Publisert 28.11.2022
Foto: Colourbox
Utgangspunktet er at norsk kraft til hører det norske folket. 92% av kraftproduksjonen eies av det norske folket gjennom kommuner, fylker og staten. Den gangen vannkraften ble bygget, deltok Norges befolkning gjennom et spleiselag på utbygging av kraftverk. Stortinget lagde lover (hjemfallsretten) som innebar at privat eide kraftselskap skulle tilfalle staten etter et angitt årstall nedfelt i konsesjonene som ble gitt.
Denne form for forvaltningen innebar et system hvor strømmen ble solgt til norske strømkunder til selvkost pris, og bidro til bygge landet og velferdsstaten. Forvirkningsbestemmelsene EU – med tanke på fremtidig EU-medlemskap for mulige medlemsland – medførte at Stortingsflertallet endret energilovene fra 1991, og gjorde strømmen om til en markedsvare. Videre kom innføringen av EØS-avtalen (1994), og det at Norge tapte vernet i hjemfallsretten i 2007 i EFTA-domstolen.
Fra 2017 – er EUs lovverk som gjelder innen energimarkedet (Stortingsflertallet sørget for norsk tilslutningen til EUs energimarked – gjennom tilslutning til EUs tredje energipakke – samt tilslutning til EUs energibyrå Acer (reguleringsmyndigheten). Det innebærer at Norge har en lojalitetsplikt til føre EUs energipolitikk i Norge. Nå er det markedsprisene i EU (kraftbørsene) som bestemmer strømprisene i Norge (blant annet det private utenlandskes selskapet Nasdaq OMX, som sikret seg aksjemajoritet i kraftbørsen Nordpool).
Den frie etableringsretten i EØS-avtalen (art 31), medfører at den norske kraften kan havne på utenlandske hender. Allerede i dag vet vi at 17 av 19 vindkraftselskaper bygd i Norge – er helt eller delvis eid av utenlandske selskaper – subsidiert med midler til å møte det grønne skiftet. Det medfører at fellesskapets strøm er utsatt for salg. Det som har skjedd, og det som kan skje, er avgjørelser tatt over hodet på det norske folket.
Hvor ble det av demokratiet og respekten for felles eiendom?
Om lag 5% av vannkraften eies av utenlandske investorer, og mer enn 60% av vannkraften, og oppkjøp av småkraftverk har økt fra ca 13% til over 20% de siste årene.
Energimarkedet er utarbeidet på markedets premisser, med fravær av politisk (demokratisk) påvirkning, og som i liten eller ingen grad ikke inkluderer hensynet til ikke-digitale kunder. Hvilket betyr at det er en bevisst og villet politikk at store befolkningsgrupper som ikke makter å følge med digitalt ut fra alder, kognitive evner eller andre funksjonsnedsettelser – gjør at disse strømkundene stå maktesløse ovenfor disse markedskreftene. Dvs at det foregår en ren diskriminering. Mange i disse gruppene risikerer å bli til dels grovt utnyttet på ugunstige avtaler ut fra at de er ikke-digitale, eller ikke-digitale nok til å manøvrere seg i den digitale verden.
Hva slags strømavtale skal man velge når informasjonen uteblir fra kraftleverandøren, og man er blant de ikke-digitale? Hva skal være det offentliges oppgave (som står som eiere av kraftproduksjonen – dvs ca 92% av kraftproduksjonen), å informere om angående strømavtaler ovenfor de som ikke behersker digitale plattformer? Strømavtaler som er blitt «privatisert» utenfor demokratisk påvirkning (markedsstyrt/ EU-ifisert). Ønsker vårt demokrati at enkelte folkegrupper skal være fritt vilt for kyniske markedsliberalister? Eller skal også disse personene bli møtt med (korrekt) informasjon – og dermed muligheter for å kunne de faktisk mest lønnsomme strømavtalene? Hvem skal ta ansvaret for det?
Hovedutfordringen med strømmarkedet er at prisen er uforutsigbar, og at man får regning på hva man har brukt av strøm i etterkant. Uten digitale løsninger er det store begrensninger på finne ut «når tid på døgnet det lønner seg å lage middag». Strømkundene er låst i form for catch-22-situasjon – hvor man er prisgitt et markedsregime som har som formål å skaffe mest mulig profitt til eierne og kraftbørsspekulantene. Det vil si et kraftregime tilrettelagt av og for de som behersker digitale plattformer.
Det berettes om:
– At ikke-digitale (eldre) sitter og betaler på dyre strømavtaler – og ikke har fått med seg at for tiden finnes billigere avtaler – (som for tiden er) spotpris. Det meddeles at disse brukerne i den senere tid har fått uforholdsmessige høye strømregninger mot hva de kunne hatt.
Ovennevnte kan ikke defineres som annet enn en form for bedrageri?
– Strømkunder møter aggressiv markedsføring av strømtilbud i flere av butikkjedene. Eksempelvis at dersom man kjøper en elektrisk artikkel, får man tilbud om prisavslag på varen dersom man bytter til en bestemt strømleverandør. Det er ikke nødvendigvis slik at det er en god strømavtale man får dersom man velger å bytte (flere føler at de er blitt forledet i etterkant).
– Det er hevdet en påstand om at strømselgere (telefonsalg) sitter med opplysninger om hva slags strømavtale den som blir oppringt har på forhånd da telefonsamtalen starter?
Hvordan er det mulig? I hvert er det slik at å besitte slike opplysninger før man oppsøker kunder, kan utløse en mer aggressiv markedsføring, og risikerer å bli «overkjørt».
I hvert fall blir det krevende for ikke-digitale, som har begrensende muligheter til å lese seg opp på hva de ulike avtalene handler om.
– Hvor mange ledd og aktører (kraftbørsspekulanter/ Acer mv) skal sitte og profittere på hele befolkningens felles strøm – for at vi skal få tilgang på strømmen vi selv eier?
Jørund Hassel, Lillehammer.
