Publisert 4.12.2024
Nye tider, nye roller; mindre fag og mer hysteri. Bistandsadvokater og politiadvokater. Betydningen av kjønn. Og mørketallene er store. Hanne Harlems utvidete voldtekts-definisjon. En stygg sak. Amnestys kampanje: «Raped or beaten to death». Advokatsvikt som trend. Voldtekt av forstanden.
Vi går noen år tilbake for å vise utviklingen i deler av lov og rett. Vi nevnte i del 6 tidligere justisminister Hanne Harlem og hennes utvidete voldtekts-definisjon med fra VG 06.03.01:
«Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse.» For de som mon lurer på hvilken relevans dette har i dag, sjekk bistandsadvokat Hege Salomon og hennes ferske utsagn om sin klient i den mye omtalte Marius Borg Høiby – saken: «Hun visste ikke at hun var voldtatt før hun kom til avhør».
Dette var hovedoppslag i nyhetsbildet 27.11.2024. Meg bekjent har ingen oppegående jurister eller andre profesjonelle kommentert det absurde i både utsagn og hva utsagnet refererer til. Hege Salomon er en mye brukt bistandsadvokat i det man kaller for voldssaker, og uttaler seg gjerne lenge før de påståtte forhold er rettskraftig avgjort. I det vi etterhvert går tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, tipser vi samtidig om en svensk TV dokumentar som redan børjat, «Styckmordet». (Sveriges Television, SvT Dokument inifrån). Om en bisarr svensk sak med ingredienser av overgrepshysteri, psykosynsing, advokatsvikt og forkvaklet feminisme verken Sverige eller Norge har tatt et riktig oppgjør med. Før nå, muligens. Leseren er herved advart.
Så til denne seriedels case, en stygg sak som forhåpentligvis kan bli gjenopptatt i løpet av neste året. Etter tredje gangs forsøk. I dom fra Oslo tingrett 27.02.2002 ble en norsk mann av utenlandsk opprinnelse dømt for vold mot sin påståtte kone. Jeg skriver påstått da kjernen i saken, administrert bort av retten på flere vis, var om ekteskapet med kvinnen fra samme opprinnelsesland, var gyldig. Tiltalen ble først lest opp for mannen på rettens første dag 25.02.2002. Påtalemyndigheten fikk først ordet, så mannens advokat. Deretter tiltalte, som forklarte seg i ca 30 minutter.
I rettsboken står ikke hvor lenge de forskjellige aktørene har framstått, men kunnskap om hvordan rettsmøter foregår og er lagt opp kan gi noen indikasjoner. I tillegg til mannens egne notater. Denne skribent har tilgang til et større sakskompleks for denne saken, som ikke bare innbefatter dom og rettsbok, men mengder av dokumenter for avhør, anker og tilsvar, ankeinstansbehandling og diverse prosesskriv. Ikke minst dokumenter som også inngår i den dømte mannen sine bestrebelser på å få sin sak gjenopptatt før og etter at en egen kommisjon ble etablert pr 2004.
De forhold tiltalen saken i 2002 bygget på skulle angivelig ha skjedd i 2000. For deler av sakens bakgrunn, ikke eksplisert i gjerningsbeskrivelsen, men opplagt en viktig del av det ideologiske bakteppet, var at den påstått psykiske mishandlingen hadde skjedd fra kvinnen kom til Norge tidlig høst 1999, og deretter «systematisk» gjennom hele perioden fram til 02.07.2000. Tre konkretiserte episoder kalt straffbare forhold jfr. tiltalen, av fysisk art, skulle ha skjedd ved tre anledninger 19., og 26.06., samt 02.07.2000. I strafferetten av juristene kalt «en sammenhengende forbrytelse».
Jurister er som kjent meget avanserte filologer og kompetente, en viktig del av jussen er deres oppfatning av «naturlig språkforståelse». Lydopptak og eller videoopptak, eller noe så enkelt som etterprøvbar loggføring med konkret tidsangivelse (som i politiavhør) i rettsboken, er ikke juristene nøye med. Sist på 90-tallet ble det, også blant jurister med kritisk innstilling til strafferetten, krevd lydopptak og andre rettssikkerhetsgarantier. Hvilke betydning dette har skal kort skisseres, med et hopp i kronologien og framskriving av saksgangen fra dømt til fortsatt dømt for mannens del.
I avslaget fra den nydannede Gjenopptakelseskommisjonen (GK) het det pr 16.06.2005 (sak nr 200400051) som et grunnleggende premiss i vedtaket: «Fornærmede forklarte seg i tingretten. Kommisjonen finner ikke grunn til å tvile på møtende aktors opplysning om at hun forklarte seg detaljert og over flere timer» <sic>. Merk at det er aktor (Skjak Haaheim) man viser til. Ikke den fornærmede som ble avhørt av kommisjonens leder med et lengre referat denne skribent har studert nøye, uten å finne noe som underbygger at hennes påstander er riktige og bevisbart fundert.
Tilbake til 25. og 26.02.2002 ble den dømte mannen som sagt hørt i retten i ca. 30 minutter. Den fornærmede kvinnen framstod deretter med en omtrent like lang presentasjon, utspørring og forklaring. Deretter flere vitner på rettens første dag, med fortsettelse dagen etter. Kvinnen fikk kun spørsmål om angivelige tildragelser for den ene av de tre datoene nevnt som episoder i gjerningsbeskrivelsen. Intet om de påstått lange psykiske belastningene, som i dommens framstilling er belagt med et lengre sitat fra en legeattest, hvor kvinnen er kilden for framstillingen.
Det fins i realiteten ingen beviser, med unntak for en bildeserie av høyst sannsynlig selvpåførte «skader», påført i tidsperioden etter tildragelse nr 3 og avhør 03.07.2000. Iscenesettelsen fra kvinnen selv, den 02.07.2002, som foranlediget anmeldelse pr 03.07.2002, ble altså ikke trodd og anmeldelsen dermed henlagt. I politirapporten (03.07.00 kl 01.02), loggført på forskriftsmessig vis, står temmelig eksplisitt at man ikke anser kvinnen og hennes ståk og bråk troverdig.
Det var altså ingen sak inntil kvinnens advokat, som hun hadde fått formidlet via Krisesenter, satte bevegelse i «saken». Vesentlig motivert kanskje av den del av sakskomplekset som gjaldt fortsatt oppholdstillatelse. Advokaten lykkedes i å få politiet til å gjenoppta saken. Vi er kommet til nyåret 2001. Interessant nok er begrunnelsen ikke at saken ikke var godt nok opplyst eller utilfredsstillende etterforsket, men «rettspolitiske hensyn». Familievold markedsført som et stort samfunnsproblem. I tid nærmer vi oss datoen for justisminister Hanne Harlems famøse VG-kronikk med utvidet voldtekts-definisjon sitert over. I «vår sak» ble det ikke foretatt noen som helst ny eller oppdatert etterforskning. Verken fornærmede eller tiltalte ble avhørt på nytt før tiltale og rettssak.
Retten var ifølge den dømte kun overfladisk interessert i partenes uttalelser. Jeg må ta visse forbehold for at den dømte overfor meg i muntlige utlegninger nødvendigvis er partisk for sin del. Men ved lesning av sentrale dokumenter, ikke minst politiadvokatens uredelige fremstillinger som også GK har lagt til grunn, er det liten eller ingen tvil hos meg om at mannen snakker sant. At han selv ifølge politiadvokat Skjak Haaheim, skulle ha hatt rik anledning til å forklare seg gjennom en hel rettsdag (saken varte to dager, dom avsagt påfølgende dag, uvanlig kjapt får man si), er uriktig. Og verre enn som så: en blank løgn fra politiadvokaten. I retten og i GK er det ikke bare partenes troverdighet, men også de juridisk utdannede profesjonelle aktørenes troverdighet som står på spill.
Påstanden om at den fornærmede kvinnen forklarte seg grundig i flere timer i retten er også uriktig, for ikke å si løgnaktig. Slik GK med kvinnelig flertall la til grunn og dermed baserte sitt avslag om gjenopptakelse på. Fornærmede uttalte seg i ca 30 minutter, svarte «husker ikke» på det eneste konkrete spørsmålet med referanse til en av datoene i tiltalen for angivelige voldshendelser, og ble deretter dimittert. Hun var ikke tilstede andre dag i retten. Da var hun i «meklingsmøte» på familievernkontoret for å legitimere den falske skilsmissen basert på det falskt inngåtte ekteskapet. Familiegjenforening på falske premisser for å få varig opphold. For sikkerhets skyld også med henvisning til Utlendingsforskriftens § 37, 6.ledd om voldsutsatthet som grunnlag for opphold.
Dette var kortversjonen av norsk rettssikkerhet i en familievoldsak i nær fortid. Jeg tar forbehold for om denne saken er representativ for en tenkt større helhet av lignende saker. Da jeg som talsperson for Forum for menn og omsorg (FMO) i 2004 lykkedes å få erklært Utlendingsforskriftens § 37, 6. ledd for kjønnsdiskriminerende kom det reaksjoner. Under selve møtet hvor klagesaken fra FMO ble behandlet holdt likestillingsombudet kjeft. De sa ingenting men ville ha vedtaket omgjort i ettertid. Så meget for argumentasjonsevne og demokratisk sinnelag i Statsfeminismen.
Et fenomen vi ikke kommer inn på her, det muligens viktigste i «vår sak» for begrunnelse av ny gjenopptakelse, er forholdet mellom bevis og troverdighet, i fravær av bevis. Om ny kunnskap om vitnepsykologiske forhold. Fra nyere saker som har gått riktig vei til slutt, men ikke uten store anstrengelser, vet vi at i Baneheia-saken tok det usedvanlig lang tid og flere runder med GK før et flertall på 3 mot 2 i kommisjonen gikk inn for gjenopptakelse. Lederen i kommisjonen, advokat Siv Hallgren, mente at Viggo Kristiansen fremdeles måtte være skyldig.
I GK sin første saksbehandling i «vår sak» fra 2000-2005 var et mindretall på en, vitnepsykologen Svein Magnussen. Hans begrunnelse for å ville gjenoppta saken er ikke gjengitt. Vi lurer på hvorfor. Skjønt vi er ikke mye i tvil. Både politiadvokat Skjak Haaheim, tingrettsdommer Sissel Domaas (sak nr 01-05323 M/26 ) og leder Janne Kristiansen med flere i GK var nok innerst inne klar over at denne saken aldri burde vært reist for en domstol. Med fare for å bli oppfattet som «konspiratorisk»: Hva gjør systemservile jurister når det kommer rettspolitiske føringer på straffbarhet i rettspleien?
Hanne Harlems utsagn passer inn i dette bildet. En tåpelighet så stor at busta strengt tatt burde reist seg hos mange nok jurister til at hun ikke bare ble avsatt som minister, men at hele tenkningen ble gjenstand for kritiske analyser av grunnleggende feilpremisser. Juss-Norge holdt imidlertid kjeft.
Jeg «truet» selv med skilsmisse (se del 5). Ikke bare truet men gjennomførte i praksis hva som burde være en juridisk og «kjønnspolitisk» selvfølge for en mann. Som for en kvinne. Det tålte ikke rettssystemet kun få år før Harlems kvalifiserte tull ble proklamert som offisielt «gjeldende rett». Jeg har sagt til den dømte mannen at han er ikke alene om å ha blitt ofret på statsfeminismens alter. Det er ingen trøst. Offerrollen skal forøvrig være forbeholdt kvinner, kvalifisert strukturironi til side. Økningen i antall saker hvor advokater, bistandsadvokater og politiadvokater må forholde seg til påstander om voldtekt, vold i nære og fjerne relasjoner, er betydelig i nyere tid. Vi skal ikke raljere mer enn nødvendig over dette hysteriet, men mørketallene er som kjent alltid store.
I den nevnte Høiby-saken som pågår for tiden (høst 2024), formidles via media at det er økning av henvendelser fra kvinner (unge jenter?) som påstår seg utsatt for ulike former for voldtekt. Det hører med til historien om vår sak at det var «mistanke» om voldtekt av kvinnen som påkalte politiets utrykning. Hvor man altså raskt fant ut at det ikke var noen grunn til å tro at det hadde skjedd noe straffbart. Voldtekt har aldri vært endel av siktelse eller gjenstand for etterforskning.
Vold av ymse slag, uten beviser, legges ofte til grunn som faktum. Slik er jussen på dette felt. Troverdighetsvurderinger brukes uten kvalifisering. Fenomenet skam (se artikkel om «Psykologer uten grenser») , eller skal vi heller si motsatsen skamløshet, bringer oss inn på en interessant tankebane. Er rettssikkerhet som begrunnelse for bistand fra advokater i alle ledd i verste fall falsk? Er konsekvensen av økningen av profesjonelle aktører (da har vi ikke nevnt alle kriminologene og sosionomene) en forringelse av nettopp rettssikkerheten? Også for mistenkte, siktede eller tiltalte. At den rettsikkerheten som skal bedres, i realiteten blir samlet sett dårligere. I verste fall undergravd. Har økningen av antall nye advokater i nye roller svekket rettsstaten?
Vi tar med et annet eksempel på tidsbilde fra den tiden da denne trenden utviklet seg, Amnestys kampanje i 2005, opp mot NRKs årlige innsamlingsaksjoner på høsten. Her ble det hevdet med store bokstaver og ikke minst fæle bilder at hver fjerde norske kvinne ble, i engelsk språk «raped or beaten to death». Kampanjen ble laget av Geelmuyden og Klyse med senere SV-representant Petter Eide i spissen. Han fikk rik anledning til å ro til fiskeskjær i Mainstreammedia da en smule kritikk mot kampanjen ble ytret. Det var ellers omtrent like vanskelig å komme til orde med motforestillinger som 5 år tidligere da Hanne Harlem sin voldtekts-definisjon fikk passere. Pr 2010 var Politiinspektør Hanne Kristine Rohde en mediayndling som fikk si hva som helst uten kritiske spørsmål fra media. Disse motforestillingene kom imidlertid på trykk , uten at det truet politiinspektørens posisjon og ideologiske føringer.
Amnesty vil ikke vite av myndighetsmisbruk fra det norske barnevernet. Overgrep mot barn på institusjon som menneskerettsbrudd er ikke deres tekopp. Slike saker blir Amnesty synlig irriterte over å bli minnet om, deres egen unnfallenhet inkludert. Media er ukritiske til overgrepshysteriet. Ingen i de etablerte mediene tør å stille spørsmål ved rasjonalene. Mikrofonstativene stilles opp og i konkrete saker lar man feministisk orienterte bistandsadvokater prege diskursene. Advokatsvikt synes som trend ved justismordsaker. Det var også tilfelle i «vår sak» nevnt i denne seriedel, og som mer enn antydet i del 1 en vesentlig reaksjon på Samfunnsmagasinets første artikkelserie om Justismord tilbake i 2007.
Politijurister er knapt nok nevnt i kilder jeg har brukt for denne serien, om etikk nærmere bestemt. Retningslinjer også for denne gruppen er visstnok under utarbeidelse. For bistandsadvokater, som i nyere tid fra de siste 20 årene ca, ofte er i aksjon fra fornærmede kanskje ikke vet at de fornærmet, har denne virksomheten blitt en solid geskjeft. De som følger strafferettssaker vil kunne observere mengder av disse sittende vaglet uke ut og uke inn. Deres viktigste aktivitet er før rettergangen, den ideologiske biten rettet også mot media og samfunn.
Til slutt et par punkter i Advokatforeningens retningslinjer for bistandsadvokater . Jeg lar de stå ukommentert, det vil si: jeg overlater til leseren å jamføre med hvordan endel av de spesielt kvinnelige advokatene opptrer i voldssaker. Hvor mørketallene, også fra politiadvokatene sies å være store. Alltid store.
«Punkt 2.2: Bistandsadvokaten må ikke tilskynde eller på annen måte medvirke til uriktig forklaring, falske bevis eller annen form for uredelighet.
Punkt 2.3: Bistandsadvokaten skal ikke identifisere seg med sin klient. Bistandsadvokaten har krav på ikke å bli identifisert med det advokaten anfører for sin klient eller det syn og de interesser klienten har.»
Ole Texmo
