Publisert 26.9.2019. Oppdatert 6.3.2023.
Av Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
Foto: Sfm.no arkiv
Det har versert en god del alvorlige påstander og rykter om at artikkelforfatter skal ha publisert flere usannheter om statens og Bergen kommunes ansvar for grusomhetene på Bergens Guttehjem, og som høsten 2001 ble avslørt av flere tidligere elever. Artikkelforfatter var en av dem. For å få avkreftet en gang for alltid slik offentlig utspekulert og direkte ondsinnet ryktespredning, så kommer her direkte referater fra Fylkesmannen i Hordaland sin offentlige granskningsrapport. Den utkom den 26.6.2003, og er også tatt inn i boken ”Når makteliten trues- og ofrene knebles” som bevismateriale.
I forkant av utgivelsen av den aktuelle boken, så tilskrev jeg Fylkesmannen i Hordaland. Jeg forespurte om det forelå noen innvendinger fra dem om å gjengi viktige deler av rapporten, forhold som omhandlet Bergens Guttehjem. Det gjaldt flere forhold i rapporten som hadde klar relevans til min egen sak som ble ført for Oslo Tingrett. I en e-post datert den 25.2.2015, bekreftet assisterende fylkesmann Rune Fjeld at Fylkesmannen i Hordaland, ikke hadde noen som helst innvendinger til slik bruk. Jeg viser derfor i flere avsnitt til aktuelle tema, etterfulgt av kommentarer og referanse til den offentlige granskingsrapporten. Utdragene fra den offentlige granskningsrapporten er angitt i kursiv stil.
Tema: Godkjenning av Bergens Guttehjem
Ref. Granskningsrapporten side 156.
En annen sak er at skolen, som var en integrert del av virksomheten, var underlagt skolemyndighetene, se nærmere avsnitt 10.2. Granskingsutvalget legger til grunn at institusjonen eller planen for denne aldri ble godkjent av departementet. I likhet med Sivilombudsmannen, finner Granskingsutvalget dette kritikkverdig.
Kommentar: Her kommer det også klart at skolen på Garnes, heller ikke hadde offentlig godkjenning. Likevel betalte staten for større deler av dens drift. (Se også det kontroversielle som framkommer i temaet om «integrert skole»).
Tema: Generelt lovpålagt tilsyn
Ref. Granskningsrapporten side 156.
Det mest alvorlige er kanskje at fylkesmannens barnevernsekretær unnlot å føre tilsyn med institusjonen på 1960-tallet, se nærmere avsnitt 6.7.4. Som nærmere i avsnitt 5.5, medførte det også at noen barn ble plassert der uten vedtak i barnevernsnemnda.
Kommentar: Her bevises klart og tydelig at flere barn på Garnes, meg inkludert, ble holdt ulovlig frihetsberøvet, etter som lovlige vedtak ikke eksisterte i flere av sakene til barna som ble plassert «i pleie» på det såkalte barnehjemmet.
Tema: Brannsikkerhet
Ref. Granskningsrapporten side 158.
I 1966 ble brannsikringstiltakene, som var pålagt av Arna Brannstyre, utført.
Kommentar: Dette beviser at barna på Garnes – inntil år 1966, helt klart var utsatt for fare for sitt eget liv og helse. Jeg kan ikke uttale meg om hvordan situasjonen var etter sommeren 1962, men det hevdes at visse forbedringer ble gjort i ettertid.
Tema: Skole / samfunnskontakt / oppfølging
Ref. Granskningsrapporten side 159.
Det at skolen var en integrert del av institusjonen, hadde sin historiske forklaring i at det var vanskelig å integrere 50–60 gutter fra guttehjemmet i den ordinære skolen i Haus. Dette ville kanskje også vært et problem i årene etter 1954, selv om det da var færre barn ved institusjonen. Konsekvensen ble i alle fall at guttene hadde hele sin hverdag innenfor institusjonsområdet, med svært liten kontakt med samfunnet utenfor. Institusjonen synes snarere å ha vært i forfall i løpet av de årene som gikk frem til den ble stengt. Dette synes å skyldes stiftelsens svake økonomi, men også at barnevernsnemnda og andre tilsynsmyndigheter i liten grad fulgte opp institusjonen i de årene som gikk frem til Sivilombudsmannen satte søkelyset på guttehjemmet høsten 1971. Det kan synes som om tilsynsmyndighetene først da ble fullt klar over hvilken forfatning bygningene var i.
Kommentar: Her bekrefter statens granskningsutvalg at barna på Garnes, mer eller mindre var plassert i en fengselsliknende anstalt, eller som mange kalte stedet, «barnefangeleiren».
Tema: Godkjenning av bestyrer
Ref. Granskningsrapporten side 160.
Utvalget har imidlertid ikke funnet departementets vedtak i saken. Siden det var sendt søknad før loven trådte i kraft, ville det etter Granskingsutvalgets oppfatning være naturlig at departementet hadde fulgt opp dette etter lovens ikrafttreden, men det er ikke funnet dokumentasjon på at det ble gjort.
Kommentar: Et meget alvorlig brudd på lov om barnevern av 1953, og beviset på at ikke engang bestyreren var godkjent.
Tema: Mangel på kvalifisert personal
Ref. Granskningsrapporten side 161 – 162.
Granskingsutvalget finner det videre godgjort at det var en klar mangel på personell med barnevernfaglig utdanning. De to styrerne ved institusjonen tilfredsstilte ikke barnehjemsforskriftens kvalifikasjonskrav.
Det synes heller ikke å ha vært gjort noe forsøk på å ansette noen med barnevernfaglig utdanning, verken fra institusjonens eller barnevernets side. Mangelen på kvalifisert barnevernpersonell synes først å ha blitt et tema i 1971–72, etter at Sivilombudsmannen satte søkelyset på institusjonen. For øvrig var det antakelig ingen, eller i alle fall svært få, av de ansatte som hadde erfaring fra lignende arbeid før de kom til guttehjemmet. Det var også for få ansatte ved institusjonen, særlig i perioden før 1960, da det var omkring 35 gutter ved institusjonen, men også senere. Det var en klar mannsdominans blant de av de ansatte som hadde som oppgave å ta seg av barna.
De kvinnelige ansatte skulle formelt sett ikke ha noe med barna å gjøre. Miljøet var utpreget maskulint. Etter Granskingsutvalgets oppfatning var dette spesielt uheldig ved en ren gutteinstitusjon hvor både skole og fritid var knyttet til institusjonsområdet.
Kommentar: Dette beviser flere alvorlig brudd på lov om barnevern av 1953.
Tema: Måltider / sosiale rammer
Ref. Granskningsrapporten side 164.
Slik Granskingsutvalget ser det, er det større grunn til å kritisere de sosiale rammene omkring måltidene. Det bildet Granskingsutvalget har fått gjennom en lang rekke intervjuer med barn, viser at måltidene har vært en stressende og angstskapende del av hverdagen på guttehjemmet. For det første var måltidene preget av en unaturlig orden og streng disiplin, særlig i perioden 1954–70, da styrer nr. 1 synes å ha satt sterkt preg på måltidene. Disiplinen hadde et militært preg, ved oppstilling og innmarsjering på rekke, faste plasser, og ved kravet om at det skulle være helt stille. De sosiale rammene omkring måltidene hadde i det hele et sterkt institusjonspreg, bl.a. ved at maten ble porsjonert og servert. Det var lite ved rammene omkring måltidene som minnet om et vanlig hjem. Granskingsutvalget legger til grunn at det også i den siste perioden var et unaturlig strengt krav til ro og orden, bl.a. ved at guttene ikke fikk anledning til å snakke sammen – i alle fall ikke så mye som de ønsket. Granskingsutvalget legger videre til grunn at det ble praktisert spise- og drikketvang, først og fremst i perioden 1954–70. Mange av barna har hatt traumatiske opplevelser i tilknytning til dette. Det er sannsynlig at plikten til å spise opp maten varierte etter hvem som hadde tilsynet med guttene under måltidene.
Kommentar: Dette bekrefter at barna på Garnes, faktisk ble behandlet verre enn fanger i norske fengsler – selv på den tiden. Likevel unnlot også politiet og påtalemyndighetene i Bergen og Hordaland å løfte en finger, selv om flere forhold ble anmeldt.
Tema: Kledsel / renslighet
Ref. Granskningsrapporten side 165.
Det var en egen ansatt som hadde ansvaret for vask, sying og lapping av tøy. Klærne ble vasket en gang i uken, og guttene fikk utlevert rene klær i forbindelse med den ukentlige dusjingen. De kunne da få utlevert for eksempel undertøy, raggsokker, genser og bukse. Dette skulle vare til neste klesskift. Guttene har forklart at de ikke hadde anledning til å bytte tøy mellom de ukentlige klesskiftene, og det er mange som har forklart at de derfor gikk mye skitne og våte. Guttene var mye ute, og deltok dessuten i gårdsarbeidet, noe som medførte at klærne lett ble skitne.
Tema: Personlig hygiene, fare for eget liv og helse / sykdom
Ref. Granskningsrapporten side 167.
Granskingsutvalget legger til grunn at det var mangelfull mulighet for personlig hygiene ved institusjonen. Guttene hadde for eksempel ikke mulighet for å vaske hendene etter toalettbesøk – heller ikke før måltidene. Bruken av kaggedo var etter Granskingsutvalgets oppfatning uakseptabelt. Kaggedo var nok fortsatt i bruk i noen hjem på 1950- og 60-tallet, men for et barnehjem var dette etter Granskingsutvalgets oppfatning ikke tilfredsstillende.
Loven eller barnehjemforskriften inneholdt riktig nok ikke noe uttrykkelig forbud mot kaggedo, men ordningen harmonerte ikke med forskriftens krav om at innredning og utstyr skulle være «enkelt, solid, lett å holde rent, men også hyggelig og pent som en ønsker det i en privat heim».
Bruken av kaggedo helt frem til ca. 1970 skulle også være unødvendig i og med at guttehjemmet var utstyrt med vannklosett i hele den perioden utvalget har gransket. Forbudet mot å bruke dette på dagtid, styrket institusjonspreget og guttenes opplevelse av et unødvendig strengt regime. Ordningen var dessuten uhygienisk, og guttene fikk ikke tilfredstilt et grunnleggende behov, når de ikke fikk gå på toalettet i fred. Etter Granskingsutvalgets oppfatning, må de hygieniske forholdene ses i sammenheng med klessystemet ved institusjonen, jf. avsnitt 10.7 ovenfor. Granskingsutvalget legger til grunn at ordningen med ukentlige klesskift var utilstrekkelig for å ivareta de hygieniske forhold på en tilfredsstillende måte.
Tema: Integrert skole på Bergens Guttehjem
Ref. Granskningsrapporten side 167.
Bergens guttehjem hadde siden etableringen på Garnes i 1905 hatt egen skole med felles styrer for skolen, internatet og gården. Hjemmets styre ansatte styrer, lærere og det øvrige personale. Skolen sorterte ved en særordning direkte under skoledirektøren i Bjørgvin, og var godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet. Bergen kommune og Staten ytte bidrag til drift av skolen. Lov om folkeskolen av 10.04.59 medførte at denne ordningen ikke kunne fortsette, noe Kirke- og undervisningsdepartementet underrettet skoledirektøren om i brev av 05.10.60. Lovens §§ 2 og 26 fastsatte at dersom en privat institusjon drev barnehjem for barn fra en kommune, likegyldig om hjemmet lå i eller utenfor kommunen, påhvilte det skolestyret å sørge for at det ble gitt undervisning for barna på hjemmet, under samme vilkår som for de øvrige barn i kommunen. Skolen måtte derfor gis den status loven tilsa.
Kommentar: Her bevises det tydelig at det ene departementet, åpenbart ikke hadde kunnskap om hva det andre departementet drev med. Som tidligere nevnt, hadde ikke barnehjemmet fått en offentlig godkjenning, så kommer det her fram at «skolen», som var en del av barnehjemmet, hadde en godkjenning. Men kan man drive en godkjent «skole» på et ulovlig drevet barnehjem?
Tema: Fysiske avstraffelser
Ref. Granskningsrapporten side 179.
Granskingsutvalget legger til grunn at det har skjedd fysiske avstraffelser ved institusjonen, i hele den perioden utvalget har gransket. Selv om guttenes forklaringer varierer en del på dette punktet, er det Granskingsutvalgets hovedinntrykk at fysisk maktbruk og fysiske avstraffelser var en sentral del av oppdragelsesmetodene på guttehjemmet – helt frem til hjemmet ble nedlagt.
Kommentar: Her bekreftes at det helt klart forekom svært alvorlige forhold i klar strid med norsk straffelov, forhold som ikke burde frikjenne verken kommunen eller staten ved senere krav om erstatninger – men i stedet latt dem bli dømt. Flere tidligere elever, har i voksen alder fått senskader av typen PTSD. Likevel ga regjeringen og selveste Stortinget, grønt lys for at slike saker likevel skal ansees som foreldet. For et svik og en gigantisk skam for «rettsstaten» Norge.
Men! Hva sa Stortinget i 2005? Jfr. også unntaket som ble gjort for militærpersonell, og gjeldende senskader og påberopelse av foreldelse. Jfr. også regjeringens snuoperasjon gjeldende Nordsjødykkerne. Men barnevernets ofre var det derimot ikke så viktig med. Nei – for disse hadde villet koste den norske stat flere milliarder, også tatt i betraktning de over 1000 som forlengst ligger begravd, på grunn av det norske barnevernets hensynsløse overgrep og totale mangel på ansvar og styring.
Tema: Lovpålagt legekontroll / nødvendig legehjelp
Ref. Granskningsrapporten side 183 – 184.
En rekke gutter har forklart at terskelen for å tilkalle eller oppsøke lege var svært høy. En gutt har for eksempel forklart at styrer nr. 1 sa «du er jo en viking, så du må ikke grine», en gang gutten hadde brukket begge armene. Først etter et par dager, da armene var blitt helt blå, ble gutten kjørt til lege, etter det gutten har forklart. En gutt har forklart at styrer nr. 1 bare la på en bandasje en gang gutten kuttet seg kraftig i fingrene. Ifølge gutten hadde han et åpenbart behov for legetilsyn, og sårene burde vært sydd. En gutt, som hadde problemer med utslett, har forklart at han bare kan huske ett legetilsyn i løpet av de 5 årene han var på Garnes. Legen skal da ha reagert på utslettene han hadde. Forut for dette hadde styrer nr. 1 besvart henvendelser fra en lærer om at gutten trengte legetilsyn, med at utslettene skyldtes urenslighet.
Det er noe uklart hvor ofte legen har besøkt guttehjemmet, men det synes ikke å ha vært særlig ofte. Det er relativt få gutter som i dag husker at han har vært på besøk, og enda færre som husker navnet hans. Kommunikasjonen mellom styreren og legen synes for en stor del å ha skjedd pr telefon. Granskingsutvalget legger videre til grunn at terskelen for å tilkalle lege på Garnes har vært høy, og at det i en del tilfeller forekom at lege ikke ble tilkalt eller oppsøkt, til tross for at det var et åpenbart behov for legetilsyn.
Kommentar: Nok et bevis på at barna på Garnes, ble utsatt for fare for sitt eget liv og helse under oppholdet.
(Referat slutt).
Vil du lese hele historien og se enda flere bevis, så kjøp boken. Pris NOK 199,- (inkludert porto i Norge). Den kan bestilles på e-post: [email protected].
