Vårt grådige og dyre fedreland

Publisert 23.02.2022. Oppdatert 23.2.2022
Illustrasjonsfoto: Sfm.no

Allerede for 15 år siden, nærmere bestemt i april måned 2007, krevde flere norske næringslivstopper at våre politikere måtte åpne for å doble prisene på strøm og drivstoff. Samlet skulle prisøkningen bidra til å få redusert «global oppvarming». Kapitals redaktør, Trygve Hegnar, opptrådte den gang nærmest som en slags nasjonal talsmann. I dag har selv næringslivet blitt rammet av nettopp kraftige høyninger på nettopp strøm og drivstoff, noe Hegnar også ønsket seg – den gangen. Vi lurer på om han ønsker det samme i dag?

Det er såre enkelt for slike som slipper å betale regningene selv, å kreve både doble strøm- og drivstoffpriser, samt en ytterligere økning av bompengeavgiften. Nå er nå engang fakta slik at alle innbyggere i Norge, ikke får fallskjerm den dagen de eventuelt blir sparket eller mister sin jobb. Amerikansk minstelønn er mange norske næringstoppers store drøm. De er stadig fremme med forslag om enda lavere lønninger, viss ikke truer de med utflagging til land med lavere kostnader. Og hver gang slike trusler om utflagging framsettes, så skjelver hele det politiske Norge. De gjør da ofte som toppene forlanger.

Fakta er at alle i Norge har ikke en ½ million eller mer i årslønn. Vanlige arbeidsfolk får heller ikke store opsjoner og bonuser. Og alle har heller ikke råd til å kjøpe seg miljøvennlige biler, og takket være en fortsatt spinngal norsk bilavgifts-politikk. Man kan virkelig begynne å lure på om enkelte næringslivstoppers langsiktige planer, egentlig er å få våre politikere med på at færrest mulig i Norge, med tiden, ikke skal få lov til å ha egen bil. I stedet er kanskje tanken den at vanlige arbeidsfolk må ta til takke med sykkel, alternativt offentlig transport, eller bare egne ben om de da klarer å gå.

Dersom pengene, som norsk bilister årlig betaler gjennom bompenger, skatter og avgifter på avgifter, hadde gått til det de egentlig skulle ha gått til, nemlig moderne veibygging og utbedring av vårt eksisterende veinett, så hadde også flyten i den norske trafikken økt betraktelig. Køene hadde blitt mindre. Forurensning fra buss-, lastebil-, og personbiltrafikken hadde blitt redusert, også ved at elendige veidekker ble skikkelig reparert og vedlikeholdt. Dessuten hadde vi spart mange liv og forhindret ytterligere trafikkulykker. Bedre og jevnere overflater uten hjulspor på alle våre veier, ikke minst riktige dosserte kurver, hadde dessuten gitt langt tryggere trafikk, og faktisk bidratt til langt mindre forurensning.

Griskheten og grådighetskulturen i Norge har eksplodert. Den florerer faktisk like mye i statlig, fylkes- og kommunal ervervsvirksomhet, som den gjør i det private. Ingen synes å være bedre enn andre. Grådighetskulturen i dagens Norge, er i dag for øvrig svært lik den vi finner i andre vestlige land. Vi behøver ikke å dra lengre enn til vårt naboland Sverige, for å se resultater av ren grådighet med det blotte øye. Så spørs det da om det i det hele tatt er politisk vilje til å få stoppet grådighets-kulturen.

Jan Hansen
Frilansjournalist (MNJ)