Publisert 8.7.2022
Foto: Privat/Colourbox (Innfelt)
Det gikk mot vinter i det Herrens år 2022. Meteorologene spådde fimbulvinter, med minus 30 grader eller lavere i Sør-Norge. De som fremdeles hadde vedovn, tok seg ulovlig til rette i skogene for å sikre seg ved. Varmepumpe var det mange som hadde, men siden den handlingslammede regjeringen ikke brydde seg om de galopperende strømprisene, var det bare de rike aksjespekulantene som hadde råd til å fyre med strøm. Derfor var varmepumper og andre elektriske varmekilder blitt hjem for edderkopper og hybelkaniner.
Det var blitt så dyrt å holde rimfrosten unna stuevinduene, at ullpledd og dunjakker ble redningen for mange. Når LED-lysenes batterier gikk ut, gikk mange på leting på loft og i kjeller etter halv-brente stearinlys, og mange fant, og heldige var de som kunne spille Ludo i lyset fra et gammelt, ærverdig kubbelys! All ære til Hjelpestikkene!
Og siden fossile drivstoffpriser hadde fått fyke uhemmet til himmels, måtte de som hadde altfor langt å gå til butikken få det aller nødvendigste tilkjørt av Norsk Folkehjelp og Bymisjonen hver 3. uke. Familiens trofaste bil stod nedfrosset på tunet, og en liten buskvekst hadde allerede presset seg fram mellom støtfanger og grill. Et svarttrostpar hadde funnet motorrommet som en fredelig og egnet plass til å etablere et hjem, i fred for katten.
Norge hadde – i tidligere tider – vært et land med politikere som forstod sine roller som valgte tjenere for folket. Likegyldighet, statlig rund-stjeling og brutte valgløfter hørte ikke hjemme der. De sørget godt for folket, og vannkraft til fornuftig og rett eierskap og pris var en selvfølge. De bygget veier, tunneler og broer på Statens regning, og satte sin ære i å tjene det norske folk. Men det var den gang. I de senere år snek det seg inn på Stortinget en ånd som mante til løgn, grenseløs griskhet, og en tro på at når det er krise ellers i verden, så skal det pinadø være krise i Norge også! Einar Gerhardsen ville vridd seg i graven.
Snøen begynte å dale. Snart var det jul, men med de matvareprisene som rådde, fikk man belage seg å dele grøt med nissen. Drømmen om et bugnende julebord brakte tankene hen på H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene», og hennes gode syner der hun satt i snøen og frøs i hjel. Kledd i det som fantes i huset av varme klær og tepper, satt familien rundt spisebordet og stirret inn i stearinlysets velsignede flamme. Far tenkte høyt. «Om noen år er det visstnok Stortingsvalg igjen. Mon tro om det finnes politikere som bryr seg om folkets beste lenger?» Mor og barna så ned på smulene på fatene. Ingen av dem sa noe.
Terje Haugom.
