Denne serien handler i utgangspunktet ikke om å bekrefte eller avkrefte påstander om vold og overgrep i enkeltsaker og sakstyper, men om hvordan og delvis hvorfor media stundom svikter sitt egentlige samfunnsoppdrag som uavhengig sannhetssøker og alternativ statsmakt. Dette syn er i hovedsak basert på påvisning og erkjennelse av at media løper myndighetenes ærende i saker og sakstyper hvor de kunne og burde vist selvstendighet. Med barnehjemsaker er det tilsynelatende annerledes, men disse er utvilsomt vanskelig å dekke. En vesentlig grunn er at kildenes troverdighet kan være så ymse.

Det eksisterer en del myter om vold og overgrep, om omfang og avdekking. Å hevde at enkelte mennesker som hevder sin offerstatus lyver, er blitt forledet, eller av andre grunner finner at det «er aldri for sent å ha en ulykkelig barndom» er ikke populært. Det kan også oppleves som krenkende. Som dobbelt krenkende for de reelt utsatte hvis de oppfatter at man trekker alle ofre og påståtte ofres beretninger i tvil. Det er ikke denne seriens hensikt.

Kan reise spørsmål om habilitet

Valg av eksempler til å illustrere ulike tendenser i journalistikk og annen medial fremstilling er til en viss grad styrt av behovet for å dekke en viss bredde, både av reelle saker og av saker som ikke er reelle. Som skribent, eller sett fra journalistens synssted, er det noe avhengig av hva man selv har sett og opplevd. Ikke alle journalister har vært nevneverdig utenfor redaksjonene, eller for den del sjekket sannsynlighet og gehalt i de mange fortellingene som skal selge avisene.

På bordet foran meg har jeg to bøker, en blodfersk og en ca 10 år gammel. Begge handler om overgrep på barnehjem. Den sist ankomne «Når makteliten trues, og ofrene knebles» (Licentia forlag 2015) er skrevet av frilansjournalist Jan Hansen, som også er redaktør for denne serien. Jeg selv har skrevet et etterord som gjør meg delvis inhabil til å omtale boken utover en anbefaling om å skaffe seg en mer helhetlig forståelse av skjebnen til en person og dennes sakskompleks.

Den andre boken er «Omsorg og overgrep, møter med barnehjemsbarn» (Nordnorsk forlag 2005) av journalist Ingjerd Tjelle. I denne boken er det gjengitt beskrivelser av angivelige overgrep på barnehjem i Finnmark, hvorav et barnehjem i Korsfjorden hvor to ikke navngitte personer jeg er i nær familie med fremstilles som overgripere. Slike omstendigheter, at bokens fremstillingsgrep levner liten tvil om at bestyrerparet anno 1960 (mitt fødselsår, så kan man jo gjette seg til hvem disse er) begikk grove overgrep mot flere barnehjemsbarn som i flere tiår måtte fortrenge grusomhetene, slik historiene deres forsøker å gi inntrykk av, kan også reise spørsmål ved min habilitet når jeg omtaler boken og andre mediaoppslag i «Korsfjordsaken». Samtidig gjør mitt kjennskap til deler av familiehistorien, enkeltpersoner og for den del de ofte ulogisk og uetterrettelige fremstillingene, meg i stand til å kunne avvise beskyldningene som i strafferettslig forstand var foreldet, men som gikk sin seiersgang i nordnorske medier fra 2001 og utover, samt i Aftenposten og NRK.

En journalist med klare motiv

I boken «Omsorg og overgrep» skapes et delvis nyansert bilde av at ikke alle barnehjemsbarn kom like dårlig ut, noen til og med roser personale og opphold på navngitte steder. Dog ikke Korsfjorden hvor hovedinntrykket er «terrorregime, vold og overgrep». De som beretter sier samtlige at minnene har vært fortrengte. Hva som menes med fortrengt synes dog mer uklart. Ettersom jeg har tilgang til kildeskrifter også forfatteren Ingjerd Tjelle har fått fra en av de mistenkeliggjorte, bl.a. oppklarende og tilbakevisende fremstillinger av konkrete forhold omkring enkeltpersoner som har påstått seg utsatt for grove overgrep, er det med et i kildekritisk forstand sorgtungt hjerte jeg konstaterer at Tjelle synes å ha holdt fast på sin overbevisning om at historiene til barnehjemsbarna må være sanne.

Presseetisk mener hun nok å ha sitt på det tørre fordi hun har snakket med de impliserte, men forfatteren har ikke sørget for å innarbeide konkrete tilbakevisninger, kun gjengitt de mistenkeliggjortes sjokkerte avvisninger av beskyldningene. Da jeg ved en anledning pr tlf snakket med Tjelle viste hun til at en psykolog hun hadde tillit til hevdet at «kun 3 % av overgriperne erkjenner skyld». <sic>

At media når det passer dem ikke er helt fremmede for at påstander om vold og overgrep på barnehjem kan være oppdiktede, ble tydelig demonstrert av Bergens Tidende (BT) i flere famøse oppslag omtalt i serien «Tid for oppgjør» (Samfunnsmagasinet 2013). Men klarer media å skille metodisk mellom sanne og falske beskyldninger media selv har egeninteresse i å bygge troverdighet på?

Journalist Marianne Røiseland lot pr 2002 en mildest talt utroverdig kilde være sannhetsbevis for at enkelte barnehjemsgutter, nå godt voksne og mer og mindre skadeskutte etter sine år på barnehjem rundt 1960, var for lykkejegere å regne. BTs kilde var alkoholpåvirket under intervjuet, han ble sogar skjenket av journalisten som nok hadde sine motiver for å ville diskreditere personer hun ikke hadde helt kontroll på. Marianne Røiseland hadde skrevet om skjebnene til tre kvinner ved Morgensol, disse fikk tildels store erstatningsutbetalinger BTs journalist tok delvis æren for.

Media hev seg på bølgen

Ballen var begynt å rulle. På denne tiden, ved inngangen til det nye årtusenet, kom det en flom av medieoppslag om overgrep på barnehjem over store deler av landet. Flere journalister hev seg på bølgen og utsiktene til heder og ære drev mange journalister langt ut over sømmelighetens grenser. Mange av de som påstod seg utsatt for overgrep flere tiår tilbake levde hva man kan kalle belastede liv. Av ulike årsaker og grunner, hvorav ikke alle nødvendigvis skrev seg fra oppholdet på barnehjem. Kildekritikken og Presseetikken fikk være i fred.

I metoderapporten Marianne Røiseland sendte til SKUP står det rett ut at risikoen for at noen av personkildene var så slitne at det stod om livet var en risiko hun kunne leve med. 3 menn begikk selvmord mens BT mesket seg med tragediene. Dermed ikke sagt at årsakssammenhengen er påvist. Noen forbehold må man ta.

Uttrykket «de som fikk ballen til å rulle» kunne og burde påkalt en sterkere kildekritisk bevissthet hos media. Ikke minst faren for at feilkilder genereres. Når slike saker eller sakstyper, gjerne kalt avsløringer, og enda bedre: avsløringer av skandaløse forhold, havner i media, er det viktig å se hvor og hvordan informasjonsflyten tar retning. Vurderingen av kilders troverdighet må nødvendigvis underkastes studiet av alternative kilders fremstilling. Slik jobber imidlertid ikke norske medier.

Hvis mytene om fortrengte minner (se del 1 om fenomenet Thomas Quick) ikke diskuteres kildekritisk, hvis mulighetene for at påståtte ofre kan ha blitt påvirket til å tro og mene at deres opplevelser er sanne nettopp fordi det har gått 30-40 siden tildragelsene skal ha funnet sted, ikke undersøkes, vil media risikere at de viderebringer usanne historier. Enten historiene er bevisst feilfremstilt eller basert på kunnskapsløshet. Denne risken ser media ut til å ville ta, det er få om noen forbehold i f.eks. Korsfjordsaken. I omtalen av saken fra Bergen Guttehjem (Bergens Tidende) var det derimot legitimt å hevde at enkelte for med løgn og oppdiktede historier. Selv når historiene kunne vise seg å være sanne.

Helte mer bensin på bålene

I Korsfjordsaken er det mye som tyder på at en viss iscenesettelse har funnet sted, fellesnevner er Ola Ødegård og hans virksomhet «Rettferd for taperne». Man skal ikke sparke folk som allerede ligger nede, men det kan være på sin plass å stille kritiske spørsmål ved hvordan mennesker som i utgangspunktet ikke husker noe om overgrep, etter et par timer med Ødegård eller også etter besøk hos en norsk klinisk psykolog (hvorav vel halvparten i følge Melinder og Magnussons undersøkelse (2012)) tror på myten om fortrengte minner, begynner å minnes fæle saker og ting. Emosjonelt pregede settinger kan få baller til å rulle.

Å lese om påståtte overgrep i svære avisoppslag som ikke tar noen forbehold, kan gjøre det fristende å hive seg på etter devisen «aldri for sent å skaffe seg en ulykkelig barndom». Da har vi ikke nevnt de økonomiske motivene. At det har foregått litt av hvert på norske barnehjem kan sikkert stemme, men medier og bokforleggere bør ikke helle bensin på bålene. I etterordet til Tjelles bok skriver Tore Hoel:

«Nordnorsk forlag kan ikke holdes juridisk ansvarlig for vederheftigheten av de utsagn som fremkommer i nevnte sammenhenger. Ikke desto mindre levner denne bokteksten ingen tvil om forfatterens redelighet og ofrenes rettskaffenhet. Etter grundige forundersøkelser har Ingjerd Tjelle valgt å videreformidle sine funn, og dette gjør hun på en overbevisende måte.»

Synske mediafolk

Det synes greit å ta forbehold når det er tale om juridisk ansvar, f.eks. faren for å bli gjort erstatningsrettslig ansvarlig for injurier kanskje? Det virker samtidig greit å skyve eventuelt uvederheftige beretninger og svake gruppers situasjon foran seg. Forfatteren har gjennom sine språklige grep felt dommer over flere personer, bl.a. ved å henvise til påståtte forhold i kontekster med uttrykksmåter som «også på dette barnehjemmet ble det begått overgrep», levner liten eller ingen tvil om at hennes kilder må snakke sant. Norsk presse- og medieetikk er ennå ikke kommet dit at man anser det som tvilsomt å videreformidle noe som ikke er verifisert, hva forlegger Hoel kaller «funn». Her er presseetikken på kollisjonskurs med Høyesterett, se del 4 om «Kunda-saken»

Forlegger Hoel skriver engasjert om «personer med pedofile tilbøyeligheter», konteksten er neppe til å misforstå, forleggeren «tror vi står overfor en situasjon hvor bare ganske få tilfeller avdekkes, og at dette er et område hvor mørketallene er altoverskyggende». Slike fremstillinger er ikke uvanlige i mediale sammenhenger, hvor mediafolk forsøker å gi inntrykk av balanse men raskt ender opp med å fremstille seg som synske: «Denne boken er ikke en domfellelse over mulige overgripere, men en balansert beretning om barnehjem i Finnmark» (…) «Man skal ikke se bort fra at enkelte urettmessig er blitt stemplet som overgripere uten å ha vært det i lovens forstand. Disse personer utgjør likevel et forsvinnende lite antall i forhold til dem som faktisk forgriper seg. Seksuelle overgrep er sannsynligvis vanligere enn mange av oss liker å tro». Hvordan vet man det?