Publisert 6.9.2023
Foto: Åge Hagevik
Norge er inne i sluttspurten av kommune- og fylkestingsvalget for perioden 2023 – 2027. Igjen ser vi at historien gjentar seg når det gjelder hvem og hvilke partier som får delta i debatter, til og med i skolevalgene. Nok engang har vi fått bevitne at små partier utelates. VG har også gjentatte ganger kommet med uttrykket «dere er ikke store nok». Vet fortsatt ikke avisen at et barn må vokse før det blir stort? Slik er det også med politiske partier. Men skjønner fortsatt ikke norske medier det?
Selektiviteten er meget tydelig i det norske demokratiet, et demokrati man trygt kan si ikke er så mye mer verdt enn støvet under våre skosåler. Kanskje litt sterkt sagt, men ikke langt unna sannheten. Dette er noe sfm.no også har fått erfare gjennom mer enn 25 år på internett. Den man ikke liker knebler man, og det er også norsk presse meget flinke til å gjøre.
Norsk presse er meget flinke til å påpeke sensur i andre land, ikke minst offentlige og politiske overgrep, men vil ofte ikke vite av det samme i Norge. Små politiske partier har mye godt å komme med, men de får ikke slippe til. De både knebles og undertrykkes. Det sørger de store mediene for (på ordre fra deres eiere?).
Det er ikke slik et demokrati skal være i den virkelige verden. Når pressens egen vær varsom-plakat tydelig sier i pkt. 1.1. at «Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.», og videre i punkt 1.4 at «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.», så framstår det som et stort paradoks at man da knebler andre politiske motstandere.
Norsk presse har også behandlet sfm.no på en særdeles tarvelig og skammelig måte. Vi ble nevnt ved flere anledninger i oppstarten i 1998. En dag på høsten 2001, tok vi opp problemer med norsk barnevern, og da ble det plutselig et tabu for norsk presse å nevne oss med navn. Så til de grader gjennom feig har norsk presse oppført seg i ettertid.
Paradokset er igjen at i dag kan de selv publisere kritikk av norsk barnevern, men fortsetter å dekke over virkelig kriminalitet som denne etaten driver med, bl.a. «kjøp av sakkyndigrapporter full av løgn og falske påstander». Likevel brukes slike som «bevis» i både fylkesnemnder og domstoler. Når skal de sistnevnte ta dette problemet på ramme alvor? Er dette tillatt å gjøre? Det betviles sterkt dersom man følger norsk lov i praksis – og slik den skal følges.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
Ansvarlig redaktør sfm.no
