Publisert 27.8.2020
Av Ole Texmo
Foto (Forlag innfelt)/Sfm.no
«Da klokka var passert 04.00, var hovedkanonene på Oscarsborg ladet med 345 kilo brisantgranater og gjort klare for skyting. Torpedobatteriet, som lå helt nede ved vannflaten og som tyskerne undervurderte, var også klart til bruk. De fleste av mannskapet på Oscarsborg hadde aldri sett en kanon bli avfyrt. Klokka 04.21 ga Eriksen ordre om ild. Kanonen med det bibelske navnet Moses var først ute, deretter smalt det fra Aron.»
Sitatet er hentet fra boken «9. april 1940» av Aage G. Sivertsen. Hendelsen som er skildret er senkingen av Blücher. Etter avfyringen av kanonene ble det skuddveksling før torpedoene gjorde ende på tyskernes stolthet, på vei inn Oslofjorden for å iverksette angrepet kalt «Weserübung». Tyskernes motiv var ifølge dem selv å fri oss fra britene, en større del av historien jeg ikke går inn på her, men som behandles i boken, sammen med flere andre interessante baktepper for situasjonen vinteren og våren 1940, politikernes unnfallenhet inkludert.
Som en kort kommentar hører det med at «Eriksen», som altså er oberst Birger Eriksen og hans kommandant og nærmeste overordnede strengt tatt ikke hadde fått klarsignal til å fyre løs. Men Eriksen var klar nok: «Visst fanden skal det skytes med skarpt».
Tidligere i sommer, 13. juni 2020, ble boken som først kom ut i 2014, relansert på Oscarsborg festning i Oslofjorden, på høyde med Drøbak. De som kan krigshistorien sin, overfladisk eller mer detaljert, vil huske 9.april. Dette er datoen da Tyskland invaderte Norge i 1940 og denne dato regnes ofte som starten på okkupasjonshistorien. Historien om 2. verdenskrig startet lenge før 9.april. I norsk offisiell historieskriving som forfatter og historiker Sivertsen tar et oppgjør med, er begivenheten da tyskernes stolthet til sjøs, panserkrysseren Blücher ble senket med kanonskudd og torpedoer fra Oscarsborg festning 9.april, en viktig symbolsk hendelse. Ikke minst fordi tyskerne ble forsinket i å ta hovedstaden. Konge og regjering kom seg unna.
Forfatter og historiker Sivertsen tok i sin tid hovedfag på NRKs dekning av fremstillingen av Norge under 2.verdenskrig. Forrige utgave av denne boken hadde undertittel «Et historisk bedrag» pr 2013, nå er undertittelen «Et varslet overfall». Denne skribent anser begge undertitlene for dekkende. Den siste versjonen er identisk med forrige, kun med et lite tillegg i form av et intervju med fagpersoner forfatteren i sin tid gjorde mens han arbeidet i NRK, samt et trettitalls bilder. Boken representerer et historiesyn som ikke tar for gitt den offisielle oppfatning om at invasjonen 9. april 1940 kom brått på. Historikeren Sivertsen dokumenter i form av faksimiler av avisoppslag og øvrig kildebelegg at norske myndigheter måtte være på det rene med tyskernes stadige nærminger i begynnelsen av april.
Overfallet på Norge kom ikke som noen overraskelse. Boken dokumenterer gode grunner til å stille spørsmål ved den politiske ledelse pr april 1940. At det hersket usikkerhet om mobilisering; at man tildels skjøv nøytralitetspolitikken foran seg; at forsvaret var delvis nazifisert, settes inn i en forståelig kontekst. Kronologisk og tematisk. Det gjelder også et omstridt tema som riksrett og rettsoppgjøret etter krigen.
Boken anbefales. Fremstillingen er oversiktlig og belagt med noteapparat og litteraturliste. Samtidig som forfatteren ikke er redd for å tone flagg, for å bruke det uttrykket. Ettersom denne skribent ikke velger anmeldersjangeren, eller kritikken for den del, men heller omtale av selve lanseringen noen sommeruker tilbake, på et tidspunkt da coronarestriksjonenes unntakstilstand så vidt var begynt å slippe opp, skal jeg bruke noen ord på stemningen på Oscarsborg denne junilørdagen i strålende solskinn. I kontrast til aprildagen da isen såvidt hadde gått.
Uten forkleinelse for forfatter Sivertsen, som stod for en flott gjennomføring av boklanseringen, faglig og sosialt, var det nok pensjonert NRK-veteran Olav Gran-Olsson på vel 80 år som delvis «stjal showet» med sitt foredrag etter at de innbudte hadde fått ta del i lydopptak fra 9.april og en kortversjon av kunstneren Ross Kolbys performanse oppe ved kanonene. Med Moses som kulisse. Gran-Olssons foredrag handlet i anekdotisk form og med krystallklar hukommelse for vesentlige detaljer og situasjonsbeskrivelser, først om hans møte med General Nikolaus von Falkenhorst, som var øverste kommandant for Weserübung, angrepet på Norge. Under sin studietid tidlig på 60-tallet befant Gran-Olsson seg leilighetsvis i samme by som Falkenhorst og fant ut hvordan han kunne få generalen i tale. Historien om dokumentaren Gran-Olsson laget for NRK vinter og vår 1990 fikk vi som var så heldige å være tilstede rikelig med ankedoter rundt, bl.a hvordan Gran-Olsson i sin tid som NRKs Tysklandskorrespondent fikk tilgang til tyske veteranforeninger og mannskapslisten for Blücher.
Gran-Olsson fikk Falkenhorst i tale ved å kunne vise til Falkenhorst adelskapsforpliktelse: Som adelig måtte von Falkenhost nemlig i henhold til gammel sedvane ta i mot audiens lørdag formiddag. Den våkne ca 20-årige studenten kjente skarpt sin besøkelsestid og gjorde et virkelig scoop. Falkenhorst var ikke veldig blid men dog imøtekommende. Lørdag kl 11-12 måtte han ta imot besøk. Ikke hvem som helst hadde funnet dette smutthullet inn i krigshistorien.
Dokumentaren fra 1990 ble vist. Supplert og kommentert med Gran-Olssons historie om hvordan eldre nå godt voksne Blücher-soldater lot seg overtale til en gjenvisitt i Drøbaksundet. Med sine minner, for ikke å si traumer. Eller som en av de overlevende sa 50 år etter svømmeturen: «Es war kallt». Det er å håpe at NRK er seg sitt ansvar bevisst for å forhindre ytterligere historieløshet i media og samfunn at man viser denne dokumentaren som varer ca 20 minutter. Noch ein mahl. Gran-Olsson var vinter 1990 vertskap sammen med norske veteraner for et treff hvor tyskerne først seilte inn Drøbaksundet med Kielferga for senere å møtes på selve Oscarsborg festning til en felles lunch. I forsoning. Jeg velger å yte Gran-Olsson rettferdighet ved ikke å gå mer i detaljer om dette strålende journalistiske arbeidet. Forhåpentligvis vil denne del av historien bli et større publikum til del.
Tilbake til selve boken som foruten å skildre begivenhetene har kritiske synspunkter på forvaltningen av okkupasjonshistorien. Boken tar også for seg habiliteten til ymse granskningskommisjonsmedlemmer i etterkant av frigjøringen og hvem som ble plukket ut til å skrive de autoritative fremstillingene, bl.a i verket «Norge i krig». Nå skriver vi 2020 og historiebevissthet og evne til kritisk lesning og tenkning er viktigere enn noensinne. Derfor har denne boken også det som hos Høyesterett, når de slipper en sak gjennom nåløyet, heter «betydning ut over enkeltsaken». Det som skjedde 9. april 1940 var ikke tilfeldig, tyskerne hadde planlagt sin invasjon, og flåten som Blücher var en del av var synlig på lang lei, mange dager i forkant.
