Publisert 17.9.2024
Arkivfoto: Jan Hansen/sfm.no
Det var den 25 mars 2001 at den omstridte Schengen-avtalen trådte i kraft også for Norges del, en avtale som England (som allerede var et EU-land), ikke ville vite noe som helst av. England fortsatte med å kreve gyldig pass fra enhver som vill slippe inn på de britiske øyer.
Mens flere norske politiske partier som bl.a. Høyre fortsatt higer etter å bli EU-medlem, så gikk britene stikk motsatt vei. Den 31 desember 2017 ble det foretatt en ny folkeomrøsting i England om uttrede fra EU. Det ble omsider også det endelige resultatet.
England hadde allerede satt fram ganske strenge krav til byråkratene i Brussel dersom landet skulle forbli medlem i EU. Her er fire områder som britene krevde endringer på.
* Sterkere stilling i EU for de nasjonale parlamentene.
* Garantier for at ikke-euroland rammes av beslutninger innenfor eurosonen.
* Løfte om å få stå utenfor EUs formelle formaninger om en fastere sammenslutning.
* Et begrenset velferdssystem for EU-statsborgere i Storbritannia.
Kravene som England stilte overfor EU-parlamentet i Brussel, ga meget klare signaler om at landet følte seg totalt overkjørt, og ville på en måte gjenvinne sin nasjonale selvråderett uten utidig og belastende innblanding fra byråkratiet i Brussel. Storbritannia er som kjent i dag ikke medlem av hverken EU, EØS eller Schengen.
I dag krever stadig flere norske borgere at Norge skal si opp EØS-avtalen, gjeninnføre den gamle og fortsatt gyldige handelsavtalen, i tillegg til å skrote hele avtalen om Schengen.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
