Overgrepssakene

Asker 22.5.2015

Av Ole Texmo

Når dette skrives ultimo mai 2015 kommer nyheten om strenge fellende forvaringsdommer for flere erklært pedofile i en mye omtalt sak fra Drammen tingrett. Dommene er blodferske og den videre gang er uviss. Man må derfor avvente språkbruken til endelig rettskraftig dom foreligger for de enkelte tiltalte. Ikke fordi man ikke kan ha begrunnede oppfatninger om at de tiltalte er skyldige utfra erklæringer og bevisføring, ikke minst digitale beviser i form av filmede overgrep mot spebarn, men fordi det eksisterer en uskyldspresumpsjon hjemlet i den europeiske menneskerettskommisjon (EMK art 6.2) som sier at en person er å anse som uskyldig til det motsatte er bevist og endelig rettskraftig avgjort. Sånn må det være. Men det er selvsagt lov å mene at en tiltalt er skyldig. For medier bør det være en selvfølge å ta forbehold inntil sak er avgjort. Slik er det dessverre sjelden.

"1 av 4 kvinner voldtatt og slått i hjel"

Påstander om massive overgrep mot spesielt kvinner og barn ble godt stoff for mediene for alvor på begynnelsen av og utover 80-tallet. Når vårt barneombud Anne Lindbo pr mai 2015, i likhet med en del andre statuspersoner i medieoffentligheten, hevder at overgrep blir tiet i hjel og har vært tabu inntil nylig, og ikke sjelden fremdeles er tabuisert og skambelagt, motises hennes utsagn av frekvens, intensitet og ikke minst mengden av medieoppslag de siste 30 årene. Da Amnesty International i 200? kjørte sin kampanje gjennom norske og internasjonale medier, timet opp mot NRKs TVaksjon samme høst, var det lett spill å få gjennomslag for påstander om at «one out of four norwegian woman are raped or beaten to death». Hver fjerde norske kvinne altså. Det var ikke lett å få på trykk motforestillinger, spesielt ettersom TVaksjonen handlet om «vold mot kvinner». Fryktet man at noen nyanseringer ville undergrave budskapet?

Omfanget antydet, hver fjerde norske kvinne voldtatt eller drept, er selvsagt det reneste sludder, noe alle seriøse mennesker vet. Men det satt langt inne å dementere påstanden, norske voldsforskere som ville bli oppfattet som seriøse måtte røktes ut for å nyansere ulike typer av voldskategorier og metodeforbehold. Nettopp forskerne har mye av ansvaret for det jeg er tilbøyelig til å kalle for overgrepshysteri. Men ansvaret for å publisere uetterrettelige påstander om omfang ligger hos mediene, hos journalistene og redaktørene. Dessverre har vi i Norge noe man kan kalle fagstatusservilitet: man stiller ikke spørsmål ved empiri, teori eller metodegrunnlag når en ekspert/forsker uttaler seg. Det lærer slike personer seg raskt, dermed svekkes den delen av deres selvkritikk for tilbøyeligheten til å uttale seg på sviktende grunnlag. Henvisning til store mørketall gir også fagfolkene som lever av forestillinger om at overgrep er vanlig forekommende, status og markedsandeler.

En ny stygg sak

Når dette skrives pr mai 2005 har det dukket opp en ny stygg sak vi kan kalle for Tromsø-saken: en barnehageansatt i Tromsø er arrestert og siktet for overgrep mot hittil 11 barn. For media er dette som manna fra himmelen. Etter mange års slikking av sår etter Bjugn-saken hvor ikke bare fagfolkene og deler av justisvesenet dummet seg ut, men også toneangivende medier gikk på en smell, kommer en barnehagesak med et ukjent omfang overgrep det går an å spekulere skikkelig i. Den siktede har nemlig hatt flere roller hvor han har hatt nær omgang med barn, bl.a idrettslag hvor han har vært trener. Den siktede har delvis erkjent, men det fremgår ikke hva. Han skal ha begått overgrep mot hittil 11 barn hvor siktelsen delvis bygger på besittelse av bilder av barn i «seksuelle posisjoner». Med alle mulige forbehold, også for at saken er stor og alvorlig nok til at media kan fremstille den med krigstyper, vet vi foreløpig ikke hva siktede har erkjent og om f.eks bildene fremstiller trivielle situasjoner. Vi har kun politiets ord og medias formidling.

Det fremstilles i media som om politiet nedprioriterer overgrepssaker. Det er en myte at politiet ikke arbeider aktivt for å avdekke overgrep. Ett problem som også kan være verdt å nevne er at mange av de som rekrutteres til politiets befatning med volds- og sedelighetssaker er ideologisk motivert utfra forestillingen om at påståtte forhold alltid er ekte uavhengig av om de er anmeldte. Merk språkbruken media har vært sterkt delaktig i å fremme som norm og standard: «anmeldte overgrep», jf også språkbruken i omtalen av voldtekter. Det synes som om det kun finnes to typer overgrep, de som blir anmeldt og det man kaller mørketall. Sjelden eller aldri ser man nyanser eller forbehold, kun avogtil uttrykksmåten «angivelig» eller «skal ha skjedd». Fra politiets side er språkbruken egnet til å tilsløre at det kan finnes tilfeller av falske påstander eller også at politiet selv benytter seg relativt ofte av henleggelseskoder som «intet straffbart forhold anses bevist» eller «åpenbart grunnløs», jf deres egne offentlig tilgjengelige statistikker media kan oppdateres seg på. Hvis man vil.

"Store" eller "enorme" mørketall

Drammen-saken er stygg og det samme kan sies om Trømsø-saken slik den ser ut. Men det kan være grunn til å roe ned noen hakk for å unngå panikk og unyanserte fremstillinger både om enkeltsak og om overgrepssaker generelt. At saken ikke usannsynlig kunne ha større omfang fordi mannen hadde jobbet i mange år med barn, også som idrettstrener, var en av de første oppslagene, med politiet som spekulativt orientert kilde. Hva om det viste seg at saken heldigvis var av mindre omfang, at siktelsen kunne reduseres og den tiltalen etter hvert dreide seg om mer uskyldige men dog upassende adferd. Ville ikke det trass alt vært en god nyhet? Det samme gjelder påstått omfang av andre tildragelser, vold mot kvinner og barn. Her er som kjent mørketallene store, enkelte ganger enorme. Aldri ser vi en politiansatt,  forsker/ekspert eller den voksende garde av selvhøytidelige rettskommentatorer si at vi strengt tatt ikke har metodisk grunnlag for å uttale oss om mørketallene. Ville det ikke vært en god nyhet om seriøse forskere intervjuet av seriøse journalister uttalte at etterprøvbare omfangsundersøkelser nå viste at mørketallsmagien har ført til opphaussing men at vi nå har tatt til vettet og fått antatt omfang ned på et mer sivilisert nivå i et land som trass alt er lite og gjennomsiktig. Ville media tapt på slike fremstillinger, økonomisk og statusmessig?

I Bjugn-saken pr januar 1994 ble den tiltalte frifunnet på samtlige 25 tiltalepunkter. Men han ble nektet erstatning for uberettiget straffeforfølgelse fordi retten anså at han ikke hadde «sannsynliggjort sin uskyld». Retten både frikjente og dømte den tiltalte, med ulik bevisterskel. Ulf Hammern som den frifunnede barnehageansatte heter, saken både startet og endte som absurd teater, tok saken til Strasbourg hvor han i 2002 fikk medhold for brudd på uskyldspresumpsjonen (art 6.2). Menneskerettighetsdomstolen ga i samme momanget 2 andre nordmenn medhold, Norge er også dømt flere ganger for brudd på denne bestemmelsen som fordi menneskerettighetene er inkorporert i norsk lov skal påaktes i alle type saker. Blant norske jurister i ulike roller er man imidlertid ikke så begeistret for EMK, noe norske systemservile medier har fått med seg men ikke stiller kritiske spørsmål ved. Dermed er det kanskje ikke så merkelig at norske toneangivende medier daglig bryter mot uskyldspresumpsjonen ved å massivt forhåndsdømme samt mistenkeliggjøre personer som er gjenstand for mistanke, siktelse eller tiltale.

Media-lønnsomt fokus

Mediene er heller ikke særlig kritiske til utsagn som at når en sak blir henlagt eller en voldssak ender med frifinnelse, betyr ikke dette at man mistror kvinnen/den fornærmede. Omkvedet er ganske entydig at da holdt dessverre ikke bevisene eller man skylder på juryordningen. Mange norske menn som tror seg fri for videre mistanke blir direkte og indirekte trakassert av norske medier gjennom utsagn fra sentrale polititjenestemenn og kvinner som repeterer noe de strengt tatt burde få sparken for å utbasunere: nemlig at en frifunnet eller en person som har fått anmeldte mot seg henlagt, er å betrakte som uskyldig. På dette punkt har mediene mye å skamme seg over. Det synes mer viktig å nagle alle mulige skyldige enn å ta forbehold for at noen, kanskje til og med en betydelig mengde mistenkte, er eller må betraktes som uskyldige. Ville media tape på slike nyanser, økonomisk og statusmessig? Har man gjort kalkyler som viser at man ikke tjener penger på å ta forbehold, at fremstilling av mest mulig vold og sex og seksualisert vold lønner seg?

Ikke før er saker som Tromsø-saken hot før ekspertene tyter frem, av seg selv eller på oppfordring. Rettspsykolog Pål Grøndahl er ikke tungbedt: «Overgriparen vil vera der barn er» (NRK 21.05.15). Grøndahl hevder det er vanlig at «menneske som har en pedofil orientering skaffar seg jobbar der dei kan vera i nærleiken av barn». Problemet med et slikt autorativt utsagn er ikke at det ikke kan være noe i det som sies, det trenger ikke være feil, men at det faglige belegget mangler. Hvordan vet man dette? Er det fag eller er det synsing? At pedofile eller personer med pedofil legning søker seg til barnehager eller institusjoner, f.eks i barnevernet, er ikke utenkelig, men hvilken etterprøvbar viten har man? Ekspertuttalelser burde underbygges, noe media synder mot hele tiden. At pedofile kan tenkes å søke seg til arbeidsplasser hvor de kan forgripe seg mot barn er som nevnt ikke utenkelig, det skal vi se i neste del om «Barnehjemsakene». Men er det hele forklaringen? Institusjoner kan også være arnested, i likhet med krisesentre som vi også skal se nærmere på i en senere del, for oppkomst av falske påstander om overgrep.