Publisert 7.3.2018
Av Hilde Ottesen
Illus.foto: Colourbox
Barnevernet er en etat som ble til for å hjelpe barn i vanskelige situasjoner. Den var ment for å hjelpe ikke skape problemer for barna. Når en setter seg inn i barnevernets arbeid så ser en fort at barn ikke blir på noen måte hørt, deres beste blir ikke ivaretatt, hverken helsemessig eller samfunnsmessig, dette er barn som blir stående utenfor samfunnet kun for å titte inn virker det som. De ansatte ved barnevernet tror de vet bedre enn leger, psykologer, lærere til tross for mangelfull utdannelse og det merkelige er at folk protesterer ikke nok.
Barnevernet sammen med fylkesnemnda setter seg over loven ved å kidnappe barn, som skulle vært tilbakeført til foreldrene etter rettens avgjørelse. Men barnevernet tror de vet bedre, de har hevet seg selv over loven. Jeg vet med sikkerhet at de overlater barn til «fosterforeldre» som ikke er godkjente som nettopp fosterforeldre. De holder heller ikke tilsyn med disse hjemmene. Mange av disse «fosterforeldrene» er venner av saksbehandlere ved barnevernet, eller de tar barn hjem som fosterbarn hos seg selv. I ganske mange tilfeller går dette galt og barna har det verre enn de noensinne har hatt det tidligere i livene sine. Ett fosterhjem skal kun vare for en kort tid. Det skal legges til rette at barna skal tilbakeføres til biologiske foreldre så fort det lar seg gjøre, men det innebærer at «fosterforeldrene» taper penger på at foreldrene får barna tilbake så det vil de selvsagt ikke, det dreier seg om ganske store beløp hver måned. Dessuten finner de vel ingen grunn i å sjekke seg selv eller sine venner om barna har det bra. Derfor går ganske mye misbruk og mishandling langt under radaren når det gjelder disse barna dette omfatter.
Ett eksempel er «fosterfaren» som seksuelt misbrukte ei jente i Ålesund. Han hadde misbrukt henne i flere år, mye på grunn av manglende oppfølging fra barnevernets side som i tillegg plasserte en ung gutt fra Kristiansund inn i samme «fosterhjem» og nektet å flytte gutten før det hadde falt dom i saken. Er det mistanke om misbruk eller mishandling i ett fosterhjem skal barna flyttes øyeblikkelig. En skal ikke vente på en eventuell dom fra retten og la enda ett barn bli potensielt misbrukt eller mishandlet i dette såkalte «fosterhjemmet». For jentas del fikk hun en symbolsk erstatning, men det vil aldri hjelpe henne gjennom de traumene hun må gå gjennom senere i livet, og barnevernet anerkjente ikke skyld i saken, hvilket jo de med litt vett i hodet skjønner de har når de plasserer barn i ett fosterhjem som ikke er godkjent. Barnevernet tar stort sett aldri ansvar for de livene de med vitende og vilje ødelegger. De har immunitet fra staten, fra folk som ikke tar bort skyggelappene og som tror at barn ikke blir fjernet uten grunn fra foreldrene.
Jeg vil fortelle om en ung gutt som hadde det godt hjemme hos sin far, hvor han bodde til daglig. Faren var trener for fotball laget han spilte for, og fikk gode skussmål fra foreldrene til de andre guttene på laget, han hadde hjemmekontor slik at gutten ikke skulle komme hjem til tomt hus når han var ferdig på skolen og gjorde aktiviteter sammen med han. Likevel fikk de beskjed om at gutten skulle fjernes fra hjemmet fordi far hadde feil jobb. Denne gutten ble mobbet på skolen av sønnen til en ansatt ved barnevernet, så han skulket en del skolen til tross for at faren fulgte gutten hver dag. Når faren oppdaget skulkingen og mobbingen, ble dette tatt opp med rektor på skolen som selvsagt påsto at «nei, på hans skole forekom det ingen mobbing» Typisk fornektelse.
En annen ting som er typisk er at den saksbehandleren de fikk etter hvert utlevert var moren til den gutten som hadde stått for mobbingen. Hvilket hun selvsagt benektet. Gutten som mobbet har selv tilstått dette, og fortalte at han gjorde det fordi han var sint på moren som arbeidet for barnevernet. Han har bedt om unnskyldning for det han gjorde og har pr i dag ingen kontakt med barnevernsmoren sin. Han nekter. Uansett, denne unge gutten på da 9 år ble fjernet fra faren sin på ett tynt grunnlag. Han ble plassert i ett beredskapshjem hvor ett barn skal være i maks. 6 måneder. Denne unge gutten var i dette hjemmet i 2 og ett halvt år. Det var ett beredskapsbarnehjem som var infisert med svartmugg og var svært helseskadelig.
Men ingen brydde seg bortsett fra faren da. Dere vet om deadbeat fedre ikke sant? Vel denne gutten hadde en deadbeat mor. Hun gjorde ingenting for sønnen sin. Han ble flyttet rundt fra sted til sted som jo er normalt for barnevernsbarn og endte tilslutt opp i Trøndelag på en privateid barnevernsinstitusjon der oppe. Han var svært kilen denne gutten, og de ansatte synes det var svært morsomt å kile han på grunn av det, de holdt på til gutten omtrent ikke greide puste og slo rundt seg for å slippe fri fra dette, og da ble han ett problembarn tydeligvis. Nei, jeg sier ikke at gutten var en engel hele tiden, han var som barn flest hadde sine gode og sine dårlige dager.
Det snakkes mye om helse og helseproblemer når det gjelder barnevernsbarn og det gjelder også denne gutten. Han fikk ikke tannlegebehandling fra han var 13 år frem til han kom seg bort fra barnevernet da han var 18 år gammel. Som 22 åring måtte han trekke alle tenner fordi de ikke fulgte opp. Han fikk varige skader av svartmuggen i det beredskapsbarnehjemmet han bodde i og lider av sterk sosialangst og PTSD på grunn av det barnevernet gjorde mot han. Er det barnevern?
Har barnevernet ansvar for det de gjør mot barna og deres familier? Dette har jeg fra gutten selv, så ingen har påvirket historien hans. Han ble utsatt for lommemannen da han var i barnevernets «omsorg», m n slapp lettere unna enn mange av de andre guttene, så han ble liksom ikke regnet med av barnevernet. Han har ikke tillitt til offentlige etater etter dette, stoler ikke på andre enn faren sin. For han visste til enhver tid at faren stilte opp for han og kjempet for han. Det var mer enn noen andre hadde gjort. Barnevernet er en farlig etat. De slipper unna med drap. Utrolig mange barn som har vært under barnevernet, har tatt sine egne liv med overdoser på grunn av narkotika de startet med da de var under barnevernet eller på andre måter, som blant annet manglende helsehjelp ved sykdom. Tallene er rimelig høye selv om ingen kan med sikkerhet si hvor mange på grunn av svarte tall. Men at de ligger på flere tusen de siste 10 årene kan en trygt si. Vi kan også snakke om etterskader som barna får etter endt opphold ved en barnevernsinstitusjon eller ett fosterhjem.
De har mistet kontakten med sin biologiske familie, blir kastet ut fra evt. fosterhjem eller institusjoner om de ikke går med på å umyndiggjøre seg selv frem til de er 23 år gamle, og de fleste blir alene i verden fordi de ikke har noen å ty til. Biologiske familiemedlemmer vil nok gjerne ta disse barna hjem, men barna er nok mer nølende takket være det de har hørt om foreldrene av barnevern og fosterforeldre som lyver dem opp over ørene med falske beskyldninger mot foreldre og øvrige familie. Dessuten kjenner de ikke lenger sin familie takket være de få og korte samværene barnevernet og fylkesnemnda tillater i året. Ofte er samværene fra 1-6 stykker i året, på 1-4 timer pr gang. En blir ikke kjent med noen på den måten. Hvordan skal da barna kunne vite hvem som sier sannheten til dem?
I følge menneskerettighetene og barnekonvensjonen skal en tilbakeføring av barn skje rett etter en omsorgsovertakelse. Det vil si at barnevernet har en plikt ovenfor barna å hjelpe foreldrene til å kunne greie ha ansvaret for dem så fort som mulig. Men i Norge skjer dette aldri. Er ett barn tatt forblir det oftest tatt med noen få unntak. Og til tross for at regjeringen sa at barn skulle plasseres hos familie medlemmer skjer dette stort sett aldri. Besteforeldre blir aldri vurdert. Så jeg spør igjen, Hvor er dette til barnas beste?