Molde. Publisert 22.1.2017
Av Ellinor Nerbø
Illus.foto: Colourbox
Det har nå blitt mer «in» nå enn før å lete etter forfedrene sine. Kan dette ha noe med NRKs program «Hvem tror du at du er» å gjøre der kjendiser har stilt seg til disposisjon for å finne ut om sine forfedres liv og levevilkår?
For mange er dette en form for hobby som man kan grave dypt i og finne ut både triste saker og mer gledelige. Hvor mange som ikke har hatt sine biologiske foreldre og kjennskap til slekta, vil om noen år etter at man er blitt en voksen og har mye å lete etter finne de opplysninger man leter etter. Å gjøre dette på denne måten for å finne sannheten vil nok noen få seg mang en overraskelse når dokumenter dukker opp som inneholder usannheter som kan bli vanskelig å få definert. Da gjenstår man igjen med å bli nødt til å tro på dokumenter når man ikke har noen å spørre om sannheten om man tviler aldri så lite.
Slektsforskning er en interessant hobby som gir en innblikk i gamle dagers levesett, og hva forfedrene våre slet seg frem til for familiens skyld. Enda en gang vil jeg i dette nevne at alle dokumenter som omhandler en havner i slike statlige arkiver. Der vil man finne igjen «glemte handlinger» som man kanskje ikke trodde man ville finne og aller helst kan huske fra hendelser i livet man i en tid helst ville glemme. Noen generasjoner senere når noen graver i familiens fortid, så får man en eller annen overraskelse man må tenke over. Man kan finne gamle bilder av gamle slektninger som man ser ligner en selv eller sine foreldre eller barn.
Dette vil også gjelde barn som i tidlig alder ble fratatt seg kjennskapet med sin familie, og som en generasjon eller to senere vil finne dokumenter som omhandler saken. Hvem skal man spørre som kjente til hva som egentlig foregikk?? Nettopp for denne slektsforskningens skyld, kan det være lurt å skrive ned hva som er sannheten og gjemme dette i et eget arkiv, som man ved testament kan bestemme skal til Statsarkivet for senere innhenting av opplysningene for at sannheten får fremkomme for at etterkommere skal få denne sannheten i en slektsforskningsstudie av egen familie.
Derved levnes det heller ingen tvil om hva som har forekommet, og man ser «tegningen av» hva norske myndigheter har foretatt seg i sakens «anledning». Da vil man skjønne at norske myndigheter har brukt hele slekter i et salgsapparat, som «spesielt utvalgte» skulle bruke disse barna til egeninntjening, altså statlig legalisert menneskehandel. Ingen i dette apparatet tenker seg at dette kan fremkommer. Man regner med at slektsforskning for enkelte ikke ser interessant ut, og glemmer muligheten for at dette kan bli viktig for etterkommere. Man kan finne ut av slekts-sykdommer av arvelig art, bl.a. for å komme til bunns i arvelige alvorlige sykdommer hvor slektsforskningen kan få avgjørende betydning for sykdomsbehandlingen?
