Systemkritikk eller sosialpornografi?

Asker 11.5.2015

Av Ole Texmo

Denne seriens valg av saker og problemstillinger bygger på noen premisser som jeg forhåpentligvis vil evne å klargjøre i løpet av planlagte 10 deler. Ett slikt premiss er antagelsen av at en del medier, kanskje til og med de presumptivt mest anerkjente og seriøse, de mest toneangivende, forsøker å gi inntrykk av å drive systemkritikk, mens de egentlig prioriterer vinklinger som heller mer i retning av sosialpornografi. Med tåredryppende historier om hvordan ofre for ulike tildragelser må lide på kortere og lengre sikt. Medias valg av fremstillinger kan gi tilsynelatende inntrykk av at man er mest opptatt av hvordan myndigheter svikter, hvordan rettssikkerhet (eller rettsvern som formodentlig er et mer korrekt begrep, her er ikke mediene særlig nøye som vi skal se) tilsidesettes når gjerningsmenn går fri, og kvinner og barn må unngjelde for systemsvikt.

Systemsvikt kan ødelegge

Problemet med en ikke betydelig del av slike mediafremstillinger er at verken form eller innhold bekrefter medienes utgangsoppfatninger: Hypotesene blir ikke verifisert; fordommene blir ikke nyansert. At Aftenposten satser stort på sine serier om vold mot kvinner og barn, og nå senest med kampanjen «kun 1 av 100 voldtekter ender med dom» skulle og burde tilsi at systemkritikken er underbygd. At man har dekning for at alle inngitte anmeldelser virkelig er ekte, og at f.eks alle frifinnende dommer (ca 20 % for voldtektssaker, en realtivt høy prosent sammenlignet med andre saker) er feilaktige. Det er her det ofte svikter hos mediene. Når ikke systemkritikken underbygges solid, med nyanserte fremstillinger for hvordan eventuelle påberopelser av mørketall beregnes statistisk og metodisk etterprøvbart, og samtidig offerhistoriene blir i overkant snørrete, kan man mistenke at mediene seiler under falskt flagg.

With all due respect: det fins reelle offer, det fins reelle ofre som står frem med navn og bilde og det fins de som av hensyn vi ikke trenger bruke mange ord på å antyde, har sine grunner for å ville opptre anonymt. Og for nyansenes skyld: det fins medier som tidvis evner å balansere fremstillingene. Men det fins også en del ganske stygge eksempler på at medier bruker ofrene, både de reelle og de potensielle, for sine egne formål, for å dyrke sitt image og sine godhetsregimer. Barn som sviktes der barnevernet ikke griper inn, kvinner som hevder seg voldtatt, først av mannen, deretter av rettsapparatet, og som anbefaler andre påstått voldtatte kvinner om ikke å anmelde. Slike historier er ikke mangelvare i presse og media. Tilsvarende ser vi sjelden eksempler på hvordan systemsvikt kan ødelegge livet til menn som blir gjenstand for falske eller tvilsomt funderte overgrepsanklager, med ødelagt helse og liv som konsekvens. Og tap av kontakt med sine kjære barn, som fikk bortadministrert sin samværsrett under henvisning til det høye konfliktnivået i saken, uten at de overgrepsanklager som trigget saken og skapte det høye konfliktnivået, blir gjenstand for realitetsbehandling. Hvor er systemkritikken i dekningen av slike saker vårt rettsapparat er fylt til randen av?

Påfallende ensidighet

La meg dvele litt ved siste setning over her. Lesere som kjenner mitt engasjement som mann og far vil dra kjensel på en av mine kjepphester: samværsrettens manglende beskyttelse, en etter mine begreper betydelig systemfeil norske medier hittil ikke har villet skrive om. Når jeg skriver om «kjære barn som får bortadministrert sin samværsrett» beveger jeg meg farlig nær en språkbruk som kan oppfattes som sentimental og en smule unyansert. Har leseren oppdaget på hvilken måte? Som eksempel på hvordan manglende nyansering kan gi et feil bilde av både enkeltsaker og behandlingen av sakstyper, må det sies at samværsretten er tofolds: en rett for barnet til å ha regelmessig forutsigbar kontakt med den av foreldrene barnet ikke bor med, og en rett for denne forelderen. I lovverket er dette presisert, men ikke i praksis tilsløres bortadministreres barnets rett ved at retten avvikler samværet for forelderen.

I et overmåte barneopptatt mediebilde med barneombudet «i alle kanalar» om barnet som må være i sentrum: hvorfor fokuserer ingen på at barnets rett og selvstendige behov for kontakt ikke blir vurdert. I den enkelte sak og for en sakstype med stort omfang, den sakstypen det er flest av blant sivile saker i rettsapparatet. Når mediene kan mistenkes for å ville skyve antatt svake grupper foran seg, f.eks barn som barnevernet har forsømt, men aldri omtaler barn som får sin samværsrett krenket, samtidig som man aldri omtaler systembetingelsene, har man ofte med sosialpornografi å bestille. Ensidigheten er oftest påfallende, man ser sjelden elelr aldri intervju med barn som ikke burde blitt tatt fra foreldrene og som klandrer barnevernet derfor. Jeg har forsøkt utallige ganger å få media interessert i slike problemstillinger, men man gider ikke, eller det blir «for komplisert». Da er det lettere å ringe PR-avdelingen hos barneombudet for å sjekke om autopiloten er slått på.

Lite interessert i å lære

Å hevde at noen grupper får for mye oppmerksomhet mens andre forsømmes, kan lett føre til en usunn kamp om offerrollen. Det er ikke hensikten med denne serien. Å påpeke at media, gjerne navngitte medier slik antydet, bruker påståtte enkeltofre og grupper av ofre for egne formål, til å skape seg et image som humane og systemkritiske, er ikke pent gjort. Det er forståelig om etablerte medier blir fornærmet, eller sogar krenket. Men når man har fulgt overgrepssaker og voldssaker på nært hold i mange år, hatt med etablerte medier å gjøre i ulike sammenhenger, og sett hvor lite eller ingenting de er interesserte i å lære om systembetingelser, lovverk og praksiser, holdninger blant fagfolk til metode og til teori og empiri for den del, er det på sin plass med en del kritiske kommentarer og eksempler.

Hvis jeg skulle ta feil og de omtalte medier og navngitte journalister kan tilbakevise mine påpekninger og antydninger er det to ting å si: Shame on me, og «så bra at jeg tok feil da» «Bra at det ikke er så ille som jeg trodde jeg hadde grunn til å anta, og at jeg ordla meg slik at det var mulig å ettergå mine premisser». Foreløpig er det lite eller ingenting som tyder på at voldshysteriet vil avta i media. I Aftenposten og i NRK diskuteres det voldtekt som om alle påstander er sanne, henlagte og frifinnelsessaker bortforklares med kapasitetsproblemer og juryordning. Vi skal etter hvert også ta for oss deler av barnevernets virksomhet slik media har valgt å fremstille et ikke dokumentert behov for økte ressurser, i et samfunn som flommer over av substansløse beskyldninger og lovpålagt angiveri. Hvorfor er media tilbakeholdne med å omtale omsorgssvikt, vold og overgrep i lovens navn? Når overgrep og krenkelser skjer i barnevernets regi. Unntaket er når og hvis media selv kan ta æren for avsløringene.

Ikke feil å avsløre falskhet

Det er blitt vekstnæring for bekymringsmeldinger. Media har markedsført kampanjer for å øke antallet bekymringsmedlinger, man har kildeukritisk gått god for barnevernets egne forestillinger om for lave tall på enkelte områder som skole og barnehage, med egne kurs for de ansatte i hvordan man melder flest mulig foreldre. Men uten at det er utviklet standarder for hva slags typer av definert «omsorgssvikt» som gir grunn til bekymring. Påpeking av slike forhold er en type systemkritikk mediene kunne bedrevet om det var tak i dem.

At det metodisk er viktig å utvikle redskaper for å skille mellom sanne og falske påstander, at det er vesentlig å kunne fastslå kildekritisk hvor påstandene stammer fra, deres oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. I en tidligere serie i Samfunnsmagasinet kalt «Tid for oppgjør» så vi at personer som media ikke ønsket skulle ta oppmerksomheten fra dem, med tvilsommes grep hvor man brukte uvederheftige kilder for sine formål, kunne fremstilles som lykkejegere som overdrev sine offerhistorier.

Det fins slike personer og det fins slike historier. Det er ikke feil av media å avsløre falskhet. Men da må media vite sikkert hva de gjør og om de tar rett person og fremstiller historien korrekt. Det er det ikke alltid media bryr seg med, spesielt ikke når medias egeninteresser må gå foran.                     

Hvordan skal media og de myndigheter media hevder å stille seg kritisk til kunne skille mellom sannhet og falskhet? Hvordan skal medier og klageorganer kunne skille mellom snørr og bart i et samfunn som renner over av krenkelser, både ekte og falske. Eller om det skulle vise seg å være nyanser i bildet. Hvordan skal man kunne «lære av erfaring» når man ikke ønsker å utvikle metoder som står seg mot etterprøving? Overskriften på denne delen kan gi inntrykk av et enten eller: systemkritikk eller sosialpornografi. Uten nevneverdige nyanser.

Forhåpentligvis er norske medier bedre enn praksis viser. Jeg velger å være optimist. Men det er før jeg har undersøkt presseetikken. I Norge har vi nemlig et pressens selvdømmejustisorgan kalt Pressens Faglige utvalg, forkortet PFU. Hit kan personer og institusjoner som opplever seg krenket av presse og media henvende seg. Gitt at man tar seg bryet. Gitt at man blir særlig klokere.