Asker 10.7.2015

Av Ole Texmo

«Prisutdelingen er av kommentatorer kalt «Norgesmesterskapet i journalistikk» og omfattes med betydelig prestisje.». Slik står SKUP-prisen omtalt på hjemmesiden til «Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse» (forkortet SKUP), og prisen honorerer «fremragende undersøkende journalistikk». I følge en relativt fersk doktoravhandling fra Magne Lindholm ved Høyskolen i Oslo, premieres imidlertid ikke systemkritiske artikler. Ifølge oppslag i Klassekampen 7. april 2015 savnes graving med dybde. Lindholm uttrykker ifølge KlK at «det er et problem at den undersøkende journalistikken forutsetter et fastlagt normsett på de områdene som blir undersøkt»: «Der det ikke eksisterer noe etablert normsett, kan det heller ikke bli noen skandale. Hvis ingen har brutt noen regler, blir det heller ingenting å avsløre», slik avisen bringer Lindholms synspunkt.

Vi tror Lindholm har mye rett, men også at hans premiss om at det eksisterer et gitt normsett ikke nødvendigvis trenger å være riktig. Journalister som med SKUP-pris i sikte gir seg til å avsløre urett bygger ikke alltid på eksplisitte oppfatninger om grensen mellom rett og urett, juridisk, eller også normativt. Eller hva såkalt anerkjent forskning, ekspertise og presumptivt vitenskapelig baserte fagmiljøer bygger på av oppfatninger med relevans for vinklinger og tema. Med forbehold for at Lindholms påpekninger henger bedre sammen enn her antydet, og ikke minst at vi når dette skrives, ikke har lest hans avhandling, tror vi dog han har mye rett når han uttaler at SKUP-prisen fungerer som ideologisk markør for journalistrollen, om hva som oppfattes som viktig journalistikk. Som selve innbegrepet av Samfunnsoppdraget.

Reportasjer og serier om vold og overgrep er hot stuff, flere toneangivende medier som NRK, Aftenposten og VG har brukt store ressurser på slike serier. At flere påståtte «avsløringer» havner som SKUP-kandidater er derfor ikke overraskende. Det kan være interessant å studere nærmere metoderapportene som legitimerer disse, se hvilket språk som føres og hvilke premisser man bygger på, f.eks at vold og overgrep, til tross for medias egne massive og stendige oppslag, er tabu og tiet i hjel.

En slik rapport om «Barna som ikke blir trodd» er signert VGjournalistene Therese Ridar og Wenche Lie Giæver. Metoderapporten er lett tilgjengelig på skup.no og vi anbefaler alle kritisk tenkende mennesker å lese hva denne rapporten presterer å bygge sin journalistikk på, av subjektiv uetterrettelighet og feilforutsetninger i fleng. At journalistene mangler clou om hva de vil undersøke blir veldig tydelig når det hele tiden presenteres en konklusjon før alle mulige fremstilte «premisser» er gjort rede for. Desto tydeligere er dette for en leser som kjenner enkelte av casene.

Hovedtesen er at overgripere (mannlige) får omsorgen for barna de har forgrepet seg mot etter at retten har neglisjert barnas stemmer og ved hjelp av uredelige eller også udyktige sakkyndige, vinner og ikke bare vinner over bekymrede mødre men ganske sikkert også får fortsette å forgripe seg på «barna som ikke blir trodd». Fokus på mulig sviktende sakkyndighet kunne for så vidt være en interessant vinkling, men typisk for reportasjen (hovedoppslaget er VGhelg 21. september 2013) og den enda verre metoderapporten datert 16. januar 2014, er fraværet av metode: at heller ikke sakkyndigrapportene som VG mener favoriserer «antatte overgripere» slik de velger å benevne fedrene, underkastes metodisk prøving.

Dermed er man egentlig like langt. VG evner ikke å sannsynliggjøre, verken journalistisk, juridisk eller på annen argumentativ måte at deres sentrale problemstilling kan underbygges eller verifiseres. VG valgte seg utfra sitt innsamlede materiale 3 case, hvorav jeg kjenner spesielt ett til bunns og til topps. Om sine 3 case skriver VG at alle straffesakene ble henlagt etter bevisets stilling. Det er feil. Saken om «Nora» som jeg kan identifisere etter flere markører, bl.a ved å sjekke saksdokumenter jeg har tilgang til, ble henlagt som «intet straffbart forhold anses bevist» etter lang og grundig etterforskning.

Den i VGs oppslag skandaliserte sakkyndige satt lenge på gjerdet før hun landet på at faren mest sannsynlig var uskyldig og at moren kunne ha forsøkt å manipulere barnet. Men det viktigste som skjedde i retten, og som VG forutsettes å ha kunnskap om, er at rettens avgjørende vurdering om å «frikjenne» faren i sivilsaken og vurdere hans hovedomsorgskandidatur som bedre enn moren, var avsløring av at barnets språk ikke var hennes eget (ord som analsex og penetrering), men uttrykk som stammet fra Nic. Waals institutt hvor hele næringer av overgrepshysterikere setter sin ære i å forstyrrer rettsapparatet med sine villfarelser. Noe retten i stundom slår ned på. Skulle VG angrepet udugelige fagfolk, burde de ha gått løs på psykologene ved Nic Waal og andre som forleder mødre til å tro at barna deres har vært utsatt for overgrep fra fedrene.

VG underslår vesentlige saksforhold. Deres kilde til flere av sakene, også oppgitt som kilde i metoderapporten, er barnerettsadvokat Thea Totland. Som advokat burde hun vite at etterrettelighet i forhold til rettslige dokumenter er viktig. Men Totland er blitt en mediayndling i saker og oppslag hvor påstander om overgrep skal selge tabloidene. Metode har verken hun eller media greie på. For journalistene handler det om elementær kildekritikk. For lesere som ikke har mulighet til å gjenkjenne casene, gå på arkivrommet og hente frem saksdokumentene for å finne at VG er helt på jordet, kan forledes til å tror at VGs ærende er legitimt, bl.a å etterhåndsdømme menn/fedre som verken er siktet, tiltalt eller dømt av retten; som kanskje ikke har gjort annet galt enn å ville følge opp sine barn etter brudd med barnas mødre. Slike problemstillinger tar media sjelden eller aldri opp.

I VGs oppslag, så vel som i andre mediers massive serier om påståtte vold og overgrep, voldtekter («kun en av hundre» ifølge Aftenpostene, uten fnugg av metodisk holdbar redegjørelse) og annen styggedom, er skandalen at overgripere går fri, at voldsutsatte ikke blir trodd, saker henlegges, systemet svikter. Men aldri et kvidder om falske påstander. Her har media virkelig noe å gripe fatt i men da man vise interesse for metode. «Normsettet» mediaforsker Magne Lindholm viser til er kanskje ikke myntet på de mange overgrepsreportasjene som avstedkommer SKUP-nominasjoner. Her synes normen å være en forutsetning om at voldspåstander fra kvinner og barn alltid er sanne, å hevde det motsatte, eller mer nyansert: at ikke alle påstander er ekte og sanne, blir oppfattet som sjikane eller ytterligere vold: det doble svik.

Om SKUP-prisen heter det at «Alle som arbeider med journalistikk eller med journalistiske metoder kan delta, uansett hvor arbeidet er publisert. Det eneste krav som stilles er at arbeidet er publisert i kalenderåret (..), eller det har skjedd en utvikling dette året som dokumenterer verdien av tidligere publiserte arbeider. For å konkurrere om SKUP-prisen må det skrives metoderapport. Rapporten, med vedlegg må være prissekretariatet i hende 15. januar.» Om Metoderapporten beskrives i statuttene et viktig punkt om Redegjørelse for arbeidet. Her står det faktisk at rapporten skal inneholde «beskrivelse av organiseringen av arbeidet, metodebruk, kildebruk, problem underveis mv. Redegjør spesielt for kildebruk og kildekritikk.»

Det enkleste metodekravet er knyttet til etterprøving. Hvis ikke metoderapportene kan redegjøre for de nevnte størrelser, burde SKUP-juryen si fra. Når det gjelder «problemer underveis» synes VGs Therese Ridar og Wenche Lie Giæver å ha hatt visse vansker: man hadde utfordringer med å finne troverdige informanter fra «den andre siden». Hva betyr dette? Hva legges i «utfordringer» og hvordan vurderer disse VGjournalistene krav til «troverdighet»?

Betydelig antall reportasjer som nomineres til SKUP-pris handler om vold, overgrep og omsorgssvikt. Lesning av rapportene viser at metodebevisstheten hos norske, sikkert i utgangspunktet ganske velmenende journalister, er på et faretruende lavt nivå. Påberopelse av fagfolk og forskere, såkalte eksperter på barnerett, overgrepsproblematikk mv blir deretter. Media liker å holde seg inne med advokatstanden, derfor kommer i sjelden grad kritikk mot denne delen av jussverdenen frem, heller ikke hvordan barnerettsadvokater intrigerer i kulissene, til nød oppgir man deres navn i metoderapporten, med anerkjennende status, men aldri med henvisning til etterprøvbare størrelser hvor lesere eller andre aktører kan sjekke om det f.eks Thea Totland sier er riktig.

Vi avslutter denne serien om Media og ofrene i denne omgang, ikke usannsynlig kommer det noen oppfølgere, f.eks om Ekspertisen, Voldtekt av Fornuften, Ubetinget offentlig Omtale, Spørsmål om Troverdighet, og Omtalen som forsvant (om en konkret bok som media hittil ikke har turt å forholde seg til, i likhet med de myndighetsnivåene boken kritiserer). «Med SKUP i sikte» kan vise seg å få en dobbelt betydning. Allerede under arbeidet med forrige serie «Tid for oppgjør» syslet jeg med ideen om å lage metoderapport og nominere serien til SKUP. For denne seriens vedkommende kan det bli virkelighet. Hvorfor ikke?

Når man leser alt det metodisk tvilsomme i etablerte mediers journalistiske selvhøytidelighet, kan det neppe bli verre. Så kan PFU også få noe å glede seg til, på det hold har man nemlig åpnet for å gjøre SKUP-rapporter til gjenstander for klager. Jeg ser frem til «problemer underveis», f.eks problemer med å ta norske medier helt på alvor hvis jeg ikke konkret visste utfra kjennskap til enkeltsaker, at feilfremstillinger rammer og ødelegger liv og helse. Den som har lever han får se, eller som journalisten ville ha sagt: «så lenge man har lever lærer man aldri». God Sommer!

Redaksjonens merknad:

SKUP Metoderapport fra 2003 (Marianne Røiseland/Bergens Tidende)

http://2003.metoderapporter.skup.no/2003-11%20M%c3%b8rke%20skygger%20over%20Morgensol.pdf