Psykologen som opplevde seg traumatisert

Asker 8.5.2015

Av Ole Texmo

I Stavanger Aftenblads lørdagsnummer 22. mars 2014 kan man lese et intervju med psykolog Per Isdal. Overskriften er «Mannen som ble smittet av vold», intervjueren en ikke ukjent featurejournalist Thomas Ergo med opplæringstid i det sosialpornografiske organet Dagbladet. Intervjuet er et av flere mediaoppslag i samme tidsrom hvor psykologen som nå klager sin nød i offentligheten får rikelig med plass og rom til å fortelle hvor fælt han har hatt det, også sammenlignet med andre. Uten at journalistene stiller noen som helst kritiske spørsmål. Timingen av oppslagene, bl.a flere i NRK, gir grunn til å mistenke at det står en mer og mindre regissert kampanjejournalistikk bak, muligens på oppdrag fra Norsk Psykologforening som har gitt Isdal, grunnleggeren av stiftelsen «Alternativ til Vold» (AtV) sin anerkjennelse med «Den store psykologprisen».

Hva har man psykologer til?

For lesere som måtte være ukjent med Psykolog Isdal, hans gründerverk AtV og deres virksomhet, skal nevnes at Isdal da volds- og overgrepshysteriet virkelig skjøt fart for 25-30 år siden var tidlig ute og brukte sin psykologtittel til å omtale de «100 000 voldelige menn» som mishandler sine koner og samboere. Gjennom kildeukritiske og metodebevisstløse medier med riksavisene og NRK i spissen har Isdal og hans medgründere av AtV fått hevde at mengder av menn er potensielt og reellt voldelige. Dette er det blitt industri av, for likestillingens skyld er det nå stuerent, men kanskje først og fremst markedgunstig, å hevde at også kvinner kan være voldelige, om enn med forbehold. Mer vold gir flere psykologer jobb. Per Isdal og AtV har aldri måttet belegge sine omfangstall og holdninger. I boken «Meningen med volden» (2000) skriver Isdal helt eksplisitt at menn alltid er skyldige, at det ikke går an å mistenke kvinner for falske beskyldninger, og at når kvinner en sjelden gang tyr til vold, er det alltid i selvforsvar eller nødverge om man vil.

Dette bildet er offisiell norsk politikk, ingen personer med eller uten faglig forankring med tilgang til toneangivende medier og andre samfunnskanaler har noensinne stilt spørsmål ved Per Isdals kunnskaps- og menneskesyn. Påstander om Vold er blitt vekstnæring i Norge, på linje med påstander om store mørketall også når det gjelder omsorgssvikt. Samrøre mellom AtV, andre instanser og barnevernet er blitt gjengangere, uten at fagmiljøer og myndigheter blir klokere. Som eksempel kan nevnes en konkret sak som skriver seg fra en av AtVs underkontorer i en større norsk by, vi velger foreløpig å ikke nevne hvor av hensyn til en pågående sak og forsøksvis anonymisering. En «behandlende» psykolog direkte under Per Isdals ledelse har i tråd med sitt psykopolitiske grunnsyn klart å snu et saksforhold fullstendig på hodet, med konsekvenser for mulig intervensjon fra barnevernet. Bakgrunnen er triviell nok: En mor og en far med konflikter i sitt forhold fant ut at morens gemytt var en viktig del av problemet og søkte løsninger hos AtV. Hva har man ellers psykologer til?

Fornekter seg ikke

En vekstnæring som AtV har nå tilbud også til voldelige kvinner, i dette tilfellet var det erkjent fra moren. Men i felles tarapisamtaler finner AtV under Per Isdals ledelse ut at kvinnens voldelighet jo må være et produkt av mannens vold, og melder for sikkerhets skyld slik de er lovmessig pålagt i vårt angiversamfunn, tilfellet til barnevernet da disse to, kvinne og mann, jo hadde et felles barn. Slik er logikken, ingen konkret omsorgssvikt var konkretisert, men mannen måtte være voldelig og da var ganske sikkert barnet vitne til at moren ble utsatt for vold, altså en sak for abrenvernet. Jeg utbroderer ikke denne historien mer på dette stadium, den er meget betent og jeg avventer en smule for å se hvordan det fyker av. Men Per Isdals kunnskaps- og menneskesyn fornekter seg ikke. I intervjuet med SA forteller Isdal uten blygsel hvordan hans selvforakt lar seg projisere til å omtale mer folkelige kulturytringer som mindreverdige: Da psykologen fikk problemer begynte han nemlig å se på trash-serier og like dænsbænd-musikk. Så traumatisert var han blitt: smittet av volden <sic>

Når en psykolog som allerede er godt profilert, Isdal brukes av media som synser i utallige sammenhenger, synes han trenger enda mer oppmerksomhet på vegne av seg selv og sin yrkesgruppe, er ikke veien lang til store oppslag. Påstandene om at han er traumatisert, på linje med virkelige ofre, er selvsagt drøy, men det hefter ikke. I temmelig mange år har Isdal og hans kolleger ved AtV bedrevet ulike praksiser unndratt faglighet og etiske standarder, basert på teorier som umulig kan holde vann. Ett tilfelle, ikke det eneste jeg kjenner til, men som jeg har ekstra godt kjennskap til fordi jeg har fulgt saken i ca 10 år, kan illustrere hvor galt det kan gå. Kort fortalt handler tilfellet om en mor som for å vinne en barnefordelingssak gikk til AtV og påstod at hun var mishandlet av far gjennom flere år, med barnet som vitne.

Misbruk av faglig autoritet

AtV stilte ingen spørsmål ved morens fremstilling, Per Isdal i egenskap av sjef gikk god for «partnervoldterapi» moren gjennomgikk i flere år. Uten noen som helst form for verifisering eller motforestilling. Moren brukte barnet aktivt i sin sak, AtV kjøpte hennes historie og hjalp henne også i retten med å underbygge hennes tro på å vinne frem. Men retten skar etter hvert gjennom, morens versjon var ikke troverdig. Også den rettsoppnevnte sakkyndige som hadde sittet vel lenge på gjerdet, kom frem til at faren burde ha den daglige omsorg. Men verken mor eller AtV kunne gi seg, AtV hadde investert en del prestisje man ville ha uttelling for. Psykologen som hadde foret moren med vrangforestillinger, en ikke ukjent ekspert media er flittige til å bruke, spesielt om traumer, het og heter fremdeles Judith van der Weele. Hun kurser bl.a norske dommere om vold og overgrep mot kvinner og barn.

I løpet av noen år stod psykolog Judith van der Weele bak, direkte og indirekte, et 30talls bekymringsmeldinger til barnevernet, basert på troen om at faren utøvde vold mot barnet. Enkeltvis og samlet er det tillatelig å kalle disse bekymringsmeldingene for trakassering, for ikke å nevne misbruk av faglig autoritet. Fordi meldingene kom fra en psykolog, eller kanalisert gjennom offentlige finansierte instanser som f.eks Krisesenter, måtte barnevernet ta opplysningene på alvor og igangsette undersøkelser. Som alle, til sammen 4 runder, endte med blank «frifinnelse» for faren og hans omsorgsregime. Jeg fulgte disse prosessene på nært hold og trenger neppe antyde hvor belastende de var for faren og hans omsorgsregime, og for barnet indirekte. AtV var villige til å ofre barnets helse og barnets relasjon til sine foreldre for sin ideologi. Som vi skal se flere eksempler på i denne serien, fins det få sperrer for krefter som vil skyve svake grupper foran seg.

Burde vært avskiltet

Fordi både AtV og deres «klient» var hellig overbevist om at slike strategier ville styrke morens sak, fortsatte trakasseringen helt til faren, med min assistanse, klaget inn og fikk medhold hos Fag-etisk råd (FER) i Psykologforeningen. For sviktende metode, men ikke for misbruk av bekymringsmeldinger. FER tok heller ikke stilling til om van der Weele og AtV gjennom sine grep ødela grunnlaget for foreldresamarbeide, og derigjennom kunne tenkes å skade barnet. Slik ble AtV og deres ideologi skånet på et vis. Min oppfatning er at både Judith van der Weele og Per Isdal burde vært avskiltet. Når Isdal reiser rundt og forteller om sine egne traumer, «sekundærtraumer» slik han definerer dem riktignok, bør publikum være klar over hva denne psykologen står for. Det samme gjelder når Judith van der Weele foredrar norske dommere om vold og traumer.

Hvem er de egentlige ofre her? I saken hvor moren fikk AtVs drahjelp til å skape mest mulig «høyt konfliktnivå» basert på substansløse overgrepspåstander, så vidløftige at retten umulig kunne legge dem til grunn, selv om AtV stilte opp i retten og vitnet i morens favør, forsvant moren etter hvert ut av barnets liv. Hun prøvde seg med trusler av ulik art, ble ikke usannsynlig «sviktet» av sin terapeut som nok forstod at dette ikke ville føre frem rettslig, selv om hun trodde fast og hellig på sin teori om voldelige menn og fedre. En helg barnet skulle på samvær var hun ikke der. Barnet ble sviktet, av sin mor, og indirekte av AtV som hadde bidratt til å bygge opp morens fantasifulle beretninger basert på psykologiske vrangforestillinger. Toneangivende medier, f.eks Aftenposten som for tiden satser sterkt på propagandajournalistikk om vold og overgrep, har fått flere muligheter til å skrive om dette og lignende case. Aftenposten har sagt seg interessert, men vegrer seg. Hvorfor?

Media tør ikke grave

Er media kun interessert i de fremstillingene som bygger opp om deres egne fordommer om kjønn og vold, og om psykologer som har det så fælt med å høre på voldelige menn at de blir traumatiserte. Hvorfor er slike fremstillinger mer spiselige og salgbare for media enn de historiene som viser hysteriets baksider og virkelige skjebner, f.eks ofre for gale psykologer? Det kan også være tillat å spørre: hvor mange av AtVs klienter er egentlig voldelige? Hva er det egentlig Per Isdal blir syk og traumatisert av? For «partnervoldterapiens» vedkommende: hvor mange av disse klientene farer med løgn? Eller sogar blir oppfordret til å føre retten bak lyset? Media har hatt rik anledning til å grave i slike saker, men tør ikke. Vi skal senere i denne serien vise hvordan det gikk da en viss Haakon Eliassen fra TV2 fant ut at han ville omtale «misbruk av krisesentre».