Publisert 26.7.2023
Foto: Colourbox
Heldigvis finnes det også mange investorer som setter pris på Norge, norske arbeidstakere, pensjonister – som har skapt verdiene, og de som trenger samfunnets støtte, og som innordner seg norske demokratiet. Det er disse samfunnet burde heie på!
I dag er det skatteflyktninger, som operer i et fritt marked, med minst mulig innblanding fra politikere – og dermed demokratiet – som får medienes overskrifter. Verdier som skapes – i et marked – under mangel på fordelingspolitikk, av investorer (arvinger) som styrer sine forretninger beskyttet av EU- og EØS-reglementene, gjemmer pengene sine på mer eller mindre hemmelige kontoer i utlandet – unndratt skatt, eller gjør alt de kan for å unndra seg skatt (skatteflyktninger), burde ikke være meningsberettiget verken til å uttale seg om norsk skattepolitikk eller offentlig sektor. De er bare kjeltringer på felleskapets bekostning som vet å utnytte felleskapet og offentlig sektor!
Flere av disse investorene går heller ikke av veien for å bygge opp sin kapital videre i diktatur-regimer, som skaffer dem billig arbeidskraft, med mer eller mindre fritak fra forurensing og miljøkrav, og ofte uverdige arbeidsforhold for arbeidstakerne. Den globale økonomien, og mer eller mindre korrupte regimer – som «renvasker» seg via internasjonale idrettsorganisasjoner – fjerner mange hindringer for veien til mer makt og rikdom. Uten fellesskapet og offentlig sektor, ville ikke disse investorene vært der de er i dag.
Fra begynnelsen av 1980-tallet har markedsliberalistene og New Public Managements-entusiastene snakket om at «vi må skape før vi kan fordele». Vi blir fortalt at arbeidslinjen – «i et marked» – hvor folk og virksomheter i en konkurranse må underby hverandre på lønns- og arbeidsvilkår (anbud) for å få seg en jobb er den eneste farbare vei. (Det vil si at den som gjør jobben for dårligst lønns- og arbeidsvilkår – får jobben).
Hvor lenge skal folk la seg forlede av en tro på at det bare er disse turbo-kapitalistene som skaper arbeidsplasser og verdier – og som det offentlige «er avhengig av»? Hvor ble det av «demokratiet», «fellesskapet», og «samfunnsansvaret»? Det som medier og markedsliberalistiske politikere synes å ha glemt, og som lever i en tro på at det er «skatteflyktninger» og «markedet» som skal redde verden? Noen og enhver må begynne å stille de spørsmålene.
Jørund Hassel, Lillehammer
