Publisert 10.7.2026
Foto: Sfm.no arkiv
Bergen kommune fulgte ikke opp barnehjems erstatningen som de lovte. I juli måned 2026, er det hele 31 år siden de første planene for en større avsløring av lovstridige handlinger/hendelser på barne- og skolehjem i Bergen og Hordaland begynte. I år 2000 gikk flere modige kvinner fra barnehjemmet Morgensol til sak mot Bergen kommune.
Flere tidligere elever fra det beryktede og ulovlig drevne Bergens Guttehjem på Garnes, fulgte opp høsten 2001. Det som siden framkom i enkelte medier, utløste full vrede hos den daværende fylkesmannen Svein Alsaker i daværende Hordaland fylke. Han beordret igangsatt full offentlig granskning av 11 skole- og barnehjem i Bergens-regionen. I juni 2003 kom det helt klart frem at barnevernet i Bergen hadde begått flere alvorlige brudd på lov om barnevern av 1953. Dette gjaldt at tilsyn med plasserte barn ikke ble utført slik loven krevde.
Jan Hansen varslet erstatningssøksmål etter sine opplevelser. Det skjedde overgrep på flere barnehjem i Bergen, ikke bare på Morgensol. Avsløringene av overgrep mot jenter på barnehjemmet Morgensol i Bergen var ikke enestående. Jan Hansen, som bodde nesten fem år på Bergens Guttehjem på Garnes, opplevde også rystende overgrep og grov omsorgssvikt. Han krevde at Bergen kommune måtte granske forholdene der og gi erstatning, på samme måte som det ble gjort med Morgensol-sakene.
Da politikerne i Bergen, midt i valgkampen 2003 ble enige om en uforbeholden unnskyldning og rekorderstatning til de tidligere barnehjemsbarna, sto gleden i taket. Ord som «historisk» og «uvirkelig» ruvet i avisspaltene og inntil 725.000 kroner i erstatning ble lovet. Dessverre så glemte man lovnadene og mange fikk aldri den støtten de ble lovet i valgkampen 2003 (23 år siden). Som en av de som fremmet saken om barnehjemserstatningen i Trondheim bystyre så føler jeg at man ikke kan legge saken i Bergen bort hvor Jan Hansen med flere ikke ble hørt.
Jan Hansen og hans nære venn Åge Hagevik, sto bak avsløringen om Bergens Guttehjem, med de fikk ikke full billighetserstatning fra Bergen kommune som derimot andre fikk. Det nyttet heller ikke å klage til erstatningsutvalget i kommunen som da ble styrt av en Høyre-politiker. Daværende byrådsleder, advokat Monica Mæland (H), hadde i forkant sørget for å få godkjenning fra Justisdepartementet om «unntak fra klageadgangen» fordi at det ikke pågikk rettsaker. Det gjorde det faktisk, men den informasjonen ble holdt unna Justisdepartementets saksbehandler. Fra staten mottok Hansen kr. 200 000,- i billighetserstatning og kr. 400 000,- fra kommunen for nesten 5 års ulovlig frihetsberøvelse på et ulovlig drevet barnehjem. Hagevik fikk skarve 200 000,- fra kommunen for 6 års opphold. Det var straffen begge fikk for å varsle om barnevern-skandalen som ledet til den offentlige granskningen.
Hansen og Hagevik reiste altså sak mot Bergen kommune. Foreldelse i slike saker, skulle ikke påberopes etter en full overenskomst i Stortinget år 2005. Saken ble først behandlet av Bergen Byrett. Der tapte de begge grunnet nettopp påberopelse av foreldelse fra kommunens side. Saken gikk så videre til Gulating Lagmannsrett hvor det samme skjedde. Så ble den anket til Høyesterett. I en kjennelse fra Høyesterett sto det klart at anken i saken mot Bergen kommune, ikke ville føre fram. For Hansens del gikk saken derfor videre til ECHR i Strasbourg hvor den først ble lovet behandlet, for siden å bli avvist. (https://sfm.no/echr-sak-passerte-naloyet-sa-ble-den-stoppet/)
Med bakgrunn i Stortingets overenskomst, reiste Hansen senere erstatningssak mot Staten ved Barne- og likestillingsdepartementet i 2014. Ved en tilfeldig helseundersøkelse, kom det fram at Hansen hadde tydelige skader i ryggsøylen, og hvor det var stor sannsynlighet for at disse var blitt påført i barndommen grunnet grov mishandling på det ulovlig drevne Bergens Guttehjem. Den saken ble ført for Oslo Tingrett. Regjeringsadvokaten Thorheim påberopte også foreldelse. Det kunne han gjøre siden statsrådene Inge Marthe Torkildsen SV, og siden statsråd Solveig Horne fra FrP (etter valget), hadde nedlagt en slik påstand på vegne av daværende Barne- og likestillingsdepartementet.
Først ble saken gjennomgått av en meget kjent dommer ved navn Elisabeth Arntzen. Siden overlot hun saken til behandling til en ung dommerfullmektig ved navn Helle Astrup. Denne unge fullmektigen kom også fram til at saken var foreldet. Retten var nemlig ikke tvunget til å dømme til fordel for Hansen, helt uavhengig av hva Stortinget hadde kommet enstemmig overens om. Regjeringen skulle nemlig påse at foreldelse ikke ble påberopt i slike saker omfattende skole- og barnehjemsbarn. Men overenskomsten ble aldri lovfestet. Hansen tapte derfor også den saken og gikk siden ikke videre. Hans tro på den norske rettsstaten var for alltid død og begravet.
Jeg har utrolig respekt for den samfunnsengasjerte Jan Hansen som har levd med disse hendelsene siden år 1962. Hvem kan ha tillit til ECHR i Strasbourg når en rekke spørsmål aldri blir besvart? Det samme gjelder det norske rettsvesenet, og som har vært heller fraværende i en rekke erstatningssaker ført mot det offentlige. Jan Hansen har også skrevet boken «Når makteliten trues – og ofre knebles» hvor man kan få et innblikk i hvordan rettssystemet virkelig er.
Dette innlegget er skrevet for at media nå skal få øynene opp for hva som kan ha skjedd i saken til Jan Hansen med flere. Tiden er nå inne for at rettsikkerheten som regjering og storting skryter av blir innfridd, også for ofre fra guttehjemmet på Garnes. Denne saken fortjener et positivt resultat, men da må noen stå frem og si at ikke alt har foregått etter boken.
Svein Otto Nilsen
Fylkestingsrepresentant for Industri og Næringspartiet (INP) i Trøndelag
og gruppeleder i Trondheim bystyre
