Bergen. Publisert 2.6.2017
Av Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox
Regjeringen Solberg – med statsministeren i spissen – har gitt uttrykk for å satse mer på et såkalt digitalt samfunn. Dette skal antagelig – så lenge regjeringen sitter – gjennomføres under ledelse av kommunal- og moderniseringsministeren (sistnevnte er jo egentlig en direkte tullete tittel).
Etter drøye 20 år med jevnt økende databruk burde verden – og Norge – ha lært og erfart hvor sårbart et såkalt digitalt samfunn er. Digital krigføring er blitt et ganske nytt begrep, og har allerede vist seg å kunne bli en realitet. Et fiendtlig innstilt regime – og/eller en eller flere dyktige hackere, kan sette hele vår infrastruktur ut av spillet. Vi kan bli lammet så vel militært som på alle andre måter nettopp fordi mer og mer skal digitaliseres – lagres i datamaskiner. Det snakkes om å sikre dataene med back-up lagring. Det er ingen hjelp i når systemet er satt ut av spill.
Når de første EDB-systemene ble tatt i bruk for enda lenger tid tilbake, ble der jublet over hvor mange mennesker disse nye maskinene kunne erstatte. Da var det visstnok ingen som så saken fra en annen og enda viktigere side – nemlig hvor mange mennesker som etter hvert ville kunne bli arbeidsløse. Undertegnede kan som en liten «kuriositet» nevne en liten hendelse en gang rundt 1980. Jeg skulle et ærend for firmaet jeg den gangen var ansatt i – levere en større sjekk hvilket mottakeren selvsagt skulle kvittere for å ha mottatt. Da jeg kom inn der hvor sjekken skulle leveres, satt hele betjeningen i stummende mørke. Vel, tenkte jeg, det er vel et alminnelig strømbrudd og helt udramatisk. Jeg fant i hvert fall frem til skranken, og leverte sjekken og ba om kvittering. Da skjedde der noe som i ettertid egentlig har vært ganske morsomt å tenke tilbake på: Damen bak skranken: «Æhhhh – hmmm – strømmen er borte skjønner du, så det blir vanskelig å kvittere for sjekken slik vi gjør – i et spesiell elektrisk apparat.» «Vel, sa jeg, – «men dere har vel en penn eller noe annet å kvittere med… Jeg må jo ha en håndskrevet kvittering også uansett!» Damen igjen; – Æhhh – jo – selvfølgelig kan jeg kvittere for hånd!» Jeg ble selvsagt ganske forbauset over – allerede da – over hvor avhengig betjeningen var blitt av elektronikken. Selv en penn var øyensynlig blitt et fortidsredskap.
Men tilbake til dagens situasjon – som for lengst har gitt oss dystre fremtidsutsikter. Helt fra barnehagestadiet blir ungene lært opp i å bruke elektroniske duppeditter også som leketøy. Ikke akkurat en sunn måte å leke på. Og vi ser jo daglig hvor uhyggelig avhengig spesielt de unge er blitt av disse små avgudene som følger dem overalt, og som de alltid bare må holde i hånden og kikke på – med eller uten propper i ørene. De sitter i sin egen verden på busser og trikker – og går i sin egen verden på gaten uten å ha særlig øye og øre for trafikkfaren for dem selv. Ja galskapen har til og med nådd så langt at mange må fingre med disse elektroniske saken mens de kjører bil! Det har nok gjennom de siste årene kostet en del liv – også uskyldige!
Hva var så galt og umoderne med kartoteker med pappkort og andre arkiverte samlinger av opplysninger om ditt og datt? Det var vel neppe særlig mer arbeid å finne nødvendige opplysninger i et arkivskap – i systematiske arkivlommer i en reol enn å lete seg frem via en PC. Så kommer altså strømbruddet – eller hackerne – og «dreper» hele systemet, og uerstattelige opplysninger – eller data – er kanskje gått tapt for alltid. Og la meg kort ta med all elektronikken i biler og busser og andre kommunikasjonsmidler. Tidligere kunne nesten enhver fikse mindre feil selv – man så ofte feilene, og kunne rette dem. I dag piper det i alle retninger mens røde lamper blinker, og som bl.a. bussjåfører ofte har sagt, – likevel er der ingen feil, – men de må ofte høre på enerverende pipelyder og se blinkende røde lys gjennom en hel arbeidsdag hvilket kan være en sann påkjenning.
Det er vel enda ikke for sent å bruke hodet – tenke – hvor mye tryggere og mer robust alt egentlig var på den gamle måten. Og ikke minst hvor mange flere som allerede i dag kunne hatt en jobb! Det man kan kalle en «nødvendig» rasjonalisering er blitt en ulykke for titusener av mennesker – ofte nettopp grunnet mer og mer bruk av data og automatikk på arbeidsplassene. Kanskje en god start til forbedring er å sjalte ut den såkalte moderniserings-ministeren – og for den saks skyld hele den nærmest ekstremt digital-orienterte regjeringen?!
