Pussig kildepraksis

Noen dager før dette oppslaget fikk jeg telefon fra journalist Haakon E. H. Eliassen (heretter forkortet HEHE) i TV2. Han skulle lage oppslag om misbruk av krisesenter og hadde trolig googlet seg frem til mitt navn som redaktør for en site med domenenavn <krisesenter.org>. Som familierettskritiker hadde jeg vært med å etablere et Forum for menn og omsorg (FMO) med egen hjemmeside hvor vi publiserte mange kritiske artikler om krisesentre som arnested for falske overgrepspåstander og med solid bakgrunn i mengder av case: vinklinger på hvordan kvinner med utenlandsk bakgrunn kunne lyve på seg opplevd vold for å få permanent opphold i Norge, jf utlendingsforskriftens § 37,6. ledd. FMO hadde sogar vunnet frem i klagenemnda for likestilling og diskriminering ved å påpeke at menn ble forskjellsbehandlet og at kvinner kunnen få opphold uten å måtte dokumentere noe som helst mens altså mannen satt igjen som stemplet voldsforbryter. Uten dom, og med ødelagt relasjon til eventuelle fellesbarn. For journalist HEHE var det ingenlunde noen dårlig ide å kontakte meg og eventuelt bruke meg som kilde for oppsalg om misbruk av krisesentre.

Men HEHE var ikke bare positivt innstilt til meg og deler av mitt virke, noe som kom frem etter hvert som han hadde fått betydelig informasjon og man skulle tro at en researchorientert journalist ville vise takknemlighet og dertil gjøre ryddig rede for kildebruken. Etter til sammen ca 3-4 timer med samtaler over telefon, inkludert noen mailer med referanser mv, kom følgende spørsmål  i forlengelsen av at jeg antydet at sitater og slikt noko måtte være ryddig redegjort for, og HEHE lot skinne gjennom at han ikke hadde til hensikt å nevne mitt navn: «Har du noen i krisesenterbevegelsen som går god for deg?». Jeg skjønte ikke helt hva han mente: «Går god for meg? For meg som person eller det jeg mener å vite om misbruk av krisesenter?» «Ja, begge deler» svarte HEHE. Jeg syntes nok denne journalistiske kildepraksisen virket noe pussig og kommenterte at det umulig kunne være noe kriterium for å bli brukt som kilde at personer eller institusjoner med motsatt påberopt erfaringsgrunnlag og standpunkter «måtte gå god for» en. Dette kunne da umulig være riktig: «Gjelder dette begge veier?» spurte jeg tilbake: «Stiller dere samme spørsmål til Tove Smaadahl» når hun ellers i hovedsak benyttes som enkildereferanse i talløse oppslag om voldelige menn og kvinner som aldri lyver om overgrep?»

"Good News" uansett vinkling

HEHE var nå blitt tydelig irritert og kunne heller ikke dy seg: «Du er jo kjent som litt av en kverulant og har litt av et rykte, Texmo, og dette bekrefter inntrykket. Jeg kommer ikke til å referere noe av det du har sagt». En smule irritert selv men dog med en avklaring som kunne frita meg for mer bortkastet tid med en uforskammet journalist som legger beslag på folks tid og engasjement (jeg hadde måttet avlyse to avtaler, bl.a et møte i en lokal idrettforening hvor jeg for øvrig har attest på at jeg er straffri, motsatt det inntrykket enkelte journalister forsøker å underbygge) svarte jeg: «Greitt nok Eliassen, men syns du ikke det er en smule uetisk å legge beslag på hele ettermiddag og kveld (i praksis fra kl 15 og frem til nærmere midnatt), uten å opplyse at du ikke vil bruke noe av det jeg har vært imøtekommende med å opplyse deg som journalist?» «Som sagt Texmo, nå begynner jeg å få nok av deg!». Avsluttet altså journalisten som ringte meg flere ganger og nøt godt av min imøtekommenhet så lenge jeg ikke utfordret hans mediaideologiske grunnsyn om å bruke folk kun som midler og uten respekt for deres autonomi.

Hvorvidt HEHE er representativ for alle norske sosialpornografer som kaller seg journalister skal ikke sies. Det vet jeg ikke. Men jeg mer enn fornemmer ofte holdningen: bruk hvem som helst til hva som helst: null respekt for intervjuobjekters integritet og privatliv. Skyv gjerne svake grupper foran! Fremstilling av ofre er alltid «good news» uansett vinkling, jo flere ofre jo bedre! Systemkritikken derimot .. …

I to ytterligere oppslag (TV2.no 15. og 16.12.09) fremstilles to pluss ett case hvor fedre har blitt urettmessig beskyldt for vold, men hvor det i alle tilfellene har løst seg til deres favør. I det ene caset vant mannen/faren hovedomsorgen og kvinnen/moren ble nærmest erklært for uskikket. Hvor vanlig er dette i Norge? Når ikke journalisten nevner alle de virkelig tragiske tilfellene hvor det aldri går seg til, skapes et feil inntrykk overfor leserne: falske beskyldninger lønner seg ikke; rettferdigheten seirer alltid! Slik er ikke virkeligheten for kan hende de fleste, men det er kan hende slik HEHE som representant for norske medier ønsker at inntrykket skal være. Gjennom oppslagene skapes inntrykk av at når kvinner med f.eks utenlandsk bakgrunn oppsøker krisesentre med falske voldshistorier, er dette noe de er mer og mindre tvunget til å velge utfra en nødsituasjon. I sin desperasjon må vite.

En ny vekstnæring

Måten historiene til de urettmessig voldsbeskyldte mennene fremstilles på, etterlater også et bestemt inntrykk at de kvinnene som har fremmet påstandene er unntakene, og at man også fra systemhold (Utlendingsdirektoratet – UDI) legger til grunn at de fleste kommer med ekte historier. Journalist HEHE skriver oppsummeringsvis: «I saker hvor kvinner anmelder menn for vold ender det ofte med påstand mot påstand og sakene henlegges på bakgrunn av bevisets stilling. I mange tilfeller til kvinners ugunst. Og i motsatt fall, og i noen få tilfeller, får ikke mannen renvasket seg».

Hvordan vet HEHE dette? Passet det dårlig å innlemme andre mer substansielle erfaringer fra folk som i motsatt tilfelle har forholdt seg til haugevis av saker med falske anklager i årevis, hvor tendensen er den motsatte: at det kun i sjeldne tilfeller ender med «frifinnelse» og eller renvasking for mistanke. De to mennene HEHE har intervjuet i oppslaget 15.12.09: «Kvinner misbruker krisesentre» brukes også som sannhetsbevis gjennom forklarende og unnskyldende utsagn om utsatte kvinners situasjon og desperasjon. Jeg er ubeskjeden nok til å hevde at inntrykket hadde vært mer balansert om HEHE hadde vist til bl.a mine erfaringer, delvis systematisert gjennom ca 15 år på publiseringstidspunktet.

Krisesentre er blitt vekstnæring på linje med barnevern og annen påstått voldelighet hvor omfanget av uavdekkede forhold illustreres gjennom mørketallsmagien. Vold i nære relasjoner som det nå heter er hot stuff i media med stort anlagte serier. Mange riksmedier som VG, Aftenposten og NRK i spissen satser store ressurser på dekning av volds- og sedelighetssaker, hvorav noen er ekte, men hvor det konstant syndes mot uskyldspresumpsjonen og hovedinntrykket er at falske påstander er marginale og at det stort sett ender godt til slutt hvis enkelte menn og fedre tilfeldigvis skulle bli urettmessig mistenkeliggjort. Men journalist HEHE kan vanskelig ha lest særlig kritisk hva han har produsert av journalistikk, etter å ha supplert med et tredje case og intervjuet advokat Marte Svarstad Brodtkorb (TV2.no 16.12.09 «Misbruker krisesentre i kampen om barna»:

Feighet og/eller dumskap?

«Brodtkorb erfarer at krisesentrene ofte, uansett om kvinnen snakker sant eller ikke, bidrar til å starte en omfattende prosess hvor barnevern, politi og andre instanser trekkes inn. Det medfører at en eventuelt uskyldig mann fort kommer håpløst på etterskudd i saken». Ser man det! I oppslaget fremgår det at utenlandske bruker krisesentre for å posisjonere seg i barnefordelingssaker: «Dette er godt kjent i advokatkretser». Kan hende ikke så marginalt likevel. I samtalene med journalist HEHE brukte jeg noe tid på å beskrive dynamikken i barnefordelingssaker hvor påstander om vold og overgrep, mange nok, og kan hende de fleste strategisk og falskt motivert, oftest handler om å skape «høyt konfliktnivå» som så etter en tid påberopes og legges til grunn for å avvikle samvær/kontakt med barnet. Også av retten. Slike innspill har jeg erfart blir oftest for vanskelige for journalister.

De samme journalistene kan imidlertid legge seg nesegrus flate for fagfolk og annen ekspertise som sier at disse sakene er så kompliserte at kun fagfolk forstår hvordan de skal behandles. Lekfolk brukes av media kun som midler for sosialpornografien, som intervjuobjekter for sentimentale historier om opplevde krenkelser. Når en smule systemkritikk kunne vært på sin plass, stopper det gjerne opp. Hva som legitimerer legaliserte overgrep mot uskyldige vil media sjelden eller aldri finne ut av. Hvor mye av denne unnfallenheten som er feighet, dumskap eller begge deler, gjenstår å undersøke.