Publisert 16.5.2018
Av Jan Hansen
Ansvarlig redaktør.
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Middelhavs-flyktningene det i hovedsak har vært snakk om over tid, er mennesker som hovedsakelig kommer fra land som Eritrea, Somalia, Pakistan, Syria, Irak og Iran. Det er særlig fra det Nord-afrikanske landet Libya, som de fleste flyktninger og potensielle asylsøkere prøver å ta seg over til Europa og EU.
Det som over tid har utspilt seg i Middelhavet, er selvsagt svært tragisk og burde ikke ha skjedd i vår moderne tid. Men det må samtidig være fullt tillatt å spørre om ”flyktninger” fra land som ikke er i krig, ikke har noe som helst ansvar for sine egne borgere? Flyktningstrømmen over Middelhavet økte dramatisk i 2015. Særlig Italia og Hellas fikk et alvorlig humanitært problem å stri med. Så langt har begge land gjort så godt de har kunnet for å redde folk opp av Middelhavet fra synkeferdige skipsvrak, som ofte benyttes av gjennom kyniske menneskesmuglere, avskum som tjener grove penger på denne typen illegale og særdeles livsfarlige transporten.
Flere afrikanske statsledere har i ettertid reist flengende kritikk mot flere Europeiske land og Norden, for ikke å ha vært ”flinke nok” til å redde mennesker i havsnød. De samme lederne burde stille seg foran speilet å spørre seg selv om deres eget ansvar. Det må og kunne stilles spørsmål om mange voksne som flykter, om ikke disse, i hovedsak menn, også har et ansvar både for seg selv og ikke minst barna de tar med seg. Det kan og virke som at kyniske menneskesmuglerne, tar det som en selvfølge at så snart de er langt nok ute i Middelhavet og nærmest mulig Europa, så sender de ut nødsignaler i håp om at en redning finnes like i nærheten. Dette er å leke med andres liv og helse. Myndighetene i Libya har jo vært ganske så fraværede over lengre tid, men dette har tydeligvis endret seg til det bedre.
Man har ikke problemer med å forstå at voksne og barn flykter unna kuleregn og tønnebombing. Ei heller bør man ha problemer med å kalle ledere i slike land for rene svikere og forrædere overfor eget folk. Når en president i et land som Syria, som selv synes å leve godt og trygt i sus og dus, godtar at hans egne borgere blir slaktet ned, da må det være tillatt å kalle ham en grusom despot. Når folk derimot flykter fra land som Pakistan (som ikke er i krig med noen), så er det noe som ikke stemmer. Hvor mange av disse er egentlig mennesker i reell nød? Vi har fått se en rekke eksempler i Europa og Norden i løpet av de siste tjue årene, også på hva en del ”flyktninger” (?) fra Somalia har foretatt seg etter at de fikk europeisk grunn under sine ben. Det har begått en rekke svært alvorlige kriminelle handlinger som mord og voldtekt, i tillegg til ren økonomisk svindel. Samtidig har de ikke brydd seg om dem som de selv forlot hjemme, og som de visste ikke muligheter til å dra noen steder.
Akkurat denne type ”flyktninger” ødelegger helt klart for de som virkelig har en legitim grunn for å flykte fra sitt hjemland. Så må det og være tillatt å stille spørsmål om fortiden til mange av dem som hevder å være ”flyktninger”. Det gjelder selvsagt ikke barna som kommer sammen med dem. At diverse organisasjoner engasjerer seg for reelle flyktninger, er det ganske sikker ingen som har noe imot. Det handler tross alt om menneskeliv. Mange har derimot svært lite til overs for dem som mener at selv om asylsøkere og flyktninger viser seg å være en kriminelle, så skal likevel alle deres ”rettigheter” ivaretas. Men har ikke ofrene for slike kriminelle også rettigheter da, og er det moralsk forsvarlig å la landets egne bo på gaten, samtidig som man sørger for både bolig og meget bra levelige vilkår for flyktninger og ofte grunnløse asylsøkere? Det er slik urett det blir mye bråk og misnøye av. Men det virker som at en stor del av de nordiske politikerne, heller ikke vil ta innover seg slike fakta og gjøre noe med forskjellsbehandlingen de selv har satt i gang.
