Av Ole Texmo
Publisert 24.4.2026
Illustrasjon: Faksimile av bokomslag: Ohnstad, Bente og Ylve Gudheim: «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?» Ordskifte forlag, 2019. ISBN: 978-82-691748-0-9.
Nærhet til begivenhetene. Konkrete erfaringer. Profesjonaliseringens pris. SKUP-nominasjoner. Seminar 2008 på gjensyn. Noen ikke helt tilfeldige eksempler. Bekymringer til besnær og besvær. «Kampen om barna». Autoritetsmarkering og kampanjejournalistikk. Selvfølelser og forbehold.
Min bakgrunn som både skribent og aktivist har gitt meg en viss nærhet til begivenheter og til media i noen sammenhenger. Konkrete erfaringer er derfor valgt som vesentlig bakgrunn for denne seriedelen. Med konkrete erfaringer vet man mer presis hvordan det arbeides. Med forbehold for at personlige erfaringer er subjektive i enkelte saker. Metoderapportene til SKUP kan vise seg å være misvisende og underkommunisere dårlige holdninger fra medias profesjonelle aktører. I prinsippet ikke ulikt klienterfaringer med barnevernet, et perspektiv media hittil har valgt bort. Hvorfor?
Kan det ha noe med at både journalistikk og sosionomer/barnevernspedagoger har felles trekk som nye yrker med behov for profesjonsbygging, sterk indre justis og immunisering mot kritikk? Å styrke yrkesmessig selvfølelse kan være bra, men til hvilken pris? I mangel av et bedre uttrykk kaller jeg dette for profesjonaliseringens pris og støtter meg dels på refleksjoner i forlengelsen av begrepet autoritetsmarkering introdusert i forrige artikkel. <referanse 1> Med forbehold for at opphavsmann til begrep og verk ikke tas til inntekt for mine fremstillingsgrep.
Vi fortsetter med SKUP-nominasjoner og fokuserer inn Barnevern som tema. I oversikten over kategorier og underkategorier i Espen Sørmo Strømmes studie «Kokebok fra SKUP-kjøkkenet» <referanse 2, side 373 og utover> finner vi til sammen 45 prosjekter på 30 år fra starten i 1991 til 2020. Senere har det komme til flere, dels kommentert tidligere, bl.a. denne <referanse 3> fra serien om presse og etikk (2022). I oversikten fra Kokeboken mangler det en rapport om et prosjekt vi har omtalt før, navnlig «Mørke skyer over Morgensol», nominert av Bergens Tidende i 2004.
Jeg har min teori om hvorfor denne er unntatt og kanskje ikke lenger eksisterer i SKUP sitt arkiv. Med fare for å dyrke min selvfølelse som kritiker vel meget, spøk og ironi tilside. Jeg har nemlig slaktet journalist og rapport tidligere, noe jeg utfra relevanshensyn må vite, nok kommer tilbake til. Barnevern er ikke underkommunisert, men hvilke vinklinger og hvilke funn har man prioritert og konsentrert seg om? SKUP-nominerte «Barnevernmotstanderen» <ref 3> i 2022 var et journalistisk nidportrett av en navngitt aktivist. Prosjektet til VG/faktisk.no kan ses i sammenheng med en tidligere SKUP-nominasjon fra 2010, som beskrives slik i ingress form i «kokeboken»: «Kampen om barna (Stavanger Aftenblad 2010): Kartlegging av private barnevernrådgivere på nettet som ofte er menn uten kompetanse, men med barnevernerfaring selv. Det kommunale barnevernet opplever disse som aktører som hever konfliktnivået». Link til metoderapporten: <referanse 4>.
Dette høres jo ikke bra ut. Uten kompetanse og som hever konfliktnivået. Jeg husker godt at jeg ble oppringt av Aftenbladets gravejournalist tilbake i 2010, en viss Kjell Gjerseth Olsen som går igjen i mange nominasjoner fra flere aviser. Sist jeg så navnet hans var han engasjert av Klassekampen, avisen med desidert mest statsstøtte bak seg. Å forvente at slike medier skal være kritiske mot offentlig omsorg fra et bruker- og klientperspektiv er naivt. Venstresideorienterte medier og deres kilder blant ideologiserte, for ikke å si autoritært anlagte fagpersoner, har i bunnen noen slagord å slite med, f.eks. at familien er en borgerlig fordom. Biologisk foreldreskap er fy.
Ideologisk støtte til systemforståelser som baserer seg på utbyttbarhet (også av argumenter over tid) og hat mot «det biologisk prinsipp» er legitimt over hele linjen blant etablerte medier. Også de «borgerlige». Se vår serie om barnevernet fra 2007 <referanse 5>, særlig del om Det biologisk prinsipp som barnevernets største hatobjekt. Med konkrete referanser til store VG oppslag med ideologisk slagside og konkret etterprøvbart sitat fra en sentral fagperson i barnevernutdanningen, Reidun Follesø som kontant og fyndig uttaler seg slik om det biologiske prinsipp: «Rensk det vekk!»
Da Knut Gjerseth Olsen ringte meg i 2010 og nappet etter internsladder uten journalistisk relevans, presenterte han seg ikke på noen overbevisende måte. Prosjektet var kanskje i støpeskjeen, i beste fall. I barnevernkritiske kretser hadde allerede oppstått bevegelser blant «private rådgivere», også de av oss som ikke ga oss ut for å ha slike roller. Vi ble tipset om en uhøflig journalist med stavanger-dialekt som fisket etter sladder fra flere eksplisitte nettverk. Konkret var det tale om personopplysninger av det pikante slaget i og rundt «Familiestiftelsen» som allerede hadde en anmeldelse til Stiftelsestilsynet på seg. Muligens hva som hadde satt journalisten på sporet?
Anmeldelsen for økonomisk rot var fortjent nok, forsåvidt. Privat sladder bør imidlertid media holde seg unna. «Familiesplittelsen» som den het blant de mer ironiske av oss, var knyttet til Swingers-klubben, engasjerte seg rettslig og politisk langt ut over anstendighet og sensitivitet for følsomme saker. Flere personer som investere tillit til stiftelsen ble holdt for narr. Men det var neppe Gjerseth Olsens bekymring der han gravde etter møkk, piss og sonderte revir. Familiestiftelsen kunne mistenkes for å leke seg med menneskeskjebner, greit nok.
Jeg nevner dette fordi i et nominert prosjekt året før hadde Drammens Tidende brukt nettopp Familiestiftelsen som kilde, med de beste skussmål for organisasjonens troverdighet. (Makta over barna Drammens Tidende 2009) <referanse 6>. Ufortjent nok. Prosjektet evnet da heller ikke å knekke koden for det valgte perspektivet på bruken av sakkyndige. Mest trolig fordi systemkritikken var fraværende. I Kokeboken har Helse og omsorg <ref 2> en underkategori kalt «Helse- systemkritikk». Hva denne inneholder er så ymse. Helse er et temmelig omfattende tema.
Men for fokus på barnevern burde det være mulig å se nærmere på systembetingelser, eller? Symptomatisk nok kom det intet ut av NRKs stort anlagte og nominerte «Skjulte bånd» pr 2014 om bindinger mellom sakkyndige og oppdragsgivere i barnevernet. NRK ved Dagsnytt 18 avsluttet allmennkringkasterens samfunnsoppdrag ved å la tre psykologer med bransjeinteresser enstemmig og uimotsagt hevde at oppdragene måtte styrkes med flere sakkyndige pr sak. Mer bukk og havresekk.
Knut Gjerseth Olsen var i 2010 ute etter noe mer enn å kun sverte Familiestiftelsen. Han ville knytte tvilsomhet i personnettverk til hele sjiktet av barnevernkritikere. Jeg merket meg at han ikke var interessert i systembetingelser, juridiske eller også psykologfaglige spørsmål som grunnlag for kritikk. Ingenting om legitimitetskrisen i barnevernet og andre deler av familieretten for den del. Den undersøkende journalisten var kun ute etter å sverte alle typer motstandere av barnevernet.
Akkurat som VG og Faktisk.no når de gikk løs på Rune Fardal pr. 2022. Uten å nyansere for om Fardals engasjementer og personlige forhold er relevante for legitim barnevernkritikk. Eller for den del representative for de etter hvert mange av oss som er kritiske til barnevernet. For undersøkelser av barnevernet er det lite konkret systemkritikk. Kunnskapsløsheten når det kommer til begreper, saks- og aktørnivåer er påfallende. Siste nytt i sjangeren «nedsverting av barnevernkritikere» er psykologiprofessor Ole Jacob Madsen i Morgenbladet pr 17.04.2026. Vi er fristet til å kommentere den her, men lar «Foreningen Rettssikkerhet for alle» stå for tilsvar. I denne omgang <referanse 7>.
For å kunne nøste noen tråder fra forrige del om journalisters selvbilder og yrkesideologi, tar vi turen tilbake til et seminar i 2008 vi har omtalt før <referanse 8 og 9>. Det skader neppe å repetere litt. Daværende Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA) inviterte til dagsseminar med avdeling for profesjonsutdanning ved Journalist og Barnevern-linjen i fellesskap som arrangør. I tid skjedde dette samtidig med at NRK og andre systemvennlige medier drev regulær kampanje for å senke terskelen for bekymringsmeldinger til barnevernet. At «kun» 4 prosent av meldingene kom fra skole, barnehage og SFO var oftest brukte eksempel på en aldri dokumentert underrapportering.
Jeg forsøkte å påpeke denne svikten i flere sammenhenger, også debattinnlegg. Media lukket seg til. Man prioriterte vekk motforestillinger. På seminaret i 2008 med timeplan fram til 15.30 oppstod en pinlig situasjon en time etter lunsj. Det var ikke annonsert noe forbud mot plenumsytringer, flere hadde derfor hatt ordet. En kvinne som nettopp var ferdig med sitt studium i barnevernpedagogikk, rakk opp hånden og fortalte at hun var frustrert over mangler i sitt pensum. Hun beklaget seg over ikke å ha lært hvordan man kommuniserer med barn og voksne i pressede situasjoner.
En betimelig ytring, frimodig av en fersk kandidat som kanskje var på vei rett ut i et krevende yrkesliv med mangelfulle forutsetninger i bagasjen. Det som skjedde, var at hun ikke fikk respons fra seminarledelsen. Til tross for at kritikken hennes var konkret nok og at det var nok av fagfolk til stede som kunne kommentere. Var disse mer opptatt av å markedsføre barnevernets angivelige berettigelse for omfang og yrkesideologi enn faglige utfordringer? Med media på laget.
Den ferske barnevernspedagogen ble tiet i hjel for å bruke et mer dramatisk uttrykk. Da noen flere av oss som var til stede ville ha diskusjon om temaet hun hadde ytret, svarte seminarledelsen med å avslutte seminaret. Før tiden. Oppsiktsvekkende, da en ikke uvanlig erfaring på (fag)seminarer er at tiden ikke strekker til. Begrunnelsen nå var at journalistene måtte rekke deadline <sic>. De systemservile journalistene protesterte ikke, og forlot lydig auditoriet hjem til sine redaksjoner.
For de som måtte betvile min objektivitet: Situasjonsbeskrivelsen er sann nok, men ikke karikert. Systemservile mediefolk er et ynkelig syn. Ingen SKUP-rapporter har hittil i historien beskrevet lojalitet til offentlige kilder og premissgivere som et metode- og eller integritetsproblem. Tilfeldig? Neppe! Jeg deltok som frilans skribent den gang i 2010 og har den samme posisjon i dag. Jeg er ingen insider, men har sett nok ynkelighet blant mediefolk og hatt nok av samtaler med journalister og (debatt)redaktører til å kunne si at media ikke uten videre er interessert i kritikk av barnevern.
Var jeg journalist hjemmehørende i det etablerte sjiktet av norske Mainstreammedier med ressurser til å drive mer omfattende undersøkende journalistikk, ville jeg, noe jeg også prøvde på allerede i 2010 og før den tid, stilt spørsmål ved: 1) hvem som stod bak de ikke usannsynlig tilrettelagte kampanjejournalistiske grepene med å dels rose barnevernet for å hjelpe 50 000 barn i året, og dels at flere trenger hjelp fordi kun 4 % av meldingene kommer fra skole barnehage mv. 2) Jeg ville undersøkt om det fantes metodisk belegg for påstandene om underrapportering.
En arbeidshypotese kunne f.eks. vært at det var offentlig finansierte informasjonsbyråer som hadde produsert og markedsført tall og ideologi. På oppdrag fra et ikke akkurat underfinansiert barnevern. Som et tredje delprosjekt ville jeg undersøkt om det virkelig ble bedre med mer finansiell støtte til barnevernet og flere stillingshjemler. Hvordan ble de mange nye klientene blant barn og foreldre møtt av barnevernfolk uten kompetanse til å kommunisere? At det kom flere bekymringsmeldinger som effekt av kampanjene var ikke vanskelig å registrere. Men på hvilke premisser?
«Antall meldinger til barnevernet har økt markant de siste årene. Fra 2008 til 2017 økte antallet med 57 prosent». I løpet av 2018 gikk barnevernet gjennom 57 013 meldinger. Til sammenligning ble det i 2018 født 55 100 barn i Norge. Gjennom media har det kommet fram at enkelte kommuner etterlyser flere meldinger til barnevernet. Da skal en huske på at meldeplikten er forbeholdt de alvorlige tilfellene. Flere meldinger kan derfor ikke være et mål i seg selv».
Sitatet er fra boken «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?» (Ordskifte forlag 2019) <referanse 10> Boken dokumenterer en mengde enkeltsaker hvor lovkriteriene for meldeplikt ikke er oppfylt. Forfatterne tar for seg offentlige meldere, og viser hvordan disse i forsvinnende liten grad er seg bevisst at det må være «grunn til å tro» at det som gir angivelig grunn til bekymring må være en følge av «alvorlig omsorgssvikt», jf. ordlyden i barnevernloven § 6-4 og tilsvarende bestemmelser i Undervisningslov og andre lover for pedagogisk og helsepersonell.
Det hører med til resepsjonshistorien (les: hvordan boken ble mottatt i offentligheten) at da boken skulle anmeldes i Tidsskrift for Barnevernrett satte man tidligere fylkesnemndleder Geir Kjell Andersland på saken. Jeg har disset denne kronjuristen før og er neppe helt ferdig. Andersland som er juristutdannet og burde kunne noe om oppfyllelse av lovkriterier, for ikke å nevne sentrale begreper, hadde sin egen vri på problemstillingen. I tråd med etablert barnevernideologi. Heller enn å følge opp bokens solid underbygde budskap om å være mer kritisk til bruk av offentlig melding, oppfordret Andersland som kaller seg Barneadvokat heller til å øke volumet. Ikke snau den karen.
Autoritetsmarkeringer kan oppfattes som revirmarkeringer: «Dette er vårt, her skal ingen andre blande seg inn og tro at de kan dette bedre enn oss». Barnevernets arroganse overfor alminnelige menneskelige erfaringer som foreldre, deres kommunikasjonsstil og ansvarsunndragelse, blir for ofte beskyttet av media som kan mistenkes for å identifisere seg med yrkesideologi. Barnevernets immuniserende språk uten innhold, f.eks. hyppig brukte psykouttrykk som «mentaliseringsevne» og «følelsesregulering», er ikke journalistmat. Hva er de egentlig redde for? Sine egne familieliv?
Dog skal sies at media har prøvd seg før, slik de også prøvde seg overfor hemmelige tjenester til det stoppet helt opp på begynnelsen av 90-tallet: «stat-i-staten», uangripelig og beskyttet mot innsyn og kritikk. Media bruke manglende innsyn og påberopelse av taushetsplikt som unnskyldning for å gi opp den kritiske journalistikken på begynnelsen av 90-tallet. Interessant nok da dette jo var starten for perioden med den undersøkende journalistikkens profesjonsbygging. Denne sjangeren trekkes ofte fram som bevis for journalistikkens seriøsitet. Man viser da som regel til prisvinnerne.
Jeg tar høyde for at mange av disse er gode nok, dvs. at det finnes seriøse journalistiske prosjekter og at de har sin berettigelse. I denne seriedelen har jeg valgt et perspektiv ved å trekke fram eksempler på slett og grunn, for ikke å si ideologiske motiverte prosjekter. Samfunnsmagasinet har eksister i snart 30 år og vi har produsert snart 20 artikkelserier. I serien om Media og ofrene (2015) <ref 9> skrev vi om «Da Avisa Nordland og VG gikk amok», om angivelige sykehusskandaler som var «for utrolige til å være sanne» ifølge de selvnominerende mediene VG og AN. Deres prosjekter pr 2010 finnes i SKUP-katalogen <ref 2> under kategorien «Helse – systemkritikk», henholdsvis «Operasjonsskandalen ved Nordlandssykehuset» og «Kirurgiskandalen ved Nordlandssykehuset».
Å tillate seg å kritisere offentlig omsorg er ikke for hvem som helst. Media beskytter barnevernet ser det ut til. Den samme tendensen kan også spores når det gjelder kritikk av lov og rett, ikke bare familieretten hvor verken barnevern eller barnefordeling er underkommuniserte temaer. Men hvor vinklingene er systemlojale og lite opplysende for en demokratisk samfunnsdebatt. I neste seriedel skal vi se hvordan dette dels arter seg for meningsmangfoldet. Har klimaet og ikke minst rausheten for ulike meninger endret seg i offentligheten de siste la oss si 10-20 årene?
Vi kommer ikke usannsynlig til å øse av personlig erfaring. Leserne er herved advart. Selvtitulert barneadvokat og påstått barnevernkritiker Andersland bør følge ekstra godt med. Kanskje har jeg også rukket å teste Morgenbladet for ytringsmangfoldet omkring legitim barnevernkritikk professor Ole Jacob Madsen tilsynelatende er så opptatt av.
Ole Texmo
Kilder og referanser del 8:
<ref 1> serieoversikt https://sfm.no/serie-om-media-og-mangfoldet/
<ref 2> Strømme, Espen Sørmo (2022): Kokebok fra SKUP-kjøkkenet. Om undersøkende journalistikk og metodebruk. Fagbokforlaget, Bergen.
<ref 3> Presse og Etikk 2022, særlig del 2 https://sfm.no/oversikt-over-serier/
<ref 4> Stavanger Aftenblad 2010: https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/2010-49%2520Kampen%2520om%2520barna.pdf
<ref 5> Serie om barnevern 2007-08, særlig del 2 og 9: https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/Barnevernserie/17.11.2007.Hva_er_galt_med_norsk_barnevern.Index.htm
<ref 6 >Drammens Tidende 2010 https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/2009-24%2520Makta%2520over%2520barna%2520%28Drammens%2520Tidende%29.pdf
<ref 7> Svar fra Foreningen Rettssikkerhet for alle til Ole Jacob Madsen, april 2026 https://www.rettssikkerhet.org/artikler-1/nr-psykologen-konspirerer-p-vegne-av-sin-arbeidsgiver?
<referanse 8> Serie 2025, spesielt del 3 https://sfm.no/serie-om-velferd-i-norge/
<referanse 9> Serie Media og Ofrene 2015 spesielt del 8 https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/MEDIA-OG-OFRENE/Index-Media-og-ofrene.htm
<ref 10> Ohnstad, Bente og Ylve Gudheim: «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?» Ordskifte forlag, 2019. ISBN: 978-82-691748-0-9.
