Publisert 16.7.2023
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Ytring/Mening
Barnevernet har fortsatt ikke forstått at faren for å få senskader, er meget stor ved tvangshenting (frihetsberøvelse) av barn og unge. Mange har i voksen alder blitt rammet av PTSD, (Post Traumatisk Stress Disorder), og fordi at de som barn eller unge ble utsatt for både brutale tvangsfjerninger og helseskadelige frihetsberøvelser. Vi må heller ikke legge skjul på at barn fortsatt glemmes når debatter om deres ve og vel går en høy gang hos selvoppnevnte eksperter, politikere og rådgivere, personer som også statsstøttede medier gjerne bruker på en tilnærmelsesvis kynisk måte for å tekke over systemets egne feil.
Mange konflikter med barnevernet kunne vært unngått om foreldre kunne samarbeide om felles barn etter et samlivsbrudd. Selvsagt må målet være til beste for felles barn. Begge foreldre har et stort ansvar i så henseende. Svært mange skilsmissebarn får store skyldfølelser når foreldre skiller lag. Slike skyldfølelser kan også være med på å ødelegge deres følelsesliv i voksen alder. Jeg påstår ikke at det alltid skjer, men det skjer og har skjedd. Og ett tilfelle er ett for mye.
Nå viser også statistikker at skilsmissebarn har lettere for å bli uføre enn andre. Det er direkte psykisk skadelig og svært lite hyggelig for et barn å måtte være budbringer mellom foreldre som har flyttet fra hverandre, i særdeleshet når budskapet består av stygge hatefulle og ondsinnete omtaler om motparten. Dette er noe ethvert barn må forskånes fra. Her har en del skilte foreldre og fraflyttede samboere med felles barn en meget viktig oppgave å løse. Barnevernet er etter mitt syn ikke en konfliktløsende hjelpeinstans, snarere en direkte konfliktskapende.
Å prøve å løse en familiekonflikt i minnelighet, er atskillig bedre enn at barnevernet griper inn og ytterligere forverrer situasjonen for både foreldre og barn. La det og være klart at det finnes enkelte tilfeller hvor avskjæring fra en av foreldrene har vært, eller kan være til barnets beste, men da handler det om særdeles ekstreme tilfeller som bevislig har satt, eller kan sette et barns liv og helse i fare. Det er uansett domstolenes ansvar (ikke barnevernet) å avgjøre om så har skjedd eller kan skje. Men da må det foreligge et uomtvistelig bevismateriale. Det er ikke nok med å bare synse og så dure i vei.
Kjære foreldre!
Jeg har skrevet dette innlegget i aller beste mening, og ut fra egen erfaring som barn med både skilte foreldre, som budbringer mellom dem, og som ulovlig frihetsberøvet fra barnevernets side. Jeg ble ikke tvangshentet eller tvangsplassert av barnevernet, noe det også har versert rykter om i min gamle hjemby Bergen. Min mor ba barnevernet om hjelp i en periode men hun var syk, noe hun aldri skulle ha gjort. Det er derfor ikke riktig av meg å glemme, å tilgi, eller å sette en tykk strek over det som barnevernet foretok seg av bevislige lovbrudd i min sak, bl.a. direkte løgnaktige rapporter. Dokumentasjonen som jeg en dag (som voksen) fikk tilgang til, har virkelig sjokkert meg mer enn en gang. Jeg kunne ikke tro at det offentlige kunne finne på noe slikt. Det var det offentlige selv som sendte meg alt bevismateriale.
Staten (ved ansvarlig departement) kan heller ikke tilgis for å ikke ha grepet inn og stanset den helt ulovlige driften av Bergens Guttehjem, et såkalt barnehjem hvor jeg skulle være noen måneder mens min mor var syk. Varigheten var avtalt til 3 måneder men ble til nesten 5 år, de aller verste årene i mitt liv. Våre tre egne barn har takk og lov aldri fått oppleve det samme som barn og ung. I dag er jeg enkemann etter 49 ¾ års ekteskap. Savnet etter hustruen er der, men jeg er likevel glad og takknemlig for den svært så gode kontakten som jeg fortsatt har med våre barn, barnebarn og aller nærmeste familie. Det er noe alle burde få oppleve.
God sommer til dere alle 🙂
Med beste hilsen,
Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
