Asker 20.6.2015

Av Ole Texmo

Medias dekning av barnevernets virksomhet har meg bekjent aldri blitt gjenstand for forskning. Man vet derfor ikke med tilnærmet metodisk presisjon hvordan dekningen har vært på ulike felter. Men noen trender og inntrykk har unektelig festet seg. Går vi ca 20 år tilbake i tid var det ganske stille. Ellers har media skrevet og omtalt familiesaker i stort monn. Med hovedsakelig systemservilt perspektiv på barnevernets egne premisser: Når barnevernet kan kritiseres er det fordi man ikke griper inn oftere og fordi man ikke griper inn tidligere. Dette angivelig kritiske perspektivet har vært ganske enerådende. Media har også stilt opp sine mikrofonstativer for barnevernets agenter som uten å måtte belegge sine oppfatninger oppfordrer til omfattende bruk av bekymringsmeldinger. I ren kampanjejournalistisk stil fikk barnevernet propagandere for at andelen bekymringsmeldinger ifølge deres «empiri» men uten vitenskapelig kvalifisering, fra skole, SFO og barnehage var for lite. Kun 4 %.

Media fikk "smekk" på fingrene

Hvordan visste man det fra barnevernets side? Det spurte selvsagt ingen journalister om, og skribenter som undertegnede som påpekte betydelig metodisk svikt i angiverhysteriet, kom ikke på trykk med kvalifiserte motforestillinger. Medias ensidighet har en historie, også om da media prøvde å drive mer kritisk journalistikk på en tid hvor omfanget av barnevernets ikke sjelden uhjemlede virksomhet gikk over sans og samling. Tilbake på begynnelsen av 90-tallet fantes faktisk kritiske oppslag og reportasjer, men så ble det slutt. En av medias nestorer fortalte meg, hans navn lar vi foreløpig være å eksponere, at media simpelthen sluttet å skrive om barnevernet. Hvorfor det, undret jeg. Dels handlet det om taushetspliktkulturen, om vanskelighetene med å dokumentere casene. Det er forståelig. Men den viktigste grunnen stusset jeg på den gang, men ikke nå lenger: Media fikk smekk på fingrene! Av hvem lurer leseren sikkert på slik jeg også spurte, skjønt det kan vi fortsatt spørre om.

Dels var det nok barnevernet som satte foten ned. Deres stat-i-staten autoritære forvaltningskultur forutsetter lydighet – innad og utad. Når barnevernet engasjerer seg utenfor sitt egentlige revir er det ikke sjelden med dårlig skjulte trusler om at hvis f.eks foreldrene i en pågående barnefordelingstvist, enkeltvis eller samlet, ikke skjerper seg eller danser etter barnevernets pipe, gjerne uten at det foreligger registrert sak hvor man kan gjøre sine rettigheter gjeldende i forhold til forvaltningslov mv, vil barnevernet ta ungene fra dem. Hvilke trusler journalister har blitt utsatt for kan man forestille seg. Men dette er neppe hele forklaringen. Medias egne servilitetstilbøyeligheter er vel kjent, selvsensuren er kun delvis erkjent, bl.a. når det gjelder den fatalt elendige politiske journalistikken. Dels handler det nok også om en lukkethets-kultur som i motsetning til f.eks. dekning av straffesaker ikke har så mange lekkasjeivrige profesjonelle aktører i saker som ellers føres for åpen rett. Noe unnskyldning mht vanskeliggjorte arbeidsvilkår får vi unne media og deres samfunnsoppdrag.

NRK og Aftenposten er verstingene
 
For å illustrere hvor systemvennlige mediene er kan nevnes at når tusentalls foreldre og andre protesterer foran Stortinget forsommeren 2015, i en aksjon som også er timet med markeringer foran enkelte norske ambassader i utlandet, velger NRK som et av få medier som dekker begivenheten å henge seg opp i hva man fra litauisk hold har kommet med om at Norge har verdensrekord i Downs-tilfeller og at fordi nordmenn er innavlede og ikke evner å føde barn selv, må staten ved barnevernet ta utenlandske barn, bl.a. fra litauiske innvandrere. Valget av dette perspektivet, et givetvis noe søkt resonnement som ikke er så helt enkelt å underbygge, viser at NRK velger å se bort fra mer substansiell protest fra både etnisk norske og utenlandske foreldre mot barnevernets herjinger. Verstingene i systemvennlighetsklassen er NRK og Aftenposten, hvor man i tillegg til systemtro oppslag ikke unnslår seg for å skyve barnestemmer foran seg (den nye satsingen Si:Det) med påfallende veslevoksne hyllester til barnevernet som har gitt Aftenpostens fiktive barnestemmer et verdig liv fri fra biologiske foreldre.

For syns skyld kommer en sjelden gang en motstemme, men metodisk kvalifiserte kronikker om barnevernets legitimitetsproblemer får vi neppe se på trykk. Der går grensen for ytringsfriheten. Et konkret eksempel på hvordan media lar seg disiplinere av barnevernets talspersoner er et stort anlagt «Fagseminar for journalister om barnevern» i juni 2008 hvor jeg deltok for Samfunnsmagasinet. Den i utgangspunktet programfastsatte delen med «Åpen runde med spørsmål og intervjuer» ble rett og slett kuttet ut da seminarledelsen skjønte at det fantes kritiske journalister blant deltakerne. Dermed fikk vi ikke spørsmål om hvordan barnevernet kunne forsvare deler av sin virksomhet når det temmelig eksplisitt ble innrømmet at barnevernutdanningen manglet kompetansegivende kurs i hvordan man snakker med barn og foreldre (ikke så oppsiktsvekkende når man har sett bv i aksjon). Eller hvordan man stilte seg faglig til Kari Killens påstander om at hvert fjerde norske barn lider av omsorgssvikt (når hun skjønner at hun ikke får motforestillinger køler hun gjerne på med at omsorgssvikten er både «grov» og «alvorlig»). Denne ukulturen er norske medier en garantist for.

Ingen vet, alle synser

Vi fikk heller ikke spørsmål om hvorfor bv (anno 2008) ikke hadde utviklet standarder for hvordan man vurderte bekymringsmeldinger. Det har de fremdeles, 7 år senere, ikke evnet å få til. Men antall akuttvedtak og omsorgsovertakelser har økt dramatisk på disse årene siden barnevernet satset stort på å fortelle media om hvor forsvarlig skolert man er for å skille skitt og kanel, og hvor viktig det er at eksempelvis skole, barnehage og SFO må melde fra oftere når det kanskje er noe skummelt. Barnevernet satset i årene rundt 2010 store summer på kampanjer for å få flere til å melde fra om «bekymring», men uten å utvikle faglige standarder for å behandle bekymringsmeldingene. Hensikten synes å være å skape inntrykk av at det er store mørketall også på omsorgssviktarenaen som må opplyses. Uten krav til dokumentasjon.

I seminarprogrammet fra 2008 var det vidløftige titler på enkelte av foredragene: «Om nye metoder i barnevernet», «statistikk og analyser» men når åpenheten forsvant fikk vi lite vite om metode og analyser var forankret i vitenskap eller kun tilslørende for faglig svikt. I et VG oppslag fra 19.07.14 «Dobling av akuttvedtak i barnevernet» spekuleres det i om «Tragiske utfall som drapet på Christoffer Gjerstad Kihle kan ha ført til den kraftige økningen av akuttvedtak». Dette er i og for seg en interessant vinkling, men hvordan tester journalisten om det virkelig er en sammenheng? En seksjonssjef fra Bufdir sier i VG oppslaget at «Vi tror ikke det handler om en økning i antall saker, men at flere blir fanget opp og at meldingsinstansene har vært flinkere til å melde fra». Ingen vet, alle synser, man har jo ingen metoder å vise til. Ekspertene følger opp, nå er det «den profilerte barnepsykologen Magne Raundalen» som støtter opp om denne totalt meningsløse tesen som vel egentlig kun er en klinisk selvrefererende legitimering av angiverhysteriet: «Jeg tror det har vært en generell tendens lenge, men Christoffer-saken har helt klart bidratt. Det var en avsløring i alle ledd og mange ble alarmert».

Media vil ikke avsløre bløff

I alle ledd. Det er som å høre bukk- og havresekkpsykolog Haldor Øvreeide uttale seg om «kvalitetssikring», en størrelse han selv som leder av offentlig oppnevnte utvalg i to NOUer (NOU 1995.23 om «barnefaglige sakkyndigoppgaver» og NOU 2006:9 om «Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker») har bidratt til å ødelegge muligheten for å begrepsbestemme utover tendensen til kliniske selvreferanser. Hvorfor vil ikke media avsløre barneverntilhengernes faglige bløff? At hvert fjerde norske barn skulle være utsatt for omsorgssvikt er jo for drøyt eller hur? Forklaringen er vel strengt tatt ganske enkel: store og stygge tall selger, de trenger ikke være metodisk forankret.

At Christoffer-saken var stygg er alle enige om, likeledes Alvdal-saken. Men hvordan forklarer man økningen i barnevernets inngripen med disse sakenes oppmerksomhet? Er det simpelthen fordi man også fra barneverntilhengernes side, som takk for at ingen medier skriver kritisk om hetspropagandaen mot «det biologiske prinsipp», eller pirker borti den formidable metodesvikten, ønsker å gi media kredit for opplysningen av mørketallene? Hvem vet? Merk hver gang en psykoekspert berømmer media for å ha satt fokus på alvorlige spørsmål, da er det ikke usannsynlig noe som skurrer.