Publisert 29.7.2024
Foto: Colourbox
For det første så må man få lov til å spørre: Hva lærte man før om å hedre sine foreldre? Neste spørsmål må da bli: Gjør man det når man bryter kontakten? Hva ser da foreldrene i bakkant når slikt skjer? Tenker man da som forelder at man kan angre på at man fikk barn når disse barna bryter kontakten?? Har da familieforhold noe for seg i det hele tatt da?? Noe annet blir det om det er slik at foreldre har misbrukt både ditt og datt i forhold til sine barn?? Kan dette også gjelde for barna man har satt til denne rare verden??
I dag ser man heller at barn er i oppvekst med en gullskje i munnen og kravene er så store at dette noen ganger grenser til «det glade vannvidd» eller ikke så mye langt i fra.. Når først et slikt brudd er et faktum, bør heller ikke barna tenke på at «arven den dagen de dør» skal fremst på tapetet?? Da ser jo alle at mammon har fått et kraftig fortfeste?? Har du en forelder som ikke bryr seg, hva skal du da med ettermælet og etterlatenskapene dens da tenker vel noen?? Da kan den som er din forelder selv sørge for at du ikke får noe som helst?? Hva skaper slike tilstander av følelser hos folk?? Uhygge er vel svaret.. mistrivsel også.. Men så er det da noen mennesker som kun lever av og for splittelser. Slikt er bare trist.
Om man ikke kjenner sin besøkelsestid på rett vis og kun går for å skape splid, hva har man da igjen for egen del, kjennes slike følelser gode ut?? Tvilsomt. Noen mener visst i fullt alvor at en sorg er en psykisk sykdom?? Så har man de som man ser er narzisisster (psykopater i dagligtalen), hva gjør man for å avsløre slike, kan slikt også være en årsak til konflikter og familie-brudd?? Jo, helt klart. Det kan ikke være greit for noen i alle tilfeller å tenke på slikt resten av sitt liv hvorfor man ikke tok skjeen i den andre hånden og tenke seg litt om , enten man er en offentlig person eller om det dreier seg om privaten?? Mye splid ser nå ut for å få større forfeste enn godt er for tiden, dessverre når man leser om slikt.. Huff sier nå jeg… Det får meg til å tenke på det mennesket som en sommer fant en sølvskje i fjæra som så ganske så miserabel ut etter en umasse ti-år i sjøvann, sjøis etc og så ganske så ugrei ut.. En vakker dag for en tid siden, fant en oppsitter av et småbruk denne i en helt annen anledning , og tok den med hjem for å å prøve å pusse denne ren.. Det gikk da på et vis, men helt ren kunne den neppe bli. Men historien bak kunne nok være så mangt.
Var det virkelig noen som etter et mulig arveoppgjør ikke ønsker a noen skulle ta over denne og kastet den dit den ble funnet flere ti-år etter, (kanskje kastet dit i forrige tusenår, (før skiftet sist)?? Skjeen ble behørig tatt vare på og forsølvet på nytt, selv om den viser noe gammel slitasje, men forteller om en historie som kanskje ikke mange i dag tenker over?? Eller andre historier om bo-deling hvor man skulle sikre seg etterlatenskaper hvor det ender med frivillige auksjoner hvor en kiste med innhold knives om å få tak i og tredjeperson får tilslaget, og åpner den hjemme og finner en haug med sølvtøy som skulle deles i boet til den som eide denne kisten, men som sitter igjen med sølvskatten og arvingene sitter igjen med skjegget i postkassen??
Så har man det motsatte, at noen ikke bryr seg med arveoppgjør, ønsker ikke å sitte med avdødes gjeld, som følge av stridigheter man prøver å unngå og derved ikke mottar eller ønsker å motta arv i slike tilfeller. Ja ja, noen skal sloss, andre gir blanke, sånn kan livet være…Noen ganger går man forbi rettmessige arvinger og skillet i familien får enda større sår enn nødvendig, hva har man igjen for slike handlinger der man kunne leve i fred og fordragelighet?? ER det da rart at verden nå er i så store endringer at forelder og barn ikke snakker sammen mer?? Hva har man da igjen av livs-trivsel?? Lønner det seg i lengden?? Tvilsomt! Det er alltid for sent å snyte seg når nesen er borte!
Ellinor Nerbø
