Publisert 23.6.2017. (Oppdatert)
Innledning: Christer Johansson
Foto: JH Media
I år er det hele 60 år siden redaktøren av Samfunnsmagasinet, Jan Hansen, havnet på et av Norges mest beryktede barnehjem som lå på Garnes øst for Bergen. Hansen har aldri glemt hva som skjedde, og hans opplevelser i forbindelse med bl.a. barnevernet i Bergen, har brent seg fast i hans minne. Jan Hansen skrev siden en bok om hele historien, en bok som fikk tittelen ”Når makteliten trues og ofrene knebles”.
Nedenfor har jeg hentet to kapitler fra boken, en bok som burde blitt en lærebok for enhver som jobber med barn og unge, særlig de ansatte i barnevernet. Navn på impliserte er anonymisert i dette oppslaget av personvern hensyn. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren).
Utdrag fra boken ”Når makteliten trues og ofrene knebles”.
Kapittel 3.
På oppfordring fra min mors yngste bror, (en da representant i Bergen Bystyre for KrF, XXX), kontaktet hun barnevernet og ba om en kortvarig assistanse, inntil hun selv var operert og frisk nok til å klare å ta seg av både barn og hjem. Det ville nok komme til å ta noen måneder. (Ganske mange år senere fikk jeg et brev fra min onkel, XXX, med spørsmål om hvorfor jeg gravde i fortiden. Da ble jeg svært mistenksom. Det viste seg siden at jeg hadde en særdeles god grunn til akkurat det).
Da mor en dag tok meg og min yngre bror med til barnevernet i Bergen, hvor hun la fram sine problemer for dem, visste ingen av oss på daværende tidspunktet hvilke skjebnesvangre konsekvenser dette skulle få. Det var særlig meg denne kontakten med barnevernet skulle få store konsekvenser for i årene fremover. Min yngre bror ble også rammet av skandalen, men ikke i like stor grad. Barnevernet foreslo som tidligere nevnt, et opphold for oss to minste hos noen «snille» mennesker på landet. Allerede fra sommeren 1957 ble dette vedtatt. Min to år eldre bror var heldigere, han fikk bo hjemme hos mors yngste bror en tid, og slapp derfor unna det helvete som senere skulle ramme meg. Det såkalte barnevernet mente at et opphold på landet ville gjøre oss to minste veldig godt. Men hva endte det opp med? Mor aksepterte barnevernets forslag. Hun hadde fra Bergen Byrett fått midlertidig hovedansvar for alle barna som fortsatt var umyndige.
Rene fakta om hva barnevernet planla bak ryggens hennes, med støtte fra min egen far, skulle først komme for en dag flere tiår senere, lenge etter at begge mine foreldre var døde. Barnevernet hadde allerede kontaktet et barnløst par som drev et gårdsbruk på en øy nord for Bergen som het Radøy. Stedet lå i nærheten av tettstedet Nordangervågen. Dette skulle også være et såkalt «godkjent» hjem for fosterbarn. Dit ble vi brakt, min yngste bror og jeg, like etter at skoleferien i 1957 hadde startet opp. I løpet av sommeren skulle alt bli så bra, ifølge forsikringer fra barnevernet. Min bror og meg skulle få komme hjem igjen så snart vår mor var blitt frisk nok. Men slik skulle det ikke gå. Etter 14 dager med kjefting, juling, tungt gårdsarbeid, og direkte utskjelling om å være «bypakk», stjal jeg noe for første gang i mitt liv. Det handlet om en 10 kroneseddel fra bondens lommebok. Jeg satte meg på en rutebuss og reiste til et sted som het Alverstraumen. Herfra tok jeg båten MS Melandrott tilbake til Bergen.
I Bergen hadde vi mange gode naboer. Men vi hadde også naboer (et ektepar) som ikke var helt gode i toppen. Kvinnen i denne aktuelle familien, skal ha stått i en slags maskepi med min far, ble det senere hevdet. Flere naboer har i ettertid påstått at min far og denne kvinnen var hemmelige elskere. De skal også ha fått en sønn sammen ble det hevdet, noe jeg ikke kan føre beviser for. Den samme kvinnen hevdet overfor min mor at vi, det vil si jeg og min yngre bror, var «tvangsplassert» av barnevernet i fosterhjemmet på Radøy. Hvordan kunne denne kvinnen vite dette? Grunnlaget som barnevernet hadde benyttet seg av, var totalt ukjent for min mor.
Barnevernet hadde regelrett løyet både for henne, og for oss barn fra aller første stund. Den som serverte løgner på løpende bånd het XXX, og var sekretær i det kommunale barnevernet. Senere skulle det dukke opp skriftlige beviser knyttet til barnevernssekretærens mange aktiviteter, som ikke bare sendte sjokkbølger inn i familien, men også medførte flere personlige problemer for meg i mange år fremover. Min mor skjønte ikke med en gang hvorfor jeg kom tilbake etter bare et par uker hos de snille «fosterforeldrene» på landet. Da jeg fortalte henne om all kjeften og julingen jeg hadde fått av bonden, ble hun rasende. Hun tok da raskeste veien til barnevernet og ville ha en grundig forklaring på det som hadde skjedd.
Barnevernsekretær XXX hevdet overfor min mor i mitt påhør, at jeg bare løy. Jeg husker godt hvor sint jeg ble av denne løgnaktige påstanden hennes. Enda sintere ble jeg da hun arrogant forkynte at man ikke skulle tro på alt som barn fortalte. Barnevernet i Bergen sin egen inspektør XXX, klarte å manipulere min mor sammen med løgneren XXX. Min mor ble tatt med inn på kontoret til herr inspektør XXX. Selv ble jeg beordret til å bli sittende på utsiden av skranken på en benk i ekspedisjonen.
Barnevernet visste at det kunne medføre en risiko å la meg overvære det aktuelle møtet. Faren var at jeg kunne få rede på avslørende ting som jeg måtte skånes fra å høre. Avansert løgn og manipulering fra de to barnevernansatte, resulterte i at min mor dessverre trodde mer på dem enn på meg. Denne store urett som jeg denne dagen ble utsatt for av inspektør XXX, og løgneren XXX, har plaget meg gjennom store deler av livet. XXX ba oss om å komme tilbake når skolen hadde startet opp etter sommerferien 1957. Mors operasjon var blitt utsatt til ut på høsten, og den nærmet seg med stormskritt. Bare noen uker før hun ble innlagt, fikk hun en ny beskjed fra barnevernet. Løgneren XXX og inspektøren, overtalte henne på det innstendigste om å la min yngste bror bli værende hos de utagerende fosterforeldrene på landet. Nå hadde han «fått det så fint, og trivdes så veldig bra», lød påstanden fra løgneren XXX, og den arrogante drittsekken av en inspektør. (Løgneren er barnevernets sekretær, journ. merknad). Saken var at det var lettere for bondeparet på Radøy å utøve sin kontroll med bare en, enn med oss begge to. Vi øvrige søsken fikk heller ikke lov av barnevernet å besøke ham. Dersom vi prøvde ville bonden sende lensmannen på oss. På denne måten ble søskenkontakt med ham brutt i mange år.
På et nytt møte hos barnevernet i Bergen i september 1957, ble mor og jeg høytidelig lovet at jeg skulle få komme til et flott sted hvor det var «mange hyggelige barn». Jeg skulle være så heldig å få være der til operasjonen hennes var over, ble det sagt. På nytt skulle løgneren XXX uttale seg. Hun fortalte at hun i forkant av dette møte, hadde fått «personlige garantier» fra bestyreren på Bergens Guttehjem, om at alt ville bli lagt best mulig til rette for meg i den korte tiden mor var på sykehus. Det var en selvfølge at jeg skulle få komme hjem innen julen 1957. Året før ble jeg operert i mitt høyre øye. Operasjonen måtte følges opp ifølge øyelegen som jeg mener å huske het Uchermann til etternavn. Det var også den klare beskjeden fra øyeklinikken som lå rett bak den katolske kirke i Bergen. (Det var også en annen øyelege inne i bildet som jeg med sikkerhet vet het Nyquist). Ansvaret for oppfølgning hvilte nå på barnevernet.
Barnevernet visste allerede utmerket godt at de ikke klarte å følge opp sine aller viktigste oppgaver, nemlig det å føre tilsyn og kontroll med barn som de hadde plassert i forskjellige fosterhjem og ved ulike institusjoner, dels private som offentlige. Dokumenter som er innhentet fra denne tiden, viser med all ønskelig tydelighet at barnevernet allerede på 1950 tallet, hadde anmeldt en rekke feil og mangler ved sin egen drift – utrolig nok. Anmeldelsen ble sendt av gårde til Sosialdepartementet. For ytterligere å dokumentere alvoret i saken, og hvem som egentlig løy om bl.a. «forsvarlig tilsyn», så tar jeg her med et sitat fra side nr. 90 i en offentlig granskingsrapport, som ble avgitt den 26.6.2003 til Fylkesmannen i Hordaland.
Jeg siterer:
«Barnevernsekretæren hadde en bekymring for forholdene ved Bergens guttehjem på Garnes, etter det hun har forklart. Denne bekymringen kom allerede etter hennes første besøk der, som må ha vært i 1958. Det var altfor mange barn ved institusjonen. Barnevernsekretæren tok dette opp med kontorsjefen ved fylkesmannsembetet.
Når barnevernsekretæren vurderer det i ettertid, var det kanskje slik at de grep den definisjonen av institusjonen som styreren hadde gitt, fordi «det var greit å slippe det». Med dette mener hun institusjonen da var definert som en skoleinstitusjon, og at tilsynsansvaret dermed ikke tillå fylkesmannsembetet.
Hun har videre forklart at dette også hang sammen med at styreren ble vurdert som en «skikkelig skolemann». Et annet forhold var at styreformannen ved institusjonen, som hun oppfattet som en skikkelig og etterrettelig mann, gikk god for institusjonen. På denne bakgrunn ble det ikke ført tilsyn med institusjonen før i 1972. I kapittelet om Bergens guttehjem, er det beskrevet en sak som ble tatt opp av Sivilombudsmannen høsten 1971, på bakgrunn av oppslag i Dagbladet om at ansatte angivelig hadde slått barna, se særlig avsnitt 10.14.».
Sitat slutt.
Kapittel 4.
En regntung oktoberdag i 1957, dro jeg sammen med min mor til stasjonen i Bergen. Hun skulle følge meg til et sted som het Garnes, som lå ca 25 km med tog fra Bergen. På et såkalt barnehjem, skulle jeg altså få tilbringe tiden fram til julen dette året. Mor bar min lille koffert i den ene hånden, mens hun holdt meg godt fast med sin andre. Vi kom oss etter hvert på toget med destinasjon Garnes. Jeg var ni år gammel og liten av vekst akkurat da. Jeg husker jeg var redd, men samtidig spent. På barnehjemmet ville jeg sikkert få mange nye venner tenkte jeg. Det var jo det de voksne hadde lovet meg på forhånd.
På Garnes stasjon sto en litt eldre og gråhåret dame og ventet på oss. Hun jobbet på Bergens Guttehjem som det ble kalt. Hun het XXX og var faktisk søster av stasjonsmesteren. På veien fra stasjonen og ned til barnehjemmet, fikk jeg et kraftig sug i magen. Jeg kjente plutselig en slags indre redsel og frykt, og ble meget engstelig. Tanken på at jeg igjen skulle overlates i hendene på vilt fremmede mennesker, gjorde at jeg samtidig fikk tilbake klumpen i halsen, en djevelsk klump som nå hadde vært borte i lengre tid.
Det tok et kvarter å gå fra stasjonen og ned til barnehjemmet. Inngangen gikk igjennom en undergang som jeg senere døpte «porten til helvete». Like etter ankomsten ble vi møtt av nysgjerrige blikk fra en flokk gutter i ulik alder. Snart fant jeg ut at jeg måtte være blant de minste, kanskje også den yngste av dem alle. Barnehjemmet hadde to internatbygninger hvor barna bodde. De minste bodde i nr. 2, og de som var mye eldre bodde i nr. 1. Det var den gangen helt uakseptabelt for unger fra nr. 2 og vise seg foran bygning nr. 1. Da ble man jaget tilbake og diverse midler ble tatt i bruk. I tillegg var det et stort gårdsbruk der. Barnehjemmet hadde også en egen «skole» med to klasserom og en gymsal. I kjelleren var det også et skomakerverksted og en sløydsal. Jeg holdt min mor krampaktig fast i hånden. Frk. XXX var barnehjemmets vaskehjelp og sydame. Hun ble bedt om å vise oss rundt på området. Omvisningen tok ca. en halv time.
Etterpå ble vi invitert på middag hos bestyrerparet. Siden fikk mor et par timer sammen med meg, før toget hennes gikk tilbake til Bergen. Avskjedens time nærmet seg og mor måtte ta farvel. Det var begynt å bli mørkt. Det regnet tett og himmelen var dekket av tunge skyer. Avskjedens time ble desto tyngre. Jeg fikk lov til å slå følge med henne til den øverste porten. Hun snudde seg plutselig rundt, bøyde seg ned og ga meg en klem. Tårene begynte å trille nedover ansiktet i strie strømmer. Mor måtte vri seg løs fra meg. Så gikk hun fort ut gjennom porten og forsvant i kveldsmørket. Like bak ryggen min dukket bestyreren opp. Han hadde fulgt etter oss på kort avstand. Jeg husker at han tok meg hardt i skulderen og sa:
«Kva er det du griner for gutt? Slutt å grina for da er du for gamal til».
Et ni år gammelt barn, var altså i dette djevelske menneskets øyne for gammel til å gråte. Faktisk så var det hans oppfatning at sorg og savn, var totalt forbudt for barn på Garnes å gi klart uttrykk for. Da det endelig gikk opp for meg at mor hadde dratt, og på nytt overlevert meg til vilt fremmede mennesker, raste min verden sammen. Ingen på barnehjemmet inkludert de voksne, skjønte hvordan jeg hadde det inni meg på dette tidspunktet. Full av sorg og savn satte jeg meg ned på en stein like ved skolen og strigråt. Hele kroppen min skalv av en indre redsel som hurtig gikk over til en vedvarende følelse av frykt. Jeg minnes tydelig at noen større gutter kom forbi steinen der jeg satt. De lo hånlig av meg og pekte. Det var som om de ville si; «Nå kan du se hvor dum du har vært som har havnet i dette helvete».
Jeg stoppet opp å gråte da bestyreren kom. Fysisk geleidet han meg tilbake til kontoret sitt som lå i første etasje i den største bygningen. Jeg var gjennombløt inn til skinnet. Jeg frøs og hakket tenner. Han ringte etter en lærer, som dukket opp kort tid etter for å hente både meg og kofferten min. Jeg skulle innkvarteres på et firesengs rom i den minste bygningen. (Noen dager senere ble jeg også snauklippet).
– Her skal du bo sammen med tre andre gutter, sa han.
Læreren kom fra Sunnhordland. Han pekte på sengen jeg skulle ligge i. Han virket streng og sint denne store mannen med runde briller, noe jeg fikk merke samme kveld. Han bodde i en leilighet i første etasje. Lærer ES ba meg om å sette meg på sengen så lenge. Han skulle hente tørre klær til meg, fortalte han. Hurtig forlot han rommet og kom tilbake etter en stund med en stor bylt med ulike plagg. De besto av et sett ullundertøy, en pyjamas, et par ullstrømper, en skjorte, genser og en utslitt bukse. Jeg fikk forbud mot å bruke klærne som mor hadde pakket ned i kofferten min før avreisen. Jeg fikk heller ikke lov å bruke klærne som jeg hadde på meg da jeg kom.
Alle klærne mine ble samme kveld pakket ned og lagt inn i et kott som ble lukket og låst. Fra nå av skulle jeg gå kledd som det høvet en barnehjemsunge som var «tatt hånd om».
– Du må først dusje og skifte undertøy før du legger deg.
Jeg ble redd og klamret meg fast til sengen og nektet å slippe taket. Da var det at lærer ES tok skikkelig tak i meg, løftet meg opp og bar meg ned i kjelleren og inn på et bad med flere dusjer. Der kommanderte han meg til å ta av meg alle klærne.
Lærer ES gikk så ut er lite øyeblikk. Da han kom tilbake satt jeg fortsatt på benken og gråt med alle de våte klærne på. Han tok da på nytt et skikkelig tak i meg og rev meg opp fra benken. Jeg ble stående skrekkslagen å betrakte det sinte uttrykket han hadde fått i det store ansiktet sitt, mens han flerret av meg alle klærne og kastet meg inn i dusjen. Med et nesten demonisk flir rundt munnen skrudde han på det kalde vannet. Jeg var livredd der jeg sto alene i verden mens kaskader med kaldt vann fortsatte å velte over meg. Redd og kald ble jeg stående i dusjen uten å røre meg. Jeg skalv ukontrollert over hele kroppen. Etter hvert stilnet fliret til denne mannen, og han skrudde av det kalde vannet. Jeg tror at læreren omsider forsto at dette var fryktelig idiotisk gjort av ham.
Taus og med et likegyldig blikk i det ellers så demoniske ansiktet sitt, rakk han meg et håndkle så jeg fikk tørket av meg. Jeg husker jeg fikk på meg en lys pyjamas med brune striper, og like etter tuslet vi opp trappene og inn på rommet hvor jeg skulle både bo og sove. I de andre sengene lå det tre gutter. De leste i hver sin bok.
– Dette er Jan og han skal bo her sammen med dere, sa han. Ingen av dem svarte eller brydde seg, de bare fortsatte å lese.
– Om ti minutter slukker vi lyset, brummet lærer ES plutselig.
De ti minuttene gikk veldig fort, og jeg gruet meg til mørket. Jeg hadde påbegynt den første natten i en vilt fremmed seng, blant totalt ukjente og fremmende barn. Da lyset ble slukket og døren låst, brast jeg ut i krampegråt. Nå kom lengselen etter mor tilbake for fullt.
– Hold kjeft din jævla drittunge og nybust, husker jeg en av dem ropte til meg.
Den største av guttene ba meg om å holde kjeft og i stedet gjemme meg langt under dynen. Hvis ikke skulle han stappe noe langt ned i halsen på meg. Gråtende, livredd og skjelvende, trakk jeg dynen langt over hodet og hikstet meg i søvn. Det var et brutalt første møte med det flotte barnehjemmet.
Interessert i resten av for- og etter-historien?
Boken ”Når makteliten trues og ofrene knebles”, kan bestilles i alle landets bokhandlere. Den kan også bestilles direkte fra forlaget på følgende link:
