Publisert 2.2.2018
Av Terje Haugom, adjunkt
Illustrasjonsfoto: Colourbox
I en klasse i barneskolen vil man som regel finne både gutter og jenter, – noen såkalte skolelys, mange flinke, noen som henger med, og så noen svakere, integrerte elever. Og akkurat disse siste, ofte med lærevansker, ADHD, eller et eller annet fysisk avvik fra det «normale», kan så absolutt være årsak til at flere flinke elever ikke får konsentrert seg godt nok, ikke får den hjelpen de ber om osv. En del barn med f.eks. ADHD lager ofte lyder, eller finner på fantestreker og støy – fordi de vil ha oppmerksomhet, i øyeblikket der og da, eller hele tiden. Ofte er det 2 lærere og 1-2 assistenter til stede, som alle gjør så godt de kan – for å hjelpe alle, f.eks. 28 elever. Likevel er det for mye uro, lyder og støy til at alle de «normalt-fungerende» opplever skoledagen som lærerik og utviklende.
Erna Solberg og hennes regjering vil ha en bedre norsk skole. Hjelper det da likevel med «bedre» lærerutdanning? Med flere skoletimer i kjerne-fagene, og lengre skoleår? Det må bli RO i klassen. Det må legges til rette for at elevene TRIVES bedre på skolen. Uten hysjing, uten rop og gauling, uten kjefting, uten at noen blir sendt på gangen – eller til rektor, bare fordi de ville ha omsorg og oppmerksomhet. Men er det egentlig mulig, når vi har et skolesystem der alle – uansett mental og fysisk tilstand – har rett til å gå i samme klasse eller gruppe? Når foreldre står på sin rett til å ha sine utagerende barn i en «normal-klasse»?
Skal alle som er fullt i stand til å møte en lysende framtid som aktive, kreative, hardt-arbeidende borgere – innenfor alle yrkesgrener -, må de få ARBEIDSRO, mulighet til å KONSENTRERE seg, og ha noenlunde likestilte, flinke elever rundt seg, i en klasse med max. 16 elever! Før hadde vi spesialskoler for elever som falt utenfor vanlig skole og undervisning. Det var et positivt system, hvor elever som f.eks. var for svake i teoretiske fag, fikk utløp for sine evner og krefter i mer praktiske fag, som div. håndverksfag. Spesialskoler ble lagt ned, og uroen i Grunnskolen eskalerte i takt med integreringen. Dette kan ikke bestrides!
Derfor: Hver kommune burde ha ÉN spesialskole med variert tilbud til de barna som egentlig ville ha størst utbytte der. Med mange nok inspirerende spesial-pedagoger til at hver og en av elevene ville oppleve vekst, framdrift og trivsel i skoledagen. Foreldrene ville også slippe alt bråket og kranglingen om «hvem som hadde skylden i dagens episoder i «normal-klassen»! Jeg mener nedlegging av spesialskolene og den integreringen av spesial-elevene i vanlig skole var et feilgrep. Når flinke elever ikke vil gå på skolen pga. bråk og ballade – og lærerne er ribbet for mulighet til å irettesette så det merkes – da er det ikke til beste for norsk skole. Ei heller for potensielle skolelys som føler at de holdes igjen, og ikke opplever den faglige utvikling de egentlig hadde forutsetning for! Er dette veien mot en bedre skole, Erna?
