Publisert 9.8.2019
Foto: Wikipedia
Som nærmeste nabo til den nå så omtalte Trollveggen, opplever vi gang på gang at ”Sea king” helikopteret svever over oss, og da vet vi at noe tragisk er på gang. Denne galskapens fjellvegg, og dens blodige historie, er skapt og utviklet av en type menn som ikke eier samvittighet eller omtanker for de hundrede av foreldre og søsken som sitter igjen med sorgen over en tapt sønn.
Man ønsker å kalle denne hasarden for «klatresport», men det er det så langt i fra. Det er en sport som leker med livet. En dødelig utgang er innkalkulert. Like fullt fortsetter man denne galskapen.
For ikke så lenge siden så fulgte vi en nær kusine og mor til graven. Hun mistet sin eneste sønn i den vel kjente klatreulykken for 35 år siden, 6.august 1984. Da Hans Christian Doseth og hans klatrevenn Finn Dæhlie omkom i fjellmassivet Great Trango Tower. (Hele tragedien ligger inne på I-nett.) Hans mor kom aldri over tapet. Vi som sto henne nær, så hva en slik tragedie gjør med et menneske. Tårene kom ved den minste hentydning til tiden før ulykken. En energisk og sprudlende mor ble gradvis desillusjonert og vi så hvor hun led. Denne 6. august ble det som skulle bli en triumf en bunnløs tragedie.
Så kan man spørre seg! Er denne sporten verd prisen som etterlatte må bære, for høy. Ja mener jeg. Hvis det finnes et forsvar for denne leken med livet, så må det kun være at klatreren har valgt det selv, og derved være parat til å dø for sin lek med livet. Disse redningsaksjonene har uvegerlig en ikke ubetydelig økonomisk side. Meg bekjent så er det ikke de pårørende som må bekoste redningsaksjonen, men våre skattebetalere.
Per H. Midtgaard
