Publisert 25.4.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Den norske pressens ”Vær varsom-plakat” punkt 1.5, har følgende ordlyd: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre”.
Offentlige myndigheter forventer og nærmest forlanger at pressen skal stille opp og formidle ethvert budskap de måtte ha å komme med. Men så kan det stilles spørsmål om det offentliges manglende vilje til å kommentere kritiske spørsmål fra media, og som kan bli aktuelle å stille før en sak publiseres.
De aller fleste som jobber med barnevernsaker, har fått erfare hvor vanskelig og nesten umulig det er å få konkrete og troverdige opplysninger fra denne etaten. Selv om det utover enhver tvil kan bevises at barnevernet har utøvd makt- og myndighetsmisbruk i en konkret sak, så kommenteres sjelden eller aldri heller slike forhold – grunnet taushetsplikten.
Det er helt åpenbart at barnevernet altfor ofte dekker seg bak taushetsplikten, og av ren frykt for å bli avslørt for nettopp utøvelse av makt- og myndighetsmisbruk, noe som forekommer i meget stor grad innen denne etaten. Erfaringsmessig, og på et generelt grunnlag, kan det hevdes at barnevernet ikke tåler at media stiller kritiske spørsmål i det hele tatt.
Samfunnsmagasinet får ofte henvendelser fra fortvilte mennesker rundt om i hele landet, og som svært ofte kan fortelle om direkte redselsfulle møter med barnevernet. Det er tragisk at en etat som har som primæroppgave å yte hjelp til barnefamilier i en vanskelig situasjon, fortsatt framstår som et skrekkens kabinett for mange. Grunnet taushetsplikten som barnevernet stadig klamrer seg til, særlig når pressen stiller kritiske spørsmål i en konkret sak, gjør ofte at slike saker lett kan bli oppfattet som altfor ensidig framstilt fra medias side. Det er forståelig, men årsaken er igjen barnevernets taushetsplikt som er et stort problem for media.
Taushetsplikten til barnevernet gjør ofte at media ikke fatter interesse for barnevernsaker, og derfor ikke er så særlig villig til å tak i dem. Dette vet også barnevernet å utnytte maksimalt. De som har fått presseoppslag om sine barnevernsaker, har rapportert tilbake om både trusler og represalier i etterkant fra ansatte i barnevernet.
Landets folkevalgte på tvers av alle partigrenser, må nå innse at noe drastisk må gjøres med både barnevernet og taushetsplikten som etaten er pålagt. Barnevernet må som alle andre offentlige myndigheter, pålegges å besvare henvendelser også i konkrete saker fra media. Først da vil folk så smått kunne få tillit til en etat, som fortsatt ikke har noen som helst tillit hos de aller fleste i Norge, altså dem som har hatt eller fortsatt har kontakt med etaten. Det er da ikke så merkelig.
Jan Hansen
Frilansjournalist (MNJ)
