Publisert 14.3.2025
Foto: iStock (Colourbox arkiv).
Av Ole Texmo
Politisk betent. Sykefraværet. Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Hvor lenge holder den? Har velferden blitt for dyr? Helse og moral. Sykefraværets ideologiske komponenter. Kjønnsvariabelen. Valla-Yssen-saken (2006) i perspektiv. Om seriens videre temaer og tematisering.
Fredag 14. mars 2025 er lønnsforhandlingene i gang, først ute er de såkalte frontfagene. I denne serien om velferd, helse og omsorg har vi valgt sjukelønna som åpningstema. Av flere grunner som vi skal se. En grunn er at ordningen er politisk betent da særlig næringslivet (NHO) og enkelte politiske partier vil røske opp i ordningen som bl.a. gir sykemeldte ett år med full lønn, en meget symboltung regel hjemlet i Folketrygdloven fra 1978. Vi går ikke inn i alle nyanser av den politiske debatten, men nevner at av partiene har Venstre vært mest klar på at denne ordningen må begrenses. Men også i Arbeiderpartiet har det vært krefter som har villet endre reglene.
Fremskrittspartiet er avventende, mens Høyre når de blir spurt konkret sier eksplisitt at ordningen som følger av Inkluderende Arbeidsliv (IA) skal og må fredes, for ytterligere fire år, gjennom neste stortingsperiode, hvilket er hva det strides om ved utgangen av 2024. Sykelønnen følger som nevnt av Folketrygdloven og ble innført i 1978. Et navn i den forbindelse er nettopp Høyres Jo Benkow. Sykelønnen har betydning også som politisk konsensus. Dette er i ferd med å sprekke. At den har vært regnet som fredet, betyr særlig for LO at den heller ikke skal diskuteres når IA-avtalen skal fornyes. Før nå, dvs. i fjor høst da avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) skulle reforhandles.
Avtale ble sist forhandlet i 2019. <1. link til IA oversikt>. Forhandlingene mellom organisasjonene i arbeidslivet strandet før jul 2024. NHO ville at ytterligere fredning kun skulle gjelde for to år og at ordningen skulle kunne utredes. Dette gikk LO sterkt imot og brøt forhandlingene med kraftige reaksjoner. LO var alene om å bryte forhandlingene, andre arbeidstakerorganisasjoner (Unio, YS og Akademikerne) var mer fleksible. Fornyelsen av IA avtalen løp dermed ut ved nyttår, men er tatt opp igjen og etter nye forhandlinger i februar 2025 på plass. Fredningen av sykelønna var stridspunktet. Det «nye», skal man tro medias formidling, er at det skal legges mer ansvar på fastlegene som skriver ut sykemeldinger. Velferdsnorge har mange aktører.
Arbeidsminister Tonje Brenna (AP) har nylig uttalt at arbeidsfolk må tenke seg om før de melder seg syke, hva hun nå måtte mene med et slikt utsagn. Sykefravær er omstridt. Skjematisk forenklet fremstilt mener kritikere at en for raus sykelønnsordning fører til mer sykefravær. På andre siden mener de som forsvarer ordningen at høyt sykefravær er en konsekvens av Norges høye sysselsetting, også blant langtidssyke. IA-avtalen som trådte i kraft fra 2001 er en avtale mellom partene i arbeidslivet, primært for å få ned sykefraværet. Statistikkene viser markert økning siste år. Striden om sykelønnen dreier seg delvis om forståelse av årsakene til det høye fraværet i Norge, sammenlignet med andre land som f.eks. Sverige hvor sykelønnen er begrenset men hvor arbeidsledigheten er større. Blant annet.
Hva må gjøres for å få ned fraværet? En grunn til at endel krefter ønsker å lempe på ordningen med full sykelønn er tall som viser at langtidssykemeldte ikke kommer tilbake i jobb, men etterhvert havner som uføretrygdede. Den for arbeidstakerne gunstige ordningen er dyr for samfunnet og fungerer dessuten ikke for å få folk tilbake på jobb. Forsvarerne av ordningen med full lønn i ett år, vil med styrke hevde at man må se på hvorfor folk blir syke, på arbeidsbelastninger. Noen argumenterer også med at høyt sykefravær ikke nødvendigvis er et onde, men er med på å holde arbeidsledigheten nede. Sykelønnsordningen er i bunnen en solidaritet med de mindre ressurssterke.
I dette regnskapet er det mange faktorer. Det har vært forsket opp og i mente på det store norske sykefraværet. Ikke minst hos kvinner, og ikke nødvendigvis i kvinneyrker. At dette er betent skjønner man også når man ser hen til den norske statsfeministiske modellen med høy kvinnelig yrkesdeltakelse, ikke bare i såkalte kvinneyrker, men også arbeidslinjen, en politisk ideologi, som blant annet vil og skal holde folk i arbeid, selv om de er for syke eller umotiverte for den del. Eller vil ta seg av barn på mer familiært vis. Opptjening av permisjonsrettigheter for å «gå hjemme med barn» er basert på lønnsgrunnlag for mødrene. Dette er en del av arbeidslinja.
Fedres opptjening er ikke på selvstendig grunnlag. Så meget om likestillingen, gitt at den er relevant for diskusjonen om velferdsstatens innretninger, et lite sidespor i denne kontekst. Det er til en viss grad forsket på fedres deltakelse i omsorg for syke barn. Hva den viser er ikke statsfeministene like interessert i å få fram når det viser seg at fedre tar sin del av omsorgen og vel så det. All den tid det er kvinners helse og kvinners belastninger som må fokuseres. Ikke dermed sagt at kvinner syter og sykmelder seg uten grunn. Det skulle tatt seg ut.
Dermed er antydet noe om hvorfor dette er betent. Er velferdsstaten blitt for dyr? Ligger det moral eller umoral bak angrep og forsvar? Og hva betyr kjønn, gitt at forskjellen i kvinner og menns sykefravær er aktuelt. Det hører også med til historien om sykelønnen at den også internt i Arbeiderpartiet har vært omstridt. LO har stått på krava og tidligere leder Gerd-Liv Valla huskes for ordene om at hun ville kaste seg foran toget hvis ordningen ble skrotet, av hennes egne partifeller, i særlig grad daværende statsminister Jens Stoltenberg. Vi er tilbake på 2000-tallet, nærmere bestemt 2006. Noen vil sikkert huske Valla-Yssen- saken med Vallas avgang som resultat i 2007.
Den egentlige bakgrunnen for den saken var ikke «mobbing» fra Valla mot Ingunn Yssen, en fremadstrebende statsfeminist som ble forfremmet til vel mange inkompetansenivåer. Valla selv hadde ansvar for å ha tatt med seg Yssen fra Justisdepartement (hvor Valla en tid var minister og Yssen statssekretær) til LO hvor Yssen viste sin udugelighet som leder av internasjonalt utvalg. Valla uttrykte skuffelse over Yssens arbeidsinnsats og manglende kompetanse. Pluss Yssens manglende arbeidsmoral, hun kom sent og gikk tidlig, var ofte på fylla og tok ikke jobbens seriøst nok, etter Vallas mer strenge oppfatning.
Kritikken av Yssen var ikke urimelig og ikke basert på person, og heller ikke nødvendigvis motivert av en uegnet lederstil hos Valla, kjent for ikke å være en pusekatt, ifølge eget utsagn. Bak denne saken som har fått stor oppmerksomhet politisk og medialt, lå det også en uforløst konflikt mellom Valla og AP-leder og statsminister Jens Stoltenberg. Valla hadde «ydmyket» Stoltenberg i kampen om sykelønna. Politisk betent, men også personlig, kan det virke som. Yssen tilhører Stoltenbergs indre krets og nettverk, hun hadde dessuten i sin nære vennekrets politiske journalister i VG og Dagbladet som «kjørte saken» i media og fremstilte den som mobbing av ansatte.
Vi lager ikke mer konspirasjonsteori av den saken, det holder å liste opp hvem som tilsynelatende hadde «fordel» av at Valla fikk fyken. Som LO-leder. På en tullesak men med et mer alvorlig bakteppe. Stoltenberg ville ikke uten videre frede sykelønna lenger, noe han imidlertid måtte i fortsettelsen. Valla og LO vant forsåvidt kampen om sykelønna så langt, men LO tapte også endel på en tåpelig sak. Ikke minst den såkalte granskningen som ble igangsatt, en «domstolslignende prosess», men uten elementær rettssikkerhet for Valla. Nok om det i denne omgang. Uansett er sykelønna for LO en fanesak, bokstavelig talt. Det har vært forsket opp og i mente på sykefraværet, kjønnsforskjeller inkludert. Vi skal som nevnt ikke spekulere i om kvinner har en større tilbøyelighet til å melde seg syke. På den annen side: Menn kunne med fordel gå oftere til lege. Så spørs det hva fastlegene sier til det.
At Velferdsstaten er dyr er et faktum, likeledes at sykefraværet er høyt og utbetalingene store. Men det er ikke det samme som å si at disse fakta viser at det er for for dyrt å drive med velferd, verken privat eller offentlig. At NHO vil lempe på ordninger som koster og angivelig hindrer produktivitet er forutsigbart. Vi kan gå mot dårlige tider, og hva er det da som blir ofret? I skrivende stund (pr 11.03.2025) hører jeg landets statsminister Jonas Gahr Støre på radioen i bakgrunnen si at utgiftene til forsvaret vil måtte øke dramatisk og at det er det viktigste for landet å prioritere. Det viktigste. Da må andre oppgaver få mindre. Logisk nok i en krigsøkonomi. Pasifisten og antimilitaristen i meg reagerer, men jeg vet også at kakediagrammet som viser fordeling av utgifter, at totalregnskapet ikke kan endres omforenes sånn uten videre. Her gjelder det å holde seg frisk.
Tidligere statsminister Stoltenberg som ble satt på plass av LO-leder Valla etter diskusjon om sykelønna i 2006, er etter 10 år som NATO sin generalsekretær nå tilbake i regjeringen. Som ansvarlig for finansene. Hvis noen velferdstilbud skal ofres, på krigsøkonomiens premisser for eksempel, eller som konfliktdempende i tillegg til det økonomisk besparende, har jeg konkrete forslag. Vi kan begynne med psykologer og sosionomer og barnevernspedagoger og deres yrker og yrkesutøvelser som i altfor mange tilfeller fremmer konflikt heller enn omsorg. Som utøver makt og ofrer ellers sunne nok familierelasjoner. Som fordummer og fordyrer samfunnsøkonomien.
Da ideen til denne serien ble unnfanget var den første arbeidstittelen «psykonomsamveldet» med referanse til de mange sosionom- og psykolog-, for ikke å nevne barnevernpedagogyrkenes virksomhet på siden av norsk offentlighet og åpent tilgjengelige demokratiske institusjoner. Arbeidstittelen på serien var en stund «psykonomenes demokratur» (kommer tilbake til hvorfor akkurat denne schwungen en tid var aktuell). Når vi landet på «Velferdens utfordringer» er det fordi velferd og og helse er mangslungent. Utelukkende fokus på psykonomyrkene kan bli noe snevert, selv om det er behov så det rekker med kritisk journalistikk overfor ikke minst barnevernet.
Psykonomene skal imidlertid få sin oppmerksomhet. Allerede i neste seriedel og etter planen også del 3, skal jeg beskrive hvordan psykonomyrkene er legitimert i samfunnsbygningen og har fått innpass i mange folks liv. Uten at det nødvendigvis er bruk for dem, hvilket er et vesentlig poeng. Et annet poeng er å se på utviklingen av velferdsstaten (planlagt del 4) og dens ideologisk motiverte oppfatning av å satse på utdanning av helsepersonell, hvori inngår også psykonomyrker. Selv om det nok ikke var tanken at det skulle bli så mange av dem at de representerer fare for liv og helse, og undergraver familien som samfunnets grunnleggende enhet.
Dette er både et større bilde og med innblikk i mindre biter av velferdsnorge. Etter planen skal vi innom Helseprioriteringsutvalget (de såkalte Lønning 1 og 2, oppkalt etter utvalgsformann Inge Lønning) og andre offentlige utredninger, senest Avkommersialiseringsutvalget. Som inntak til diskusjonen om private versus offentlige velferdstjenester. I et intervju med artikkelforfatteren <2. link intervju> er det skissert endel temaer og tematiseringer. Vi tar alltid forbehold for endringer. Mye kan skje, også i samfunnet og media, samt henvendelser vi får underveis. Det er meget sannsynlig at vi avlegger sakkyndige i familiesaker en visitt eller to i løpet av serien. Slike temaer har stor interesse og berører folk direkte, og forteller noe om hvordan ansvarlige myndigheter agerer.
Samfunnsmagasinet og denne skribent registrerer stor oppmerksomhet om nettopp artikler og tidligere seriedeler hvor sakkyndigproblemet fokuseres. f.eks. denne: <3. link til Ensomme eksperter rider igjen>. Senest denne uken har jeg fått to henvendelser om slike, dels navngitte psyko-eksperter som dessverre tilsynelatende sitter for trygt i sadelen, når de burde vært avskiltet for en god stund siden. En type tematisering er helsebyråkratiet, forvaltningens klageordninger og hvordan rett og forvaltning kan tenkes å opptre beskyttende overfor profesjonene snarere enn overfor borgerne, de syke og omsorgstrengende blant annet. Demokraturet har flere sider.
Ole Texmo
Kilder:
<Aviser> Aftenposten og avisa Klassekampen: Oppslag om sykelønn, sykefravær og Inkluderende Arbeidsliv (IA) i hovedsakelig i perioden oktober 2024 – februar 2025.
<Bok> Gerd-Liv Valla: Prosessen. Cappelen. Oslo. 2007.
Linker digitalt.
<1. IA> https://www.startsiden.no/sok/?q=inkluderende+arbeidsliv&engine=startsiden
<2>. Intervju 2025> https://sfm.no/ny-serie-pa-sfm-no-2/
<3>. Ensomme eksperter 2022> https://sfm.no/ensomme-eksperter-rider-igjen/
