Publisert 29.8.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist (MNJ)
Foto: Sfm.no
Pressens ”Vær varsom-plakat” punkt 1.5, har følgende ordlyd: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre”.
Offentlige myndigheter forventer og nærmest forlanger at pressen skal stille opp å formidle ethvert budskap som disse måtte komme med. Men så kan det stilles spørsmål om det offentliges klart manglende vilje til å besvare eller kommentere eventuelle kritiske spørsmål fra media, og som kan bli aktuelt å stille før pressen presenterer en sak.
Tåler ikke kritiske spørsmål
De aller fleste som jobber med barnevernssaker, har fått erfare hvor vanskelig og nesten umulig det er å få konkrete og troverdige opplysninger fra barnevernet. Selv om det utover enhver tvil kan bevises at barnevernet har utøvd makt- og myndighetsmisbruk i en konkret sak, så kommenteres sjelden eller aldri heller slike forhold – grunnet taushetsplikten.
Det er helt åpenbart at barnevernet altfor ofte dekker seg bak taushetsplikten, og av ren frykt for å bli avslørt for nettopp utøvelse av makt- og myndighetsmisbruk, noe som forekommer i meget stor grad innen etaten. Erfaringsmessig og på et generelt grunnlag, kan det hevdes at barnevernet ikke tåler at presse og media stiller kritiske spørsmål i det hele tatt.
Saker oppfattes som ensidige
Samfunnsmagasinet får opp til flere ganger i uken henvendelser fra ganske mange fortvilte mennesker rundt om i hele landet, og som svært ofte kan fortelle om direkte redselsfulle møter med barnevernet. Det er svært tragisk at en etat som også har som oppgave å yte hjelp til barnefamilier i en vanskelig situasjon, i dag framstår som et rent skrekkens kabinett for de aller fleste.
Grunnet taushetsplikten som barnevernet stadig klamrer seg til når pressen vil stille kritiske spørsmål i en konkret sak, gjør ofte at vedkommendes sak av andre og utenforstående, lett kan bli oppfattet som altfor ensidig framstilt fra medias side. Det er forståelig, men årsaken er igjen barnevernets taushetsplikt som er blitt et stort problem for pressen.
Noe drastisk må gjøres
Taushetsplikten til barnevernet gjør ofte at media ikke fatter interesse for barnevernssaker, og derfor ikke vil ta tak i dem. Dette vet også barnevernet å utnytte maksimalt. Flere som har fått presseoppslag om sine barnevernssaker, også på sfm.no, har rapportert tilbake om både trusler og represalier i etterkant fra ansatte i barnevernet. Altså terror på etterskudd.
Landets folkevalgte på tvers av alle partigrenser, må nå innse at noe drastisk må gjøres med både barnevernet og taushetsplikten de er pålagt. Barnevernet må som alle andre offentlige myndigheter, pålegges å besvare henvendelser også i konkrete saker fra presse og media. Først da vil folk så smått kunne få tillit til en etat, som i dag ikke har noen som helst tillit hos de aller fleste i Norge som har hatt eller fortsatt har kontakt med etaten.
