000 i oppreisning. I Hålogaland lagmannsretts dom hvor AN fikk medhold ble sogar «frifinnelsen» av AN i PFU tillagt noe vekt. Da var pressenorge høyt oppe. Etter at både Schenken (Ambulansesaken)  i mars 2014 og Kunda (Kirurgisaken) i desember 2014 har vunnet mot media, henholdsvis mot Dagbladet og Avisa Nordland, skulle man kanskje forvente en viss ydmykhet i pressens organer, en viss selvransakelse. I Kunda-dommen er Høyesterett temmelig eksplisitt på at AN har bevisst fremstilt Kunda i et negativt lys ved metoder som tilbakeholdelse av relevant informasjon avisen beviselig satt på, det er påvist hva man kan kalle et «journalistisk tunnelsyn».

Høyesterett sier rett ut at AN ikke hadde dekning for sine oppslag og fremstillinger om kirurgens rolle og praksis. Dette er spesielt ille for en avis som baserer sin faglige tyngde på angivelig dokumentasjon. Forholdet mellom jussen og presseetikken kan også illustreres ved dette punkt: hvor retten sier klart, jf dommene fra 2014, at man ikke kan videreformidle utsagn som om de var sanne og korrekte, er pressetikken, jf PFUs praksis, mildest talt slapp og ryggesløs. Sladderjournalistikk står fremdeles høyt i kurs i Norge. Faktasjekken burde sitte i ryggmargen hos norske journalister. Det har formodningen mot seg at ANs case, selv utdannet og praktiserende sykepleier i lang tid, ikke hadde gitt pasientsamtykke i den aktuelle situasjonen, at hun hadde latt seg operere uten lov. Men for Avisa Nordland var det viktige å skape en skandale «så utrolig at den knapt kan være sann». AN vurderer nå å ta saken til Strasbourg, som brudd på ytringsfriheten. Det har AN anledning til, hvis de mener at denne for media enormt oppskrytte ytringsfriheten er viktigere enn sannferdig saksfremstilling.