Publisert 9.6.2026
Arkivfoto: Sfm.no/Jan Hansen
Redaksjonens merknad: Dette er et innlegg fra en ekstern bidragsyter. Det gir uttrykk for skribentens mening.
La meg banne i kjerka! Jeg har vært forelsket i tog siden før jeg begynte i første klasse helt på tampen av 1970-tallet. Ikke så rart når man nærmest badet i tog. Jernbanestasjonen var lekeplassen min, og de eldste lokene jeg husker foretok skifting av propanvogna som var stasjonert på sidesporet, var av type El 8. Var jeg i Kvadraturen for å handle tok jeg gjerne Vogna hjem, hvis det passet. Jeg var medlem i Setesdalsbanens venner, og deltok på restaurering hvis jeg hadde mulighet. En gang var jeg til og med på en hel driftsdag. Tre turer opp og ned mellom Grovane og Beihølen. Det var den gangen skorsteinen på loket matchet damkronen i høyde. På vei ned sto jeg bak på toget, på verandaen, som hjelpemann til bremsemannen.
Senere, under den andre store norske jernbanemassakren, var jeg medlem i Arendalsbanens venner. Arendalsbanen ble reddet, men Kragerøbanen og Flekkefjordbanen fikk øksa. Huff og huff! På Arendalsbanen var jeg ute med Robel, hang på skiftelok (Skd 224 222), hvor jeg fant ut hvordan det måtte være å være erter i et lokk (40 tonn skiftelok i 40 km/t på såpeglatte skinner tar hele 500 meter å stoppe …), vært med å kjøre godstog med Di 2, sittet foran på både BM 86 og 68, for ikke å glemme at jeg også har sittet foran på verandaen på sistnevnte i 100 km/t (det blåser godt). Så jeg har tuklet med tog stort sett hele livet. Det var lokfører som var drømmen, men slik gikk det altså kun i simulator, dessverre. Så her kommer det. Hold dere fast for her skal det bannes!
Legg ned norsk jernbane!
Sånn, der var det sagt. Også i all offentlighet attpåtil. En som forbanner Beeching til Helvetes heite svovelgryter, og likeledes de norske politikerskurkene som utførte de to store norske jernbanemassakrene på 1960- og 1980-tallet, har bannet i kjerka.
Å, misforstå meg korrekt. Vi skal fortsatt ha jernbane i Norge. Der det er samfunnsmessig lønnsomt. Resten av røkla, den søpla som forbinder disse lønnsomme jernbaneøyene, kan skrapes, rives opp med rota og kastes på sjøen. Arendalsbanen? For lengst gått ut på dato. Sørlandsbanen? Kjøres det fremdeles tog der? Virker ikke sånn ihvertfall. Bare å legge ned! Rørosbanen? Seriøst? Hva skal man med tog i den skauen? Dovrebanen nord for Lillehammer? Det er lenge siden den banen ble traktert med Dovregubber og Stortyskere. Legg det ned! Og Nordlandsbanen? Er ikke den i praksis allerede nedlagt, da? Lok har de ikke lengre, og motorvogntog kjøres bare omkring Trondheim. Bergensbanen? Vel, vi kan beholde den som turistbane. To tog om dagen hver vei, med 3 timers pause på Myrdal, for en tur ned til Flåm. Kun på sommeren.
Så da står vi igjen med de lønnsomme jernbaneøyene på Jæren, rundt Oslo, utenfor Bergen, og omkring Trondheim. Disse privatiserer man. Alt sammen! Skinner, signaler, materiell, rutetider, med andre ord hele sulamitten! Rett ut i verden uten beskyttelse. Disse, og kun disse, burde være i stand til å stå på egne ben, i full konkurranse med bil og buss. Nix mer statsstøtte. La eierne håndtere økonomien på egen hånd. Simsalabim og så var en av statens pengesluk borte.
Tore L. Tangen
