Publisert 20.6.2018
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox
Det har den senere tiden vært en del diskusjoner om norske mediers selvpålagte restriksjoner m.h.t. å nekte å trykke leserbrev som tar for seg visse temaer. Norske redaktører påberoper seg å være representanter for det frie ord – vel og merke når de selv skriver det! Norske mediefolk (journalister) er som alle vet kjent for å stort sett tilhøre venstresiden. Og vi har jo sett hvordan venstresiden de siste årtiene har stilt seg når det gjelder en del aktuelle temaer – både utenrikspolitisk og i mer lokale saker.
Begrepet «den fjerde statsmakt» må sies å være en passende beskrivelse av norsk presse, selv om begrepet jo er abstrakt. I praksis utøves en farlig makts-utfoldelse fra en rekke redaktører og journalister. Dette skjer ved å vinkle temaer ut fra deres egne synspunkter og sine egne politiske ståsteder. De vet nemlig at som formidlere av nyheter o.a. så tror en stor del av folket at det som strå på trykk eller uttales i TV/radio er sannheten. Men jeg tror dette begynner å rakne noe etter hvert.
Undertegnede har utallige ganger fått avslag m.h.t. leserinnlegg – spesielt i Bergensavisen og Bergens Tidende – men også i Aftenposten, VG og Dagbladet. Som politisk ukorrekt etter dagens norske medie-normer (!) har ikke mine innlegg passet inn i de respektive redaksjoners syn. Da trer kneblingen – sensuren i gang, – enten «har de ikke plass», eller man kort sagt blir fortiet – innleggene kommer ikke på trykk uten kommentarer og oppgitt grunn. Ytringsfriheten blokkeres. I anledning av en nylig aktuell debatt i Bergens Tidende som jeg faktisk startet, ønsket jeg etter en del motinnlegg fra andre – å gi en sluttkommentar som jeg mente ville være rimelig og kanskje også forventet av andre deltakere. Da fikk jeg følgende kommentar («opplysning!») fra Jon Tufto i Bergens Tidende, skrevet til meg i en e-post datert 11.juni 2018:
«Alle norske medier er styrt av redaktører, og de har suveren rett til å velge selv hva de vil sette på trykk. Ingen – selv ikke kongen eller statsministeren – kan kreve at aviser trykker noe som helst. Dette er systemet som pressefriheten og ytringsfriheten et bygget på».
Her ser man jo klart en arroganse og selvtillit som egentlig sammen utgjør maktmisbruk. «Her er det vi/jeg som bestemmer hva leserne skal få vite»! – er en grei og klar tolkning. Man kan jo egentlig også tolke det dit hen at pressen står over kongen! Du verden for en selvtillit! Det er fristende å spørre hva vi egentlig skal med konge og regjering når pressen – norske redaktører/journalister står over dem?? Pressen fremstilles jo da slik at den kan stoppe munnen på alle – fra kongen til Jørgen hattemaker. M.a.o.: «Deres Majestet – hold munn!»
Det er uhyggelig å kunne konstatere hvordan norske redaktører og mediefolk generelt, setter seg i høysetet og påberoper seg å stå over alle og enhver når det gjelder ytringsfriheten. Da betyr det jo i rene ord at ytringsfriheten faktisk ikke eksisterer – i tilfelle bare på pressens egne vilkår! Var det noen som snakket om demokrati?? Ordet stormannsgalskap ligger adskillig nærmere!
