Av Ole Texmo

I Norge har det grodd frem flere områder hvor det trygt kan snakkes om krenkelsesindustri. Offerrollen er nem å påberope seg og det fins nok av velmenende personer, institusjoner og ikke minst medier som når de får ferten av et offer, bruker store ressurser og oppmerksomhet på fremstilling av ulike typer av krenkelse som ikke nødvendigvis er blitt dokumentert eller rettskraftig vurdert som vold, overgrep mv.

Det krenkelsesindustrielle kompleks omfatter også den delen av media som kaller seg presse-etikk. Nærmere bestemt fins det et eget organ som behandler klager på medier. Når ofre for medias fremstillinger, eller rettere: de som påstår seg utsatt for krenkelser, finner det bryet verdt, kan de henvende seg til Pressens Faglige Utvalg (PFU) som synes det er stas at så mange vil bruke tid og energi på deres selvdømmejustis.

Pinlig for media?

Anders Cappelen heter en person som har gjort det til sin spesialitet å fremme klager på vegne av mediakrenkede. Jeg skal ikke si noe her om seriøsiteten til Cappelen eller de som har engasjert ham, det er ikke poenget i denne konteksten. Han har for øvrig vunnet 24 av 25 klager på sine klienters vegne opplyses det pr 22. juni 2015 i et større Dagblad-oppslag i forbindelse med at PFU samme dag skal behandle den største klagen hittil i PFUs historie: en 1800 siders klage på vegne av en hjernekirurg som har opplevd sitt navn og sin virksomhet som forsker svertet av flere medier.

Klager vant frem, og nå vurderer man rettslige skritt. I oppslagene er ingen paralleller til Kunda-saken nevnt, er det fordi denne kirurgi-saken er temmelig pinlig for media (se del 4)? Det som imidlertid nevnes som en stor sak er at PFU ved presseforbundets leder Kjersti Løken Stavrum på et tidligere stadium i klagesaken ba klager om å redigere og bearbeide klagen, fordi den inneholdt sterk ordbruk og påståtte «personangrep». De angrepne var navngitte journalister tilhørende det ypperste sjikt av de ypperste medier. Da må man selvsagt reagere og be klager moderere seg.

Hva bruker PFU tid på?

Men hva når en frilansjournalist i utkanten av media-norge som attpåtil skriver kritisk om etablerte medier får seg servert, i PFU-klagesammenheng og uthengt på Facebook, de groveste personkarakteristikker som vel strengt tatt burde fått PFU-sekretariatet til å be klager holde seg borte fra presseetikken og heller dyrke sine sysler hvor han hører hjemme et sted der solen ikke skinner. Hvor er prinsippene hos PFU forankret?

Denne klageren vi kan kalle NN eller KT som er initialer tidligere brukt (vedkommende er for øvrig selv identifisert i et famøst presseoppslag i Bergens Tidende 25. juli 2002), evnet ikke å konkretisere sine klagepunkter, fyren var kun fornærmet og ikke i stand til å formulere sin opplevelse av krenkelse på bakgrunn av en redaksjonell kommentar (Klagesak 109/14) skrevet av den personen som var gjenstand for klagerens strøm av kloakk, etter hvert dokumentert gjennom PFUs materiale som vel burde fått disse presseetikerne til å stusse over hva de brukte tiden på.

Klager var løgneren

I den kortversjonen googlerne kan finne på PFU-siden er det lite eller intet om hva klager har fremsatt av påstander mot innklagde. Det refereres ikke dokumenter og groteske utfall mot innklagde. Det refereres heller ikke det som kanskje burde være det mest interessante, også for pressen, nemlig at klager innrømmer å ha løyet for Granskningskommisjonen om påståtte krenkelser under opphold på barnehjem, og dermed mottatt høyere utbetaling enn f.eks hans tidligere «barnehjemskollega» som nå befinner seg i redaktørstolen i Samfunnsmagasinet, men som må forholde seg til klagerens manglende skille mellom rollene han tilskrives.

I PFUs lingo må man ikke blande roller, men det er helt ok for en klager å blande sine objekter for vrøvlete beskyldninger i hytt og pine. Denne klageren er identisk med Bergens Tidendes primærkilde i deres skandaløse oppslag 22. juli 2002, hvor lett identifiserbare personer ble beskyldt for å være lykkejegere (se serien «Tid for oppgjør» på Samfunnsmagasinet).

PFU evnet ikke å felle innklagde

Slike klagere må selvsagt PFU ta godt vare på, beskytte deres råttenskap slik stympermedia beskytter ynkryggede systemrotter mot legitim kritikk media selv er for feige til å fremme. I PFUs vurdering er følgende uttalt: «Utvalget registrerer, som Samfunnsmagasinet også har påpekt, at klager ikke har henvist til noen konkrete punkter i VVP som han mener er brutt. Utvalget vil i denne sammenheng understreke at det heller ikke er krav til klagere, men utvalget anmoder om dette, da det gjerne klargjør klagegrunnlaget. Ettersom klageprosessen i foreliggende sak også har vært krevende og til dels uryddig fra begge parter, kunne også konkrete henvisninger til klagepunkter vært oppklarende».

Så sant så sant! Men hva betyr «uryddig fra begge parter»? Hvordan skal en innklaget reagere når han ikke vet konkret hva han blir anklaget for? Men blir foret med utallige kopimeldinger fra PFU hvor klagerens substansløse grums fra fortiden pøses på med stadig mer illeluktende innhold. Hvor lett er det da å ikke blande rollene? PFU har for øvrig ikke selv evnet å felle innklagde etter noe konkret punkt, men nøyer seg med «Brudd på god presseskikk».

Mulige dobbeltroller

På tale om mulige dobbeltroller, fins det en annen sak jeg kjenner godt til, hvor en kjent og godt beskyttet kriminaljournalist fra Dagsavisen, Nina Johnsrud, ble klaget inn (114/08) av en barnefar etter oppslag signert NJ på bakgrunn av fellende dom i tingretten. En av NJs kilder var advokaten som angivelig hadde opplevd seg truet av barnefaren, og som sørget for at han ble anmeldt, siktet, tiltalt og dømt på sine utsagn. Dvs, kildemessig var det en del som ikke stemte, noe journalisten ikke brød seg om.

Journalisten brukte den samme advokaten i sin egen barnefordelingssak (vi tar med at under gamleredaktøren Steinar Hansson fikk Nina Johnsrud forbud mot å skrive om barnelov og relaterte saker etter at hun hadde gått fullstendig amok i en kommentar til et program om barnebidrag), og PFU skulle ta stilling til om journalisten blandet roller, noe PFU frikjente henne for. Min påstand er at dette oppslaget aldri hadde kommet på, uten forbindelsen Nina Johnsrud og advokat Rikke Lassen.

Frifunnet = ikke dømt

I all beskjedenhet, kledelig nordnorsk sådan, anbefaler jeg min udmerkede artikkel «Fagfolk og dobbeltroller» hvor ikke bare Nina Johnsrud og Rikke Lassens dobbeltroller men også en viss psykolog Fredrikke Lynum er omtalt. Med fare for at jeg opptrer som både skribent og markedsfører for egne skriverier. I min udmerkede artikkel gjør jeg også rede for hvorfor og hvordan jussen i den fellende dommen fra tingretten mot barnefaren ikke hang på greipp. Det hører med til historien at jeg hjalp denne faren med å få saken på skinner.

Om det var min innsats som medvirket til at han ble blankt frifunnet i ankesaken i lagmannsretten skal være usagt, men da jeg gjorde Dagsavisen ops på at mannen etter hvert ikke var dømt men frifunnet, var man ikke bare velvillig innstilt til sakens utfall. Noe oppslag om at barnefaren var frifunnet, kom aldri. Etter et visst press fra mannens advokat strakk Dagsavisen seg til en kort notis hvor budskapet kan sammenfattes med ordene «slapp å sone». På juridisk lingo betyr dette betinget dom, noe som altså var vitterlig feil.

Da jeg gjorde Dagsavisen ops på denne feilen kom beskyldningene mot meg og min person om at jeg hadde trakassert deres anerkjente medarbeidere i årevis. Så meget for medias integritet. Husker jeg ikke meget feil var det nettopp Nina Johnsrud som noen år i forveien hadde hengt meg og en annen lett identifiserbar person ut som pedofil og straffedømt, noe en journalist som Nina Johnsrud med sine kontakter i politiet lett kunne avkreftet.

Det er alltid for sent å snu

Når ofrene går til PFU kan alt skje. Presse-etikken bygger ikke på begreper eller prinsipper man kan nikke anerkjennende til med erfaring fra andre arbeidslivs- og praksisområder. Hvem som helst kan klage på hva som helst. PFU synes fornøyd med den store mengden med klagesaker, man vurderte sogar for at par år siden å utvide klageadgang til SKUP-rapporter, noe vi skal se nærmere på i neste del. At det også finnes ofre for elendig journalistikk, også offer-journalistikk av det ikke helt legitime slaget, men som ikke vinner frem tross gode saker, kan siste eksempel i denne omgang vise.

I sak 119/01 0g 121/01 er bakgrunnen medias oppslag om påståtte overgrep ved Korsfjord barnehjem (se del 6 om barnehjemsakene). Klager er anonym og nært familiemedlem med et bestyrerpar som i realiteten ble uthengt som overgripere. Men PFU syntes ikke avisene (Finnmark Dagblad og Nordlys respektive) hadde gjort noe galt, selv om de omtalte og uthengte var døde og ikke kunne forsvare seg, og påstandene om vold og overgrep aldri ble verifisert. I PFUs logikk er det (likelydende begrunnelse i de to klagesakene) uinteressant om det idet hele tatt foregikk overgrep på dette barnehjemmet, saken er opp og avgjort med medias forhåndsdom, for som det heter: «For øvrig anser utvalget at den innklagde artikkelen må sees i sammenheng med avisens reportasjer om andre overgrep ved barnehjemmet, og i lys av det omsorgsansvar som uansett hvilte på det omtalte bestyrerparet».